Lillegull*2
Glad i forumet
Hei!
Jeg lurer på om det er flere som har opplevd/ opplever noe av det samme som meg her..
Skal prøve å gjøre det så kort som mulig.
Jeg jobber som barnehageassistent i en familiebarnehage. Det vil si at vi kun er to ansatte på jobb (pluss pedagog en dag i uka), med ansvar for åtte barn i alderen 0-3 år. Siden vi kun er to ansatte er det vanskelig å tilrettelegge noe som helst, noe jeg har full forståelse for. Min sjef sier at hun kan ikke gjøre noe som helst for meg, og de dagene jeg er på jobb så må jeg jobbe fullt og gjøre de arbeidsoppgaver som skal gjøres den dagen. Greit nok..
Første gang jeg var hos legen endte jeg opp med 60 % sykemelding. Ringte til sjefen etter timen og fortalte dette, fikk kjeft tilbake fordi at jeg måtte enten gå i full sykemelding eller være fullt på jobb. (ingen gratulasjon omtrent heller for at jeg var gravid). Jeg måtte da ringe tilbake til legen og få full sykemelding da jeg hadde så vondt at jeg ikke klarte en hel dag på jobb.
Etter to uker var jeg tilbake på jobb, jobbet en hel uke, sov fra jeg kom hjem fra jobb til jeg gikk på jobb igjen, og var helt utslått i hele helga, orket ingenting. Tirsdagen dro jeg til legen igjen, og endte opp med 60% sykemelding frem til påske. Hadde ikke så vondt lenger, så følte det gikk greit å jobbe hele dager. Sendte da en tekstmelding til sjefen og spurte om det var greit at jeg jobbet torsdagen den uka, og tirsdag og torsdag uka etter (som er nåværende uke). Fikk melding tilbake at "ok, det er greit med tirsdag og torsdag neste uke".
Pedagogen og kollegaen min har planlagt tur på tirsdagen (i dag), i og med at vi da er tre stk og jeg kan slippe å ta vogn med fire barn i alene. Sjefen kommer inn og bytter dagen til pedagogen, slik at vi plutselig er bare to stk på jobb. Jeg forhører meg med min lege ift å dytte en vogn med 4 barn i, er det forsvarlig? Han sier at det bør jeg ikke gjøre. Han ender med å gi meg ny sykemelding ut april med teksten "skal ikke dytte vogn med fire barn i". (lege med humor!).
Etter legetimen sender jeg da melding til min kollega og sier at de må utsette turen i og med at jeg ikke skal ta denne vognen alene. Hun spør om jeg kanskje kan komme onsdag i stedet, slik at de slipper å avlyse turen, noe jeg sier meg villig til. Jeg får da melding tilbake fra pedagog om at jeg da skal jobbe onsdag og fredag, dette har sjefen sagt. Jeg ringer opp til sjefen, og sjefen sier at dersom jeg ikke kan utføre arbeidsoppgavene i barnehagen, så må jeg bare sykemelde meg 100%.(det går an å dra på tur de dagene jeg ikke er der evnt?) Hun mener også at hun har rett til å sjonglere mellom dagene. Jeg prøver meg på at vi hadde en avtale om at jeg skulle jobbe tirsdag og torsdag, og dette forandret hun plutselig uten å høre med meg først. Hun mener at vi ikke hadde en avtale om at jeg skulle jobbe tirsdag og torsdag, hun skrev bare "ok" tilbake.. (for meg er det en avtale?) Prøver meg på at jeg ikke kan jobbe fredag, for da har jeg en avtale, og da sier hun at jeg må være tilgjengelig 100% selv om jeg er sykemeldt, og da må jeg bare jobbe fredag når hun har bestemt det.
Legen sier at hun må sende skriftlig at hun ikke kan tilrettelegge noe for meg, noe hun sier at hun ikke skal gjøre, for hun har sendt til NAV. Da må han ringe til NAV og høre med de. Hun mener også at legen ikke kan gå inn og fortelle meg hva jeg bør og ikke bør gjøre, for loven er klar på dette (?), "slik synsing synes hun ikke noe om" (!).
Jeg blir så frustrert! Bruker så mye krefter og energi på å lure på hva jeg skal gjøre og hvordan jeg skal håndtere dette, og om hun i det hele tatt kan gjøre slike ting? (ja, mest sannsynlig kan hun vel gjøre det, i og med at hun flere ganger tidligere har vært gjennom samme situasjon, og lignende situasjoner, og hun klarer å leve på grensen til det hun har lov til).
