4+0
Hver dag er et skritt nærmere, og nå er jeg begynt på 5. svangerskapsuke.
I dag ringte jeg klinikken for å si at jeg har fått positiv test. Termindato er satt til 17. august 2018
Klinikken sa at positive tester tidlig ikke er noe indikasjon på om der er en eller flere, så da er det bare å vente på tul
I dag er første dag jeg ikke har tatt noe test, og det føles veldig greit. Da slipper jeg bekymringer om den ikke er sterkere eller at den evt er svakere pga mindre konsentrert urin eller ulikt fargestoff i testene.
Nå er jeg jo egentlig ferdig med Lutinus, men klinikken sa jeg kunne fortsette å ta 1 for dag videre siden jeg skal produsere dette selv nå. Syns dette er litt lite, og tror jeg kommer til å ta 2 stk noen dager for å trappe litt ned.
Jeg har ikke hatt noe rosa utflod eller noe hittill heldigvis, er fortsatt helt hvitt det som kommer ut av Lutinusen. I morgen er jo den dagen jeg begynte å få litt rosa sist, i 2 dager av og på før jeg aborterte 3.dag fra nå. Blir jeg ferdig med denne svangerskapsuken uten noe form for blødning blir jeg glad og føler jeg kan senke skuldrene litte grann. Selv om det er tul og et friskt foster som er det største kortsiktige målet nå, siden dette reduserer faren for spontanabort betraktelig.
I mellomtiden skal jeg prøve å ikke være så alt for redd, men nyte at jeg er gravid, og samtidig glemme det litt så jeg ikke stresser unødvendig. Jeg kommer til å ta det ganske med ro ellers også de første ukene.
Du, må bare sende en god styrkeklem.
Det er slett ikke enkelt å forholde seg positiv og glad selv om man har har blitt gravid. Første trimester ER tøft og det er LOV til å være bekymret.
Jeg vil vel si at det er om å gjøre og ikke bli FOR bekymret. Kanskje er det viktig å forsøke og fokusere på noe bra de verste dagene, en aktivitet , litt ekstra kos med kjæresten, venner eller familie og likevel enkelte dager bare være helt for seg selv.
Ingen av oss får noen garantier, vi må bare håpe og tro det beste, hver gang. Bite tenne sammen og tåle de varierende følelsene av lengsel, glede, tvil og sorg.
Det er ikke lett, og det kan være utmattende. Hver positiv test er likevel en helt ny sjanse, en helt ny start på et gryende liv. Det fortjener sin egen helt nye tillit, innimellom alt det vonde.
Vi må bare gjennom det for å få våre små, vi må tåle det. Når enden er god er all ting godt, syns jeg. I hvert fall blekner det, alt det vonde.
Det er ikke noe jeg samler på, selv om det til dels har preget oss voksne som mennesker og som par.
Noe godt har kommet også og nå når det endelig går mot slutten av den uendelig lange barnelagingstidstyven, så skal vi glede oss og være den familien vi alltid lengtet sånn etter.
Alt det det kostet oss, i blod, svette, tårer, tid og klingende mynt skal begraves. Det skal ikke få stjele mer fra oss når vi til sist har kommet i mål.
Jeg tror dere også kommer dit, bare stå på og hold ut!
Akkurat nå er det nervepirrende og mange små milepæler å erobre for deg.
Den første har du klart, du er graviiiiiiid!
Gratulerer igjen.
Det er lov å glede seg, lov å til å klage og være redd. Det er det forum er her for, sånn at vi kan dele erfaringer, gleder og sorger, gi og få råd.
