Jeg har en 100% stilling (to delt turnus) som venter på meg rett over sommerferien. Er begynt litt 1-2 dager i uken allerede. Merker at det ikke frister i det hele tatt å gå 100% nå som barna er små. Jeg er så usikker på om jeg skal søke om permisjon eller ikke.. rett og slett fordi jeg føler på at det er dumt og at sjefen ikke vil like det. Vi har jo avtalt når jeg skal starte, og turnusen min er jo allerede klar i en 100% stilling, så da lager jeg kluss i planene til sjefen... men så er det jo det at det er nå barna er små.. den tiden kommer ikke tilbake.
Drømmen er å jobbe rundt 50%, ha god tid til husarbeid og slikt når barna er i barnehage, hente tidlig og kose meg med de.. ikke være utslitt etter jobb. Noen med erfaringer? For og i mot?
Så lenge det går rundt økonomisk, så kan det være helt greit å prioritere å jobbe redusert. Noe jeg vil be deg regne på da, er pensjonen din. Husk at om du jobber redusert over lengre tid, så får dette kraftig utslag på din pensjon, og er noe av grunnen til at kvinnelige pensjonister får så utrolig mye mindre utbetalt enn mannlige pensjonister.
Dersom du er gift og kan dele på utgiftene med mannen din, og han er villig til å ta i et ekstra tak økonomisk slik at du kan legge av penger til pensjonssparing, så vil jeg anbefale det. Ellers går du ut som tapende part fordi du "ofret" din økonomi og pensjon, mens mannen fortsatte i jobb og tjente penger og kan gå av med fin pensjon. Det er vinn-vinn for han, og nesten kun tap-tap for deg. Det eneste er at ungene tjener på det den perioden de er små, og at du blir mindre sliten.
Dersom du er gift må du også tenke på hvordan utfallet blir om dere skilles. Ikke at det er noe man har lyst å regne med, men du må ha en realistisk forståelse for konsekvensene av å jobbe redusert dersom dere skilles. Du vil da havne i en skikkelig økonomisk knipe, dersom du ikke har det svart på hvitt i "kontrakten" at han skal kompensere deg økonomisk for den tiden du brukte på å gå hjemme med barna. Altså at han må betale for den tiden du gikk hjemme, dersom dere skilles. Om dere ikke har dette avtalt, så vil jeg fraråde deg å jobbe redusert med så mye som 50%, og heller inngå avtale med mannen om at dere begge reduserer til 80% slik at han kan ta seg av unger og husarbeid også.
Om du er alene med barna, så vil jeg ikke anbefale deg å jobbe redusert mer enn 80% heller, av den enkle årsak at det kommer til å svi noe så kraftig på lommeboka, både nå og i fremtiden. Og om du blir arbeidsledig, så må du huske at NAV ikke utbetaler mer enn 62,3% av lønnen, det vil si 62,3% av en 50% lønn, noe som tilsvarer 31,15% av en full stilling. Og 31,15 prosent kan du ikke leve på! Ikke med mindre du sitter med en årslønn på over to millioner. Du risikerer å brenne deg kraftig på det. Og ikke minst, så vil de også regne alt av arbeid over 25% som "for mye" og ikke utbetale noe i dagpenger. Det vil si at du kan risikere å sitte med kun 25% lønn.
Jeg skjønner godt at det er fristende å gå ned i redusert stilling, men det er farlig å sette seg selv i en slik situasjon at du risikerer å ikke kunne betale for deg. Jeg jobber selv i 53% stilling nå, og har jobbet 80% før (kun fordi jeg ikke fikk mer, dette var ikke selvvalgt), og ble plutselig arbeidsledig etter 80% stilling. Det ble ikke nok til å leve på hver måned, det jeg fikk fra NAV, og det gikk ut over sparepengene mine.
Så ta en nøye titt på økonomien, hvor mye du har i utgifter, hvor mye i sparepenger dersom det plutselig skulle skje noe, og sjekk hvordan det vil påvirke din pensjon (dette kan du også snakke med rådgiver i banken om). Alternativt kan du si at du ønsker redusert i et år for å prøve det, men få da en avtale med sjefen om at du skal tilbake i 100% etter ett år. Ikke sett deg selv slik at du plutselig står på bar bakke.
