Hurra!
Jeg er 36+5 og har nå forhåpentligvis bare en måned igjen før jeg får se lille Thea! Formen kan ikke klages så mye på akkurat nå annet enn at jeg er mye trøtt og sliter med sur halsbrann om natten.
Det er lykke å tenke på at jeg er kommet så langt og at det snart er slutt. Barnerommet er klart for sin nye beboer og klærne er på plass.
Det er lykke at jeg nå kan begynne å pakke fødebagen uten å føle at jeg er hysterisk tidlig ute. Alt jeg har skrevet ned på listen, og det siste jeg skal ut og kjøpe inn i morgen.
Det er lykke å kjøpe inn bleier og stelleprodukter, og sette de på plass i sin lille hylle under stellebordet.
Det er lykke å sette på plass bilsetet i bilen og vite at snart om ikke så lenge vil setet bli fylt av en prinsesse.
Det er lykke å se på nettsider etter produkter til babyer og å ønske meg alt mulig rart til henne. I år blir hun inkludert med i julen, selv om hun kanskje ikke vil være å se før neste år. Jeg ønsker henne det beste og strever etter å kunne gi henne det. Min lille skal få alt jeg ikke fikk, og det er mye, men hun skal likevel ikke skjemmes for mye bort.
Jeg nyter disse øyeblikkene jeg for tiden har, i motsetning