Kjærlighetsløst forhold

[Frustrertoggift]

Jeg sliter litt.

Jeg har vært sammen med mannen min i 13 år, gift i 10 år faktisk. Jeg hadde store håp at til 10 års bryllupsdag at vi tok en helg sammen gjerne, hotell, mat og bare oss to. Jeg har gitt han en gave, ikke så stort, men noe jeg vet han satte veldig stor pris på. Jeg går gjennom AAP, så jeg får ikke verdens største lønn utbetalt akkurat. Og han ble veldig glad for gaven sin. Men jeg fikk såvidt en gratulasjon en gang på 10års bryllupsdagen vår.. Og jeg er trist enda over det. Rett og slett.

Vi har sjelden sex... Jeg vet ikke hvorfor, for jeg vil ha sex, men han vil ikke. Han jobber mye. Han tar alltid på seg ekstra. Er noen syke, stepper han inn, brøytesesong? Joda, han tar det også han, hvorfor ikke? Trenger vel ikke være hjemme så mye med oss... Han andre brøytevakten ble pappa midt i sesongen og min mann, så god som han er, tok på seg hele resten av sesongen så han andre fikk nyte å være pappa med den nyfødte og de to andre barna heller. Og jo, jeg høres gjerne ut som er egoist her ser jeg. Men, han arbeider så veldig mye...

Jeg gjør mer eller mindre alt med våre barn. De er 12 år og 7,5 år nå. Jeg tror jeg kan telle på totalen på ei hånd hvor mange gangen vi har hatt sex totalt siden jeg ble gravid siste gang. Ja, ungen er 7,5 år. Jeg er en rimelig kåt person... Skulle helst hatt meg noe minst en gang i uka. Og jeg er mer eller mindre kutta ut.

Jeg var før stor, men jeg har kutta vekta og er i dag normalvektig. Trodde gjerne det skulle forandre noe.. Men det har ikke forandra noe. Før jeg ble gravid den siste gangen kunne vi holde det gående mye, flere ganger daglig. Jeg savner de tidene.

Nå går jeg rundt og tror helt seriøst jeg er ikke blitt rørt i det hele tatt siden september i fjor.... Og skal jeg leve slik som dette resten av mitt liv? Jeg elsker han så veldig. Jeg kan ikke prate med han om det, spesielt ikke om han er totalt edru, da blir han sur og går i bil og kjører av gårde.... Han liker ikke prate om følelser. Så da må vi helst kosedrikke litt, og da kan jeg prate mer fritt og han hører bedre etter og han lover dyrt og hellig og skjerpe seg... Men det skjer liksom ikke. Blir på gråten av dette jeg. Det er tungt og vanskelig.

Jeg får plenty av kompliment av andre i det minste. Men gresset er ikke grønnere der tenker jeg da, jeg vil jo ha tilbake det vi hadde. Men om det aldri kommer og jeg venter forgjeves til jeg blir gammel og grå og unga er utflytta... Vel.. Da blir jeg sprø gitt. Måte på hvor lenge jeg orker å tilfredsstille meg selv hele tiden for å i det hele tatt ha noe..

Ble visst langt dette..

 

[Mrs Wifey]

Hei. Dette høres ikke bra ut. Høres egentlig ut som at du må få sagt det til han, det du føler. Siden han bare stikker når du prøver å prate med han så ville det kanskje vært bedre med et brev. Det høres ut som at du bør skille deg om det ikke skjer en drastisk endring, og det bør du la han vite. Barna fortjener å se deg lykkelig, og du fortjener en mann som vil ha deg, være med deg og tilbringe tid med familien sin.

 

[Veslejenta88]

Kanskje han burde ta en tur til legen. At man har forskjellige lyster er helt nornalt. Men menn er ganske ømfintlige på det med sexlyst og vitaminer. Kan være så enkelt at han mangler litt vitaminer. Eller noe annet. Ikke alle liker å prate om sånt desverre og det skaper en del konflikter. Det er då mye som lå kludre til en manns sexlyst som det er sjeldent man tenker på. Kanskje derfor han jobber så mye for å slippe å tenke på det? Føle ett press han ikke takler? Men skjønner din side også så ikke misforstå. Bedre å sjekke opp alle muligheter før man skiller seg enn å angre.

 

[My heart]

Stakkars deg, høres ikke noe godt ut. Kjøp dere ei flaske vin, så dere kommer litt i godstemning og får pratet ut. Å ha sex 5 ganger på 7 år er ikke noe særlig. Kanskje han føler at han ikke strekker til hjemme, strekker til med sex og med forholdet? Da tar han på seg masse ekstra jobb for å få følelsen av tilfredsstillelse - at han er flink og god på noe?
Få med deg noen venninner og stikk på byen og ha det gøy, la han få sitte hjemme med barna..

