Jeg er så ufattelig trist :-(

[87'modell]

Skriv brev til sykehuset du skal føde på, samt si ifra der og da når fødselen er igang at du ikke vil ha besøk eller folk ventende under fødsel de 1-2 første dagene og forhør deg om de kan stoppe folk som trosser den "regelen" du har satt.

Tenker også det beste er å IKKE fortelle noen om at fødsel er igang. Vi fortalte kun besteforeldrene, men svigerforeldrene trosset oss å fortalte en hel gjeng med folk!! Det var IKKE greit og får jeg noen gang flere barn med barnefar får hvertfall ikke svigermor ta del i verken svangerskapet, fødsel eller første uka etter. Hun er den siste som skal vite at barnet er blitt født. Ble gravid i sommer og skulle hatt termin slutten av april og da sa jeg dette til barnefar som forsto meg veldig godt hvorfor jeg ville ha det sånn. Vi mistet dessverre... men som sagt, det er du som skal føde. Det er du som er sliten etter fødsel, skal få igang ammingen (som ikke er bare, bare på sykehuset med stressa barnepleiere) og du er den som bestemmer om du vil ha ro etter fødsel!!

Vil bare skyte inn at barnepleierne der jeg fødte ikke var det minste stressa, og at det er lov til å være på rommet sitt, eller be om å få litt ro og at man ikke vil mases på.
Det kan man skrive i fødebrevet også. Bare husk at ammingen er avhengig av at man bruker mye tid på det i begynnelsen, og at det som oftest er ganske hard jobbing, og at det er derfor helsepersonellet "maser" litt.

 

[:)Solsikke:)]

Vil bare si senk skuldrene også ordner det meste seg... erfarte selv ting falt på plass litt og litt og det jeg bekymret meg for ble ikke så ille

 

[Gulo]

Kjære deg, først og fremst en klem sendes din vei

Dette bør dere få ordnet opp i så fort som mulig så du kan glede deg over alt som skjer fremover. Først og fremst: Svigers kan ta seg en bolle. Som flere sier; bruk jordmor til å ta en prat med mannen din så han forstår hvordan du har det. Så får han rydde opp i inntrykket til svigers av situasjonen. De får mene hva de vil, men trenger ikke ytre dette til deg, dere vil spørre om råd når det trengs.

Selvom man er foreldre begge to, så er det noe helt annet å være den som føder den lille og hva man orker etter fødsel. Jeg orket ikke noe særlig besøk i begynnelsen og sa ifra, så de fikk komme etter et døgn og hilse på og fikk ikke komme mer på besøk før vi kom hjem. Vi begrenset det i flere uker etterpå også.

Men håper virkelig du får ordnet opp i dette, krysser fingrene for deg og at du møter litt forståelse hos mannen.

 

[Blueheart]

Når jeg fikk min sønn så var alle utenfor døren nesten med en gang jeg hadde våknet fra narkosen for å se nurket. Det er fordi jeg ikke hadde sagt ifra på forhånd. Skal jeg ha en til i fremtiden blir det nok bare oss tre de første dagene. Hvis jeg får en like tøff fødsel. Du kan si ifra til personalet at du ikke vil ha besøk de dagene du ligger på sykehuset. Da nekter de tilgang til familien. Ellers må du egentlig bare snakke rett ut fra leveren til svigermoren din og fortelle at sånn som hun snakker ikke er greit i det hele tatt. Deres barn deres valg. IKKE din svigermor! Håper det går bedre <3

Hadde min svigermor vært sånn hadde jeg ikke sagt ifra om barnet før jeg hadde kommet hjem og vell så det.

 

[Mortilprins]

Vil bare skyte inn at barnepleierne der jeg fødte ikke var det minste stressa, og at det er lov til å være på rommet sitt, eller be om å få litt ro og at man ikke vil mases på.
Det kan man skrive i fødebrevet også. Bare husk at ammingen er avhengig av at man bruker mye tid på det i begynnelsen, og at det som oftest er ganske hard jobbing, og at det er derfor helsepersonellet "maser" litt.

Her var de veldig stressa og hjalp ikke så mye til, men de beklagde seg jo siste dagen vi var der. De fortalte at det var fullmåne og det kom kvinner nærmest fødende i gangen så derfor det var så stress osv men ja, få til amming krever tålmodighet og hard jobbing til å begynne med. Ammingen kom seg skikkelig til når vi kom oss hjem

 

[Lille Lykke]

Jeg synes at du har veldig gode og fornuftige tanker om fødsel og tiden etterpå. Hovedfokus skal være på deres gutt og også på mammas behov. En fødsel er krevende (og fantastisk!), det er slitsomt og jeg synes tanken om å la gutten få tilvendt seg verden utenfor med så få som mulig distraksjoner i starten bør veie tyngst. Heier på deg!