For henne hadde det nok vært best om jeg ble 100% sykemeldt, slik at hun kunne sette inn fast vikar for meg og slippe vikar bare noen dager i uka, men for det første så har jeg ikke lyst til det, jeg vil jobbe så mye og så lenge jeg klarer det (en rastløs sjel), og for det andre så vil jeg ikke gi henne den gleden, det blir for lett. (ja, akkurat her er jeg litt vanskelig kanskje).
Utfordringen her ligger i det at jeg ikke helt klarer å være positiv i jobben, noe jeg vanligvis er, men jeg bruker så mye energi på å ikke være irritert mens jeg er på jobb, for jeg elsker jobben min og vil ikke la det gå ut over kollega og barn og foreldre, men jeg må innrømme at jeg sliter her altså... Måte på hvor mye ekstra energi man må bruke på en arbeidsdag bare pga det. Prøver jo la være å tenke på det, men lettere sagt enn gjort
Snakket med en tidligere kollega som har vært i samme situasjon og hun følte seg også presset ut av jobben pga sjefen, hun endte opp med å sykemelde seg hele svangerskapet og sier at det ble så mye bedre når hun slapp å tenke på dette og bare kunne nyte svangerskapet.
Nå har dere for en litt forenklet versjon (faktisk!), og det jeg lurer på er om det er jeg som er vanskelig, eller har jeg en grunn til å føle meg litt presset i stuasjonen? (eller er det bare hormoner?)
Skal man være tilgjengelig alle dager selv om man er 60% sykemeldt og har en avtale om arbeidsdager? I så tilfelle kan jeg jo aldri gjøre avtale med lege eller jordmor eller noe da..(jeg jobber i en by og har avtale med jordmor og diverse andre i en by ti mil unna ettersom jeg skal flytte i løpet av svangerskapet)
Beklager at det ble såpass langt og kanskje litt uoversiktlig, men var vanskelig å forkorte det ytterligere..
Takk for at dere orket å lese, håper at noen har noen innspill til meg, for jeg føler meg ganske håpløs og frustrert nå..
-Lillegull-
Jeg lurer på om det er flere som har opplevd/ opplever noe av det samme som meg her..
Skal prøve å gjøre det så kort som mulig.
Jeg jobber som barnehageassistent i en familiebarnehage. Det vil si at vi kun er to ansatte på jobb (pluss pedagog en dag i uka), med ansvar for åtte barn i alderen 0-3 år. Siden vi kun er to ansatte er det vanskelig å tilrettelegge noe som helst, noe jeg har full forståelse for. Min sjef sier at hun kan ikke gjøre noe som helst for meg, og de dagene jeg er på jobb så må jeg jobbe fullt og gjøre de arbeidsoppgaver som skal gjøres den dagen. Greit nok..
Første gang jeg var hos legen endte jeg opp med 60 % sykemelding. Ringte til sjefen etter timen og fortalte dette, fikk kjeft tilbake fordi at jeg måtte enten gå i full sykemelding eller være fullt på jobb. (ingen gratulasjon omtrent heller for at jeg var gravid). Jeg måtte da ringe tilbake til legen og få full sykemelding da jeg hadde så vondt at jeg ikke klarte en hel dag på jobb.
Etter to uker var jeg tilbake på jobb, jobbet en hel uke, sov fra jeg kom hjem fra jobb til jeg gikk på jobb igjen, og var helt utslått i hele helga, orket ingenting. Tirsdagen dro jeg til legen igjen, og endte opp med 60% sykemelding frem til påske. Hadde ikke så vondt lenger, så følte det gikk greit å jobbe hele dager. Sendte da en tekstmelding til sjefen og spurte om det var greit at jeg jobbet torsdagen den uka, og tirsdag og torsdag uka etter (som er nåværende uke). Fikk melding tilbake at "ok, det er greit med tirsdag og torsdag neste uke".
Pedagogen og kollegaen min har planlagt tur på tirsdagen (i dag), i og med at vi da er tre stk og jeg kan slippe å ta vogn med fire barn i alene. Sjefen kommer inn og bytter dagen til pedagogen, slik at vi plutselig er bare to stk på jobb. Jeg forhører meg med min lege ift å dytte en vogn med 4 barn i, er det forsvarlig? Han sier at det bør jeg ikke gjøre. Han ender med å gi meg ny sykemelding ut april med teksten "skal ikke dytte vogn med fire barn i". (lege med humor!).