 

[Mrs. Lynch]

Skriv til ham det du skrev til oss. Hvis han kan lese når han er alene, så kanskje han håndterer det på en bedre måte?

 

[Klarsåklar]

Foreslår som de andre her, skriv det som et brev om han er vanskelig å snakke med. Det er nok et sårt tema, men også veldig viktig! Jeg er lik deg og har stort behov når det kommer til sex og nærhet. Heldigvis er mannen lik. Men vi har pratet om det og lovet hverandre at vi skal være flinke å snakke om det om behovet eller noe skulle ha endret seg.

Syn du skal prøve å skrive et brev til han som han kan få lese i ro og fred. Så er det opp til han om han virkelig bryr seg om deg og har lust å ta tak i problemet. Om han ikke vil det vil jeg si som noen oppforbi her at det ikkje er noe å ta vare på.. å selv om han er faren til dine barn, så merker de at du ikke har det bra.

Håper det ordner seg på den ene eller ande måten[emoji173]️

 

[smiley :)]

Når han jobber så mye som du sier og tar alle andres ansvar i tillegg, er det lett å se hvor fokuset og energien tar veien og hvis han også har vitaminmangel som enkelte her sier så er det jo en del å ta tak i.

Har dere vurdert terapi?

 

[frustrertoggift]

Tusen takk for svar. Ja, det er vanskelig. Han mangler ikke vitaminer. For han har full helsesjekk gjennom jobben sin annethvert år faktisk. De krever det. Så han tok nylig det også. Han tar kun multivitaminer som en liten ekstra bonus liksom.

Og det er greit.

Ja har vurdert og skrive det som brev, men jeg er også veldig redd. Jeg er vel så redd for hva svaret evnt blir Jeg vil jo være med han, men jeg jeg 31 år gammel. Og vil ikke ha det som dette i 70 år til heller.... Tørke er ikke helt for meg altså... 8,5 år er helst for lenge bare det... Brøytesesongen er nå over iløpet av helga da, så da blir det hvertfall 5-6 mnd pause fra det i det minste. Men han finner sikkert noe annet da gitt. Jeg skal se om jeg klarer å formulere meg ordentlig i ett brev. Og "dame" meg opp til å gi det til han. Jeg har tidligere gjort det slik også. Men det var egentlig lettere ting.

Er redd det skal føles som jeg angriper "manndommen" hans også Og det vil jeg jo ikke, jeg vil jo bare ha tilbake han jeg ble sammen med for 13 år siden. Altså. Jeg er da ikke en sexfreak, det har jeg da sannelig bevist ved å gå her å tørke for hans del, men jeg trenger nærhet også, og ikke bare en bestemorkyss på truten på kvelden når han legger seg kl 2000...

Veldig sårt tema. Terapi nekter han hvertfall. Selv har jeg gått til både dps og psykolog og hatt god erfaring med de da, men han nekter slike instanser da.

Men takk for råd, jeg setter veldig stor pris på de!

 

[Miss_30]

Virker som han tar deg for gitt fordi han kan. Det får tydeligvis ingen konsekvenser. Han vet at du er der og tar vare på hus og barn, så da kan han fortsette som han gjør. Jeg hadde ikke godtatt dette. Hadde bedt han om å si hva han faktisk føler, ellers drar jeg.

 

[frustrertoggift]

Virker som han tar deg for gitt fordi han kan. Det får tydeligvis ingen konsekvenser. Han vet at du er der og tar vare på hus og barn, så da kan han fortsette som han gjør. Jeg hadde ikke godtatt dette. Hadde bedt han om å si hva han faktisk føler, ellers drar jeg.

Jeg ser hva du mener altså, absolutt. Jeg er vel gjerne naiv og litt blond i dette tilfellet selv, og hadde absolutt klart å gitt selv disse råd til mine venner. Men jeg har denne redselen rett og slett, for at det hele går til helvete kjenner jeg. Jeg vet faktisk veldig godt jeg blir tatt for gitt, at jeg blir nedprioritert. Jeg vet også at jeg er blitt sterkere og tryggere på meg selv på andre måter og at jeg nå er lei. Og at jeg MÅ gjøre noe.