 

[Tofus]

Herrelighet, en familie skal jo støtte deg og gi deg ro, ikke mer hodebry!
Jo lengre uten våtservietter jo bedre, de tørre tøyserviette funker flott ( selv om jeg også tror jeg går over til våtservietter når lille blir litt eldre) , ang amming, fullamme så lenge du kan, men barn skal vel ikke begynne å smake på annet først når de blir 4 mnd, så for min del ble det en gjevn overgang fra da, men kosten står jo hovedsakelig av melk i lang tid, litt avhengig av barnet, blokker din svigerfamilie og følg magefølelsen!

Og sist men ikke minst: De skal vente på babyen mens du er i fødsel??? Hadde ikke vært aktuelt her! Er dette vanlig da? Det kan jo ta 3 timer eller 3 døgn? Merkelig tankegang. Denne babyen er din og din mann sin store opplevelse, den kommer ikke igjen! Jeg hadde selv behov for ro og blokkere alt av folk første uken, men greide jo ikke si nei, og resultatet er at jeg ble veldig sliten! En veldig dårlig ide når alt burde handle om å bonde og bli kjent med den lille!

Følg magefølelsen og si til mannen at han bare må støtte deg i dette da det faktisk er du som skal gjennom en fødsel!

 

[MammaMai2017]

Tusen takk alle sammen for svar. Etter jeg skrev dette innlegget har jeg snakket med mannen min. Jeg har fått tømt meg skikkelig. Det ble mye snørr og tårer, men i det minste fikk jeg meningen og følelsene mine lagt på bordet. Han forstod veldig godt sorgen og redselen min. Han forstod også at spesielt svigermor er alt for påtrengende, og at vi selvsagt ikke skal la oss overkjøre av de og deres planer. Vi har blitt enige om å settes oss ned og ta en skikkelig prat med de. Det har vært mye gjennom graviditeten som jeg har blitt såret av. Jeg skal på forhånd lage meg en liste med ting jeg føler jeg har behov for å si. Ting de har gjort og sagt som har stukket meg. Skal selvsagt ikke ha med lista, men det er en fin måte å sortere tankene på.

Har også bedt mannen min bli flinkere til å stille opp for meg og oss der og da. Ikke la meg bli overkjørt og trøste meg etterpå, men stå opp for hvordan vi vil ha det som kommende foreldre.
Tenkte jeg skulle oppdatere dere igjen nå vi har snakket med de. Tror det blir om et par dager.

 

[rødkløver]

Jeg og min mann venter vårt første barn.
Helt fra starten har svigermor/svigerfamilie såret meg en del i form av at de overkjører meg i måten jeg ser for meg å gjøre ting på. For å nevne noe: våtservietter. Jeg er i mot våtservietter og vil heller bruke stellekluter med olje og vann. Da unngår jeg å bruke unødvendige stoffer på babyen, og mindre sår rumpe. Her gikk de nesten til angrep på meg om at våtservietter ikke er skadelig på noen måte, og at jeg ikke kommer til å klare meg uten.

Et annet eksempel: det var noe snakk om amming, og jeg sa at vi skulle (hvertfall prøve alt vi kan) for å fullamme til 6 måneder. Da fikk de hakeslepp og mente at barna skulle ha grøt fra de var 3 måneder. Hun sa også "jaja, skjønner nå at ungen deres kommer til å bli innlagt for underernæring". Legger til at mannen min har tatt henne for dette når det skjedde. Men uansett, det er så sårende.
Har termin om 4 måneder og begynner å grue meg til fødselen fordi det ikke vil bli som jeg har sett for meg.
Her var mine tanker: Når fødselen er i gang, skal vi kun informere hundepasser. Ingen andre skal vite noe. Føler dette er vår lille families hemmelighet, og at hvis vi forteller det til foreldre, sitter de å venter. Da føler jeg et slags press, og det ønsker jeg ikke.

Når lille er født ser jeg for meg å kanskje sende et bilde til de nærmeste, samtidig ser jeg for meg at mange kommer til å ringe og at det blir masse distraksjoner vekk fra gutten vår. Så kanskje sende bilde etter et par timer?

