Blir et langt innlegg dette her, men har behov for å «lufte» tankene litt etter de seneste ukenes hendelser og virvar av tanker og følelser.
Sitter nå her i sofakroken, med fyr i peisen, pledd og en kopp varm te. Riktig så koselig, ikke sant? Hadde det ikke vært for alle de vonde tankene som kverner inne i hodet.
Nå har jeg vært sykemeldt 100% i to uker etter oppdaget MA/BO, og det er litt over én uke etter SA. Så utrolig mange tårer har blitt felt og jeg har ikke tall på de gangene jeg har måttet ta meg sammen for at sønnen min på 17 måneder ikke skulle se at jeg gråt.
I dag skulle jeg hatt 12-ukerskontroll.
Jeg har vært i kontakt med jobben (jobber i barnehage, med småbarn), der visste alle de ansatte at jeg var gravid. Nå vet de at jeg har mistet, og de er veldig medfølende. Men likevel begynner jeg å føle på presset... Uten å si det direkte sier de at «nå er du jo ferdig med det, så nå er du vel klar for å komme å jobbe igjen». De sier det for så vidt direkte også at «det er jo bedre for deg å komme deg ut og jobbe igjen. Du må jo ikke grave deg ned vet du».
Men hva vet vel alle disse om hva JEG trenger og har behov for?? Hvordan kan DE mene at de vet noe om hvordan JEG har det etter år med prøving og gjentatte negative forsøk, både på egenhånd og ved hjelp av IVF? Og nå har jeg opplevd min første Missed Abortion og Blighted Ovum. Jeg har altså gått rundt med tom fostersekk men hatt alle graviditetssymptomer (var bare litt kvalm, men var lite kvalm i mitt første svangerskap også!), til og med begynte magen å komme!
Er det rart jeg blir satt ut og lei meg?! Er det rart jeg trenger tid til å hente meg inn igjen?
I dag var jeg hos legen min. Det som skulle vært en 12-ukerskontroll ble gjort om til en samtale-time. Jeg er glad for at jeg tok i mot rådet fra legesekretæren om det. Jeg fikk fortalt legen litt om hva som har skjedd (han hadde jo også fått beskjed fra gyn.pol. på sykehuset) og om hvordan jeg har det nå. I samtalen ble vi enige om at jeg skal prøve meg på å jobbe 30% ut måneden.
Nå har jeg snakket med sjefen om å få litt alternative arbeidsoppgaver framover så jeg bl.a. slipper å treffe på foreldre i bringe- og hente-situasjoner. Det er endel mødre som er gravide nå, og jeg kjenner at det kan bli ekstra tøft en stund til. Så håper jeg tiden vil være til hjelp og at det gjør mindre vondt etter hvert. Skal prøve å tenke positivt.
Sitter nå her i sofakroken, med fyr i peisen, pledd og en kopp varm te. Riktig så koselig, ikke sant? Hadde det ikke vært for alle de vonde tankene som kverner inne i hodet.
Nå har jeg vært sykemeldt 100% i to uker etter oppdaget MA/BO, og det er litt over én uke etter SA. Så utrolig mange tårer har blitt felt og jeg har ikke tall på de gangene jeg har måttet ta meg sammen for at sønnen min på 17 måneder ikke skulle se at jeg gråt.
I dag skulle jeg hatt 12-ukerskontroll.
Jeg har vært i kontakt med jobben (jobber i barnehage, med småbarn), der visste alle de ansatte at jeg var gravid. Nå vet de at jeg har mistet, og de er veldig medfølende. Men likevel begynner jeg å føle på presset... Uten å si det direkte sier de at «nå er du jo ferdig med det, så nå er du vel klar for å komme å jobbe igjen». De sier det for så vidt direkte også at «det er jo bedre for deg å komme deg ut og jobbe igjen. Du må jo ikke grave deg ned vet du».
Men hva vet vel alle disse om hva JEG trenger og har behov for?? Hvordan kan DE mene at de vet noe om hvordan JEG har det etter år med prøving og gjentatte negative forsøk, både på egenhånd og ved hjelp av IVF? Og nå har jeg opplevd min første Missed Abortion og Blighted Ovum. Jeg har altså gått rundt med tom fostersekk men hatt alle graviditetssymptomer (var bare litt kvalm, men var lite kvalm i mitt første svangerskap også!), til og med begynte magen å komme!
Er det rart jeg blir satt ut og lei meg?! Er det rart jeg trenger tid til å hente meg inn igjen?
I dag var jeg hos legen min. Det som skulle vært en 12-ukerskontroll ble gjort om til en samtale-time. Jeg er glad for at jeg tok i mot rådet fra legesekretæren om det. Jeg fikk fortalt legen litt om hva som har skjedd (han hadde jo også fått beskjed fra gyn.pol. på sykehuset) og om hvordan jeg har det nå. I samtalen ble vi enige om at jeg skal prøve meg på å jobbe 30% ut måneden.
Nå har jeg snakket med sjefen om å få litt alternative arbeidsoppgaver framover så jeg bl.a. slipper å treffe på foreldre i bringe- og hente-situasjoner. Det er endel mødre som er gravide nå, og jeg kjenner at det kan bli ekstra tøft en stund til. Så håper jeg tiden vil være til hjelp og at det gjør mindre vondt etter hvert. Skal prøve å tenke positivt.
Jeg har hatt fler MA/sa siste var i oktober. Er en veldig tøff ting å gå igjennom. Hadde sykemelding i to uker etterpå, trodde det skulle gå bra å komme tilbake på jobb. De to første dagene på jobben var tøffe, mange tårer og turer på do for å få være aleine med sorgen. Det gikk seg til etterhvert. 