Skogtrollet86
Forelsket i forumet
Hei.
Lurte på å skrive en laaaaang fødselshistorie, etter at John-Phillip kom til verden
Er ingen direkte skumle hendelser i denne historien, men er du redd, så er det ingen vits i å lese den
Natt til tirsdag 8. januar så kjente jeg det kom en del sammentrekninger/kynnere. Så jeg fikk ikke helt sovna. Jeg satt oppe hele natten og talte de. Men skjønte til slutt at det ikke var direkte rier. Men hadde en god følelse om at det snart kom til å komme en baby likevel. Fikk gubben til å holde seg hjemme fra jobben. Så leverte vi storebror i bhg, og reiste hjem for å hvile. Vi la oss på sofaen begge to rundt klokka 11.
Ca klokka 13 våkna jeg. Jeg ble våt mellom beina. "Hva faen?" rakk jeg å tenke, før jeg rulla den gravide kroppen min ut av sofaen, før resten av vannet kom. "Jeg tror vannet gikk jeg", sa jeg pent til gubben. Før jeg ruslet med den klissvåte buksa ut på badet. "Da blir det baby på oss likevel da", sa jeg ganske så opprømt."Var ikke dumt du ble hjemme fra jobben likevel." Så ringte jeg til koordinator, og fortalte at vannet hadde gått. Da fikk jeg beskjed om å møte på fødepoliklinikken. Der fikk jordmora jeg møtte, lukte på bindet mitt, og sa at med tanke på infeksjon, så ville ho ikke se om jeg var moden, og fikk heller en igangssettingstime dagen etterpå, på B2.
Ingen rier kom. Vannet bare fortsatte å renne. Satt hos noen tanter, som bor nærmere sykehuset, i tilfelle riene skulle komme. Men akk, nei. Vi reiste hjem. Rundt klokka 3.30 på nattan kjente jeg den første ria! YES! Da blir det ikke i gangsetting likevel! Det var min første tanke. Jeg vekka gubben, ringte koordinator etter en halvtime (for å være sikker på at det var rier), og fortalte hvordan ståa var. Vi fikk beskjed om å komme opp på B7. JIPPI!
Reiste inn, møtte opp. Fikk ei nydelig jordmor, og ble kobla til CTG. Der målte de 2 rier på 20-30 minutter.. Jaja.. Bedre enn ingenting. Jeg ble lagt inn på B7. Jeg fikk akupunktur, jeg gikk i prekestol, tok meg en dusj, gikk i trapper. Så til slutt ble jeg tøyet. DA begynte jeg å kjenne riene ta seg opp. Men det hadde gått for lang tid. Så da ble jeg sendt ned til B2, til igangsetting.
På B2 så trodde de ikke noe på at vannet hadde gått. Så lege og flere jordmødre undersøkte meg. Jeg og gubben var jo knallsikre på at det hadde gått, for han måtte jo moppe etter meg.. Men så viste det seg at det hadde dannet seg en blære. Derfor vannet ikke rant som det hadde gjort.
Til slutt ble vi "godkjent" da, til igangsetting. Riene hadde fortsatt å ta seg opp, så jeg mener personlig at jeg ikke hadde trengt drypp. Men akk.. Jeg fikk drypp, og rier ut av et hel****! Kl. 14 fikk jeg nåla i meg. Klokka 14.45 måtte de skru den av, for jeg fikk aldri noen pause å komme meg på. JEG fikk bestemme det. Og jaggu var det godt de hørte på meg Vaktskiftet kom, og jeg fikk verdens nydeligste, beste jordmor. Ei jeg kjenner! Riene fortsatte, og jeg fikk mer og mer åpning. Lystgassen fikk jeg ikke til sist fødsel, men denne gangen klarte jeg det. MIN BESTEVENN!!! Så den brukte jeg flittig, pluss at jeg er sikker på at jeg knuste tommelen til samboern min innimmellom. Jordmor sa jeg var anspent, så da fikk jeg akupunktur til å avspenne kroppen litt. Det hjalp. Så fikk jeg full åpning. Jeg fikk tilbud om badekar, men jeg lot det være. Så lurte jordmor på om jeg skulle sitte sånn som jeg gjorde, og føde (rett-opp-og-ned-på-rompa), og foreslo at de heiste opp sengeryggen, og at jeg sto på knærne. Helt nydelig! Det gjorde jo vondt, såklart, men det ble en bedre opplevelse for meg. Jordmor måtte ta vannet mitt 4(!!!) ganger, under fødselen. Ho hadde hørt om blæredannelser før, men aldri opplevd det selv. FULL ÅPNING: tok ca 20 minutter fra full åpning, og til han var ute. Jeg fikk beskjed av jordmor om at jeg kunne ta imot han selv. Og Jeg gjorde jo såklart det da Det var en kjempeopplevelse!