Så gjelder det besøk: jeg tenker at første og kanskje andre dagen, hadde det vært fint å være bare mor,far og barn. Det kan jo hende jeg føler det annerledes når den tid kommer, men det er sånn jeg føler det nå. Tenker på at den lille gutten er vandt til å være i min mage, og høre min stemme hele dagen. Plutselig er han ute i den store verden, og skal bli sendt fra arm til arm hos fremmede folk? Uff. Nei, derfor tenker jeg at de 2 første dagene er for foreldrene.

Her kommer dilemma mitt :-(

Svigerforeldrene mener de skal sitte å vente på venterom når fødselen er i gang, og få se den lille når han er helt fersk. Jeg har sagt i fra at jeg ikke vil at noen skal vite når fødselen er i gang. De blir såå sure.
Videre: jeg har fortalt at det er ganske strenge regler ang besøk på tønsberg sykehus (skal føde der). Har også sagt at vi ikke vet når vi er klare for å vise han frem.
Da ble de så forbanna, og svigermor sa "hvis jeg ikke skal få se han før etter kanskje 2 dager, da skal jeg bryte meg inn".

De presser seg så utrolig på. Dette ble til en stor diskusjon/krangel i natt med mannen min, fordi han ikke ser problemet med at han kan gå å vise fram babyen så fort han er født hvis han vil.
Han FÅR jo selvsagt det hvis han vil, men jeg skjønner ikke hvorfor han vil vise fram ungen så fort han er ute. Han skal jo være til verden i en lang tid, HVORFOR haste når vi har fått vårt første barn? Jeg hadde sett for meg 1-2 dager med komplett stillet for vår lille familie, men stemmer som sønnen vår kjenner.

Jeg tenker at mye kan forandre seg når den til kommer, hele problemet mitt er at det ikke er greit for svigers det jeg sier. Kan de ikke bare si "vi skjønner det, vi kommer når vi blir bedt" ? Det sier min familie, og jeg føler ikke det minste press. Men nå føler jeg at hele fødselsopplevelsen jeg har sett for meg går i vasken :-(

Uff. Dette ble alt for langt. Lenge siden jeg hadde så mye hjertet :-(
Kan noen komme med råd? Hvordan hadde dere det etter fødselen? Var dere ikke altoppslukt i den lille, eller følte dere behov for å eksponere barnet med en gang?
Hilsen dødsfrustrert gravid som føler alt går i vasken :-(

Skjønner godt at du blir stresset av oppførselen til svigerfamilen.

Istedet for å si nøyaktig hvordan du har tenkt til å f.eks amme, forsøk å bare si at du kommer til å følge de nyeste anbefalingene så lenge det er mulig. Da blir det litt vanskeligere for svigermor å kverulere.

Lykke til.

 

[Eliz92]

Første fødsel. Inge. Visste at jeg var på sykehuset. Mannen tok selvfølgelig telefonen min mens vi enda lå på fødeavdelingen mens jeg skulle syes. Så vi måtte selvfølgelig sende SMS til bestemoren og bestefaren også. Så kom de på besøk om kvelden en stund. Hvis jeg kunne gjort det igjen ville jeg ikke sagt noe til noen før baby var et døgn, men denne gangen har vi jo et barn å plassere, så ikke sikkert vi har muligheten.

Ville snakket mer med mannen din slik han gjerne forstår hvordan du har det. Er du som skal føde, ikke han..så ville jeg stått for mine meninger overfor innpåslitne besteforeldre

 

[Lykkegutt]

Stå på ditt, du som gjør jobben her. De første timene etter en fødsel er forbeholdt mor, barn og far. Barnet skal få ligge på brystet og finne roen, ikke hives ut i besteforeldrene sine armer. Handler også om at du skal føle deg trygg og respektert, for man er i en ganske sårbar situasjon( jeg var hvertfall det). Her mener jeg mannen din burde føye seg mer etter dine ønsker også, det er deres barn og ingen andres. Når det gjelder hvordan dere ønsker å gjøre ting når barnet er født er også opp til dere. Det er lenge siden de hadde små barn selv, og de har nok glemt alle de små detaljene om hvordan det var. Amming er jo absolutt beste næring for barnet så lenge barnet legger på seg og dere trives i situasjonen. Amme så lenge det lar seg gjøre, skal jo være hovedmaten fram til 1 år sies det.

Har ikke så mange råd, annet enn at du og mannen må bli enige og snakke til svigers.. fikk mange "gode" råd fra alle kanter her, tilslutt rant begeret over og jeg sa rett ut hva jeg mente. Det var det som skulle til.