Disse siste ukene er alt jeg har gjort, er å gå å tenke, tenke på hvordan gjøre dette. Og jeg kan ikke gjøre annet enn å skrive. Ikke fordi jeg er pyse, fordi jeg mener ikke jeg er det. Jeg har bare veldige vansker med å få det ut på en korrekt måte. Så det skal jeg gjøre. Sette meg ned, skrive ned absolutt alt jeg føler og kjenner på, det kan dessverre ta litt tid, men om ikke annet får han kjenne på det jeg kjenner på da. Så får det gå som det går.

Om han ikke ønsker meg, og jobbe for å ha meg, så klarer jeg meg med tiden også. Selv om det blir hardt en periode for ungene og meg/han. Men jeg kan ikke ha det som dette. Dette er ikke slik jeg ønsker det hvertfall.

 

[~Ønskebarn17&19]

Du må rett og slett ta vare på deg selv oppi dette. Om han er slik, kanskje han egentlig vil ut bare han ikke skjønner det helt selv ? Eller at noe plager ham som han ikke tør å snakke om ? Jeg hadde gitt ham brevet og krevd terapi eller noe som kan få han til p snakke med deg. Det er ikke så krise å prate litt om følelser. Mann eller ei.

 

[frustrertoggift]

Du må rett og slett ta vare på deg selv oppi dette. Om han er slik, kanskje han egentlig vil ut bare han ikke skjønner det helt selv ? Eller at noe plager ham som han ikke tør å snakke om ? Jeg hadde gitt ham brevet og krevd terapi eller noe som kan få han til p snakke med deg. Det er ikke så krise å prate litt om følelser. Mann eller ei.

Ja, det er jeg redd for det. AT det er gjerne det han vil, men ikke skjønner. Men da trenger jeg å vite gitt.

Jeg har btw skrevet brevet mitt Må bare få gitt det til han. Eller, først få motet til å¨gjøre det også da...

 

[~Ønskebarn17&19]

Ja, det er jeg redd for det. AT det er gjerne det han vil, men ikke skjønner. Men da trenger jeg å vite gitt.

Jeg har btw skrevet brevet mitt Må bare få gitt det til han. Eller, først få motet til å¨gjøre det også da...

Lykke til, det vil nok uansett med tiden gjøre godt å få det overstått ,på ene eller andre måten

 

[SoriaMoira]

Ja, det er jeg redd for det. AT det er gjerne det han vil, men ikke skjønner. Men da trenger jeg å vite gitt.

Jeg har btw skrevet brevet mitt Må bare få gitt det til han. Eller, først få motet til å¨gjøre det også da...

Dette er mannen din, det går nok helt fint. Det er verre å gå og vente på å levere enn å levere, så bare få det overstått.

 

[frustrertoggift]

Ja, jeg skjønner det veldig godt altså. Er som med plaster, men jeg må bare få puste litt først tror jeg. Det går sikkert bedre enn jeg tror, men jeg tror alikevel jeg velger å vente til helga. For da slipper han å gå å tenke på dette hvertfall på jobb og slikt. Men heller få tenke her hjemme og han har langhelg også til onsdag. Jeg tror gjerne jeg velger det. Sier jeg, med veldig magevondt gitt

Men ja... Det må vel nesten gjøres.

 

[My heart]

Uff, lykke til med brevet.. tenk nøye om hvordan du formulerer deg. Skriv "jeg føler" "jeg opplever" "jeg savner" osv. Da beskriver du bare dine følelser og opplevelser.. og det er lettere at han ikke føler seg angrepet eller må gå i forsvar. Skriv også at du elsker han og vil leve sammen med han, om det er det du ønsker.

 

[Heffalompenbaby]

Dette er ikke bra!
Ta det opp med han, foreslå og snakke med profesjonelle?
Reis på tur sammen?

 

[frustrertoggift]

Uff, lykke til med brevet.. tenk nøye om hvordan du formulerer deg. Skriv "jeg føler" "jeg opplever" "jeg savner" osv. Da beskriver du bare dine følelser og opplevelser.. og det er lettere at han ikke føler seg angrepet eller må gå i forsvar. Skriv også at du elsker han og vil leve sammen med han, om det er det du ønsker.

Jeg kan legge ut brevet i ett eget innlegg også Jeg har vist det til to venninner og de syns det var ett bra brev, ikke ett anklagende brev. Ett brev hvor jeg fikk forklart meg.

Altså, det er jo ett privat brev da, men det er fremdeles ett helt rent anonymt ett her, ingen her som vet hvem jeg er uansett hvordan man vrir og vrenger på det

Så om det er interesse for det, kan jeg slenge det ut, gjerne det gir meg også litt mer ro før jeg faktisk gir det til han. Tenker gjerne gi det i morgen kveld gitt. Nervøs som pokker da!