Etter legetimen sender jeg da melding til min kollega og sier at de må utsette turen i og med at jeg ikke skal ta denne vognen alene. Hun spør om jeg kanskje kan komme onsdag i stedet, slik at de slipper å avlyse turen, noe jeg sier meg villig til. Jeg får da melding tilbake fra pedagog om at jeg da skal jobbe onsdag og fredag, dette har sjefen sagt. Jeg ringer opp til sjefen, og sjefen sier at dersom jeg ikke kan utføre arbeidsoppgavene i barnehagen, så må jeg bare sykemelde meg 100%.(det går an å dra på tur de dagene jeg ikke er der evnt?) Hun mener også at hun har rett til å sjonglere mellom dagene. Jeg prøver meg på at vi hadde en avtale om at jeg skulle jobbe tirsdag og torsdag, og dette forandret hun plutselig uten å høre med meg først. Hun mener at vi ikke hadde en avtale om at jeg skulle jobbe tirsdag og torsdag, hun skrev bare "ok" tilbake.. (for meg er det en avtale?) Prøver meg på at jeg ikke kan jobbe fredag, for da har jeg en avtale, og da sier hun at jeg må være tilgjengelig 100% selv om jeg er sykemeldt, og da må jeg bare jobbe fredag når hun har bestemt det.
Legen sier at hun må sende skriftlig at hun ikke kan tilrettelegge noe for meg, noe hun sier at hun ikke skal gjøre, for hun har sendt til NAV. Da må han ringe til NAV og høre med de. Hun mener også at legen ikke kan gå inn og fortelle meg hva jeg bør og ikke bør gjøre, for loven er klar på dette (?), "slik synsing synes hun ikke noe om" (!).
Jeg blir så frustrert! Bruker så mye krefter og energi på å lure på hva jeg skal gjøre og hvordan jeg skal håndtere dette, og om hun i det hele tatt kan gjøre slike ting? (ja, mest sannsynlig kan hun vel gjøre det, i og med at hun flere ganger tidligere har vært gjennom samme situasjon, og lignende situasjoner, og hun klarer å leve på grensen til det hun har lov til).
For henne hadde det nok vært best om jeg ble 100% sykemeldt, slik at hun kunne sette inn fast vikar for meg og slippe vikar bare noen dager i uka, men for det første så har jeg ikke lyst til det, jeg vil jobbe så mye og så lenge jeg klarer det (en rastløs sjel), og for det andre så vil jeg ikke gi henne den gleden, det blir for lett. (ja, akkurat her er jeg litt vanskelig kanskje).
Utfordringen her ligger i det at jeg ikke helt klarer å være positiv i jobben, noe jeg vanligvis er, men jeg bruker så mye energi på å ikke være irritert mens jeg er på jobb, for jeg elsker jobben min og vil ikke la det gå ut over kollega og barn og foreldre, men jeg må innrømme at jeg sliter her altså... Måte på hvor mye ekstra energi man må bruke på en arbeidsdag bare pga det. Prøver jo la være å tenke på det, men lettere sagt enn gjort
Snakket med en tidligere kollega som har vært i samme situasjon og hun følte seg også presset ut av jobben pga sjefen, hun endte opp med å sykemelde seg hele svangerskapet og sier at det ble så mye bedre når hun slapp å tenke på dette og bare kunne nyte svangerskapet.
Nå har dere for en litt forenklet versjon (faktisk!), og det jeg lurer på er om det er jeg som er vanskelig, eller har jeg en grunn til å føle meg litt presset i stuasjonen? (eller er det bare hormoner?)
Skal man være tilgjengelig alle dager selv om man er 60% sykemeldt og har en avtale om arbeidsdager? I så tilfelle kan jeg jo aldri gjøre avtale med lege eller jordmor eller noe da..(jeg jobber i en by og har avtale med jordmor og diverse andre i en by ti mil unna ettersom jeg skal flytte i løpet av svangerskapet)
Beklager at det ble såpass langt og kanskje litt uoversiktlig, men var vanskelig å forkorte det ytterligere..
Takk for at dere orket å lese, håper at noen har noen innspill til meg, for jeg føler meg ganske håpløs og frustrert nå..
-Lillegull-