Håper det ordner seg for dere nyt tiden, og bestem hvem som skal besøke når og hvor. Fødte selv på Tønsberg, og ja de er strenge, men det er veldig bra! Spiste lunsj med mamma dagen etter fødsel og ble svimmel da jeg skulle gå inn på rommet( hun i kledd sykepleier klær, fikk ikke følge meg til rommet da hun ikke hørte til avdelinga). Og er du ikke i form etter fødsel så orker man jo ikke å traske rundt for å vise fram heller, mye bedre å nyte de første dagene sammen og bli kjent, komme i gang med amming hvis du skal det.

 

[Shio]

Jeg gjorde det klinkende klart for alle i nær familie og venner at samme hvor mye de spør kom de aldri til å få vite noe om fødsel var på gang- de skulle få beskjed når alt var over. Jeg sa at muligens ville vi ikke ha besøk før vi kom hjem heller, og ikke før jeg ga klarsignal. Min mor og svigermor ble paffe, mora mi fornærmet, men unnskyldte seg fort.
For min del ble det styrtfødsel på natta, så vi ringte opp de nybakte besteforeldre noen timer etterpå. Deretter sendte vi sms med bilde til familie og venner. Jeg var upåvirket av fødselen og i svært god form, så besteforeldre fikk komme en liten snartur på kvelden da jeg følte det var greit.
Ingen av de har rent ned dørene her i ettertid heldigvis , og ikke prøver de å komme med råd da jeg har gjort det klart at jeg spør om jeg trenger det.
Du bestemmer, kjenn på det etter fødselen hva du vil - for til meg ble det motsatt av hva jeg trodde

 

[Schnuffy123]

Ville bare sende en stor klem! Godt å høre at mannen din lytter til deg!

 

[Luxx]

Har desverre ingen råd men følte litt av det samme, svigers er kjempe greie og hjelpsomme men her også fikk jeg ikke et valg og de skulle absolutt komme så snart fødselen var i gang. De ble fornermet, nektet og snakke om graviditeten og kom konstant med kommentarer som du kan jo miste eller barnet kan være døfødt så det er jo alt for tidlig og kjøpe inn ting. (Hun har selv mistet slik selv.) Poenget mitt var at jeg ville ha en stille fødsel og bli kjent med den lille og som du, gruet jeg meg og tenkte på dette så og si hele tiden. Vi gjorde det enkelt, vi fortalte ikke til noen at fødselen var i gang (utenom min mor som skulle passe hunden), et par timer etter fødsel sendte vi bilde med melding til alle og informerte at besøk var velkomne etter hjemkomst.

Nå endret vi mening dagen derpå og svigers (og kun de) fikk komme på besøk men snakket med sykehuset slik at de kom inn etter en bestemt tid og ba de dra. (De gjorde det med glede). De kom, var der en halvtimes tid og hadde med seg masse gaver. Selskapet var faktisk ikke så ille og hele holdningen deres hadde endret seg. (Må legge til at der jeg satt følte jeg meg litt oversett der familie bilder med alle ble tatt og jeg var ikke inkludert men det er en annen sak og man er ho også veldig hormonell.)

Du kan jo kanskje prøve det samme? Og i værste fall høre med sykepleierne om de kan komme inn etter en kort tid? (I værste fall kan du jo bruke tiden til å ta deg en dusj eller stelle deg litt? Det satt jeg iallefall VELDIG pris på xD)

 

[Bokstavkjeks]

Jeg har også født på Tønsberg, og det er faktisk så enkelt at de får ikke lov å komme inn!
Når jeg fødte så fikk ikke min egen mamma komme inn å hilse på baby, da måtte jeg gå ut av hele avdelinga! Og da er det plutselig opp til deg for de kan ikke tvinge deg ut eller ned jeg hadde aldri godtatt det der, jeg er ekstremt frekk når det kommer til sånt, jeg hadde slått hardt mot hardt og rett og slett sagt at de ikke får se baby i det hele tatt om de skal såre deg med sånne kommentarer, du er moren til barnet og må få lov til å være mamma og gjøre det du føler er best! Mulig det er hormonene men jeg blir seriøst så sykt sur når jeg leser om sånne mennesker.... hadde aldri i verden godtatt det der, jeg hadde blitt rasende

 

[Pseudomamma]