Jeg tok imot min egen sønn selv! Mens jeg sto på knærne! Helt rått! Jeg ble så stolt, og glad, og.... Ja, jeg er målløs. Klippet navlestrengen selv også. Fikk tullet han inn i et håndkle, og la meg til for å amme han. Følte meg som en gud, omtrent. Morsom følelse.
Så kom etterriene. Livmora trekker seg fortere sammen når man setter i gang å amme etterpå. Det er pga hormonene. Så når jeg var ferdig med å amme han, så gjorde det ekstremt vondt. Jeg hadde ikke grått under fødselen (kun pga hormoner), men denne gang var det pga smerter. Jordmor trodde noe var galt, men det viste seg å være sterke etterrier. Fikk sprøyte i låret, og en tablett som inneholdt noe morfin, og en paracet (under legens oppsyn. Jeg hadde jo ammet sønnen min, så det gikk bra).
Jeg fikk ingen rifter, en heftig fødsel, men den kunne ikke gått bedre! Jeg hadde det helt perfekt under fødselen (bortsett fra igangsettinga de kunne spart seg for...)
Har tilogmed bilder fra da jeg tok imot sønnen min. Men det er ikke bilder jeg kommer til å vise fram. Men for at jeg skal se på det etterpå og tenke på hva jeg har klart. Fødte på under 4 timer, fra da riene virkelig satte i gang.
John-Phillip ble født:
09.01.13
Kl.: 17:49
F.vekt: 3900 gram
Lengde: 51 cm
H.O.: 36 cm
Lurte på å skrive en laaaaang fødselshistorie, etter at John-Phillip kom til verden
Er ingen direkte skumle hendelser i denne historien, men er du redd, så er det ingen vits i å lese den Natt til tirsdag 8. januar så kjente jeg det kom en del sammentrekninger/kynnere. Så jeg fikk ikke helt sovna. Jeg satt oppe hele natten og talte de. Men skjønte til slutt at det ikke var direkte rier. Men hadde en god følelse om at det snart kom til å komme en baby likevel. Fikk gubben til å holde seg hjemme fra jobben. Så leverte vi storebror i bhg, og reiste hjem for å hvile. Vi la oss på sofaen begge to rundt klokka 11.
Ca klokka 13 våkna jeg. Jeg ble våt mellom beina. "Hva faen?" rakk jeg å tenke, før jeg rulla den gravide kroppen min ut av sofaen, før resten av vannet kom. "Jeg tror vannet gikk jeg", sa jeg pent til gubben. Før jeg ruslet med den klissvåte buksa ut på badet. "Da blir det baby på oss likevel da", sa jeg ganske så opprømt."Var ikke dumt du ble hjemme fra jobben likevel." Så ringte jeg til koordinator, og fortalte at vannet hadde gått. Da fikk jeg beskjed om å møte på fødepoliklinikken. Der fikk jordmora jeg møtte, lukte på bindet mitt, og sa at med tanke på infeksjon, så ville ho ikke se om jeg var moden, og fikk heller en igangssettingstime dagen etterpå, på B2.
Ingen rier kom. Vannet bare fortsatte å renne. Satt hos noen tanter, som bor nærmere sykehuset, i tilfelle riene skulle komme. Men akk, nei. Vi reiste hjem. Rundt klokka 3.30 på nattan kjente jeg den første ria! YES! Da blir det ikke i gangsetting likevel! Det var min første tanke. Jeg vekka gubben, ringte koordinator etter en halvtime (for å være sikker på at det var rier), og fortalte hvordan ståa var. Vi fikk beskjed om å komme opp på B7. JIPPI!
Reiste inn, møtte opp. Fikk ei nydelig jordmor, og ble kobla til CTG. Der målte de 2 rier på 20-30 minutter.. Jaja.. Bedre enn ingenting. Jeg ble lagt inn på B7. Jeg fikk akupunktur, jeg gikk i prekestol, tok meg en dusj, gikk i trapper. Så til slutt ble jeg tøyet. DA begynte jeg å kjenne riene ta seg opp. Men det hadde gått for lang tid. Så da ble jeg sendt ned til B2, til igangsetting.
På B2 så trodde de ikke noe på at vannet hadde gått. Så lege og flere jordmødre undersøkte meg. Jeg og gubben var jo knallsikre på at det hadde gått, for han måtte jo moppe etter meg.. Men så viste det seg at det hadde dannet seg en blære. Derfor vannet ikke rant som det hadde gjort.
Til slutt ble vi "godkjent" da, til igangsetting. Riene hadde fortsatt å ta seg opp, så jeg mener personlig at jeg ikke hadde trengt drypp. Men akk.. Jeg fikk drypp, og rier ut av et hel****! Kl. 14 fikk jeg nåla i meg. Klokka 14.45 måtte de skru den av, for jeg fikk aldri noen pause å komme meg på. JEG fikk bestemme det. Og jaggu var det godt de hørte på meg
Vaktskiftet kom, og jeg fikk verdens nydeligste, beste jordmor. Ei jeg kjenner! Riene fortsatte, og jeg fikk mer og mer åpning. Lystgassen fikk jeg ikke til sist fødsel, men denne gangen klarte jeg det. MIN BESTEVENN!!! Så den brukte jeg flittig, pluss at jeg er sikker på at jeg knuste tommelen til samboern min innimmellom. Jordmor sa jeg var anspent, så da fikk jeg akupunktur til å avspenne kroppen litt. Det hjalp. Så fikk jeg full åpning. Jeg fikk tilbud om badekar, men jeg lot det være. Så lurte jordmor på om jeg skulle sitte sånn som jeg gjorde, og føde (rett-opp-og-ned-på-rompa), og foreslo at de heiste opp sengeryggen, og at jeg sto på knærne. Helt nydelig! Det gjorde jo vondt, såklart, men det ble en bedre opplevelse for meg. Jordmor måtte ta vannet mitt 4(!!!) ganger, under fødselen. Ho hadde hørt om blæredannelser før, men aldri opplevd det selv. FULL ÅPNING: tok ca 20 minutter fra full åpning, og til han var ute. Jeg fikk beskjed av jordmor om at jeg kunne ta imot han selv. Og Jeg gjorde jo såklart det da Det var en kjempeopplevelse!Jeg tok imot min egen sønn selv! Mens jeg sto på knærne! Helt rått! Jeg ble så stolt, og glad, og.... Ja, jeg er målløs. Klippet navlestrengen selv også. Fikk tullet han inn i et håndkle, og la meg til for å amme han. Følte meg som en gud, omtrent. Morsom følelse.
Så kom etterriene. Livmora trekker seg fortere sammen når man setter i gang å amme etterpå. Det er pga hormonene. Så når jeg var ferdig med å amme han, så gjorde det ekstremt vondt. Jeg hadde ikke grått under fødselen (kun pga hormoner), men denne gang var det pga smerter. Jordmor trodde noe var galt, men det viste seg å være sterke etterrier. Fikk sprøyte i låret, og en tablett som inneholdt noe morfin, og en paracet (under legens oppsyn. Jeg hadde jo ammet sønnen min, så det gikk bra).
Jeg fikk ingen rifter, en heftig fødsel, men den kunne ikke gått bedre! Jeg hadde det helt perfekt under fødselen (bortsett fra igangsettinga de kunne spart seg for...)
Har tilogmed bilder fra da jeg tok imot sønnen min. Men det er ikke bilder jeg kommer til å vise fram. Men for at jeg skal se på det etterpå og tenke på hva jeg har klart. Fødte på under 4 timer, fra da riene virkelig satte i gang.
John-Phillip ble født:
09.01.13
Kl.: 17:49
F.vekt: 3900 gram
Lengde: 51 cm
H.O.: 36 cm