Først og fremst, skjønner at du ikke har det lett nå kjære deg og føler med deg <3
Jeg hadde det samme måte, bare med min egen mamma... mine svigerforeldre så henne ikke før etter noen uker. Jeg og samboer skulle flytte til Sverige rundt termin fordi samboer skulle begynne i ny jobb, og det var usikkert om samboer skulle rekke fødselen, dermed bestemte mamma seg å invitere med seg selv på selve fødselen... samboer dro til Sverige samme dag som vannet gikk selvfølgelig, og mamma måtte kjøre meg til sykehuset, og da var planen at samboer skulle "ta over" når han kom, men jeg hadde styrtfødsel og han rakk det med et par minutter bare. Han var fortsatt andpusten etter å ha løpt opp til føden når hun kom ut og dermed ble det aldri noen anledning for mamma å gå ut... jeg ville heller gjøre det på egenhånd enn å ha mamma der så skjønner hva du sitter å føler på er absolutt ikke lett! Heldigvis forsvant mamma fort ut etter at hun kom ut, men hun dro bare hjem for å hente pappa, og vi fikk aldri ro. Vi hadde bare noen få timer før samboer måtte dra tilbake til Sverige fordi han hadde første arbeidsdag i ny jobb dagen etter, vi hadde bare 6 timer sammen som familie og min familie bestemte seg for å være på sykehuset med oss i 3 av de timene skjønner at det føles vanskelig å sette ned foten, men gjør det! Uansett hvordan de ser på deg, så gjør det, den første tiden er "hellig" og ikke la noen forstyrre dere. Jeg følte at alt ble ødelagt, og ingenting ble som planlagt, og det meste kunne ha vært unngått om bare folk hadde respektert meg og mine ønsker :/
Stå på ditt, og lykke til <3

 

[Håp2016]

Vi ble satt i gang noen dager før termin og her var det kun hundepasser som fikk vite om det. Ville ikke at noen andre skulle vite det, for jeg ville ikke ha svigermor plutselig stående i gangen heller. Det er faktisk du som bestemmer hva du vil og det får alle andre bare godta. Gi beskjed til jordmødrene at du ikke vil ta imot noe besøk, da skal de hindre de som prøver seg. Den 3 dagen etter han var født så begynte alle de barselstårene å komme (varte i ca 2 dager) grein for absolutt alt. Så kan kanskje være lurt at de kommer dag 2. Jeg var faktisk fast bestemt på å ha første dag alene, men ombestemte meg når han var født. Lykke til og stå på ditt.! De får bare bli sure.

 

[Sawen]

Jeg syntes at du overdriver littegrann, kan ikke se noe problem i det. De blir tross alt besteforeldre og vil møte sitt barnebarn. Er ikke enig i de skal sitte og vente nei, men de kan vel komme på besøk samme dag eller dagen etter. Det er snakk om kanskje 1 times tid sammen, de forstår jo at du er sliten osv. Men et besøk skader jo ikke..

 

[Oh Dear]

Jeg syntes at du overdriver littegrann, kan ikke se noe problem i det. De blir tross alt besteforeldre og vil møte sitt barnebarn. Er ikke enig i de skal sitte og vente nei, men de kan vel komme på besøk samme dag eller dagen etter. Det er snakk om kanskje 1 times tid sammen, de forstår jo at du er sliten osv. Men et besøk skader jo ikke..

Nå er det jo veldig stor forskjell på hvordan man føler seg etter en fødsel... man kan jo ha brukt dagesvis! Og når dette er folk som presser seg på og ikke respekterer henne i forkant av dette, syns jeg det er merkelig å mene at hun overdriver i forhold til ikke å ha besøk samme dagen.

 

[JuleGlede]

Jeg kom hjem fra Sykehuset for 9 dager siden, og vi gjorde som du har ønske om - vi varslet kun hundepasseren når fødselen startet. Da vesla var kommet til verden så sendte vi mld med bilde til de nærmeste ca 2-3 timer etterpå.

Jeg ønsket ikke besøk første dagen, dessverre hadde vi også overivrige familie medlemmer som ville komme, og jeg kunne jo forstå dem litt også, så jeg godtok det å lot pappaen ta seg av besøket, mens jeg fikk hentet meg litt inn igjen alene. Høres kanskje rart ut, men for min del, etter en veldig tøff fødsel så var det godt med litt tid å hente seg inn igjen.

Vi ble faktisk anbefalt på Sykehuset å bruke kun vann og eventuelt litt olje når man vasker/ bader. Våtservietter er gull verdt når dere er på farten, eller når barnet blir litt eldre

Mitt råd angående amming - ikke planlegg noe, ta det som det kommer. Så vil du få både veiledning, råd og hjelp på Sykehuset.

Ta med deg mannen din på neste time med Jordmor, min mann forstod seg litt bedre på alt etter at han begynte å bli med der.

Lykke til, og ikke la deg overvelde av svigers, dette er din og din manns baby, og dere bestemmer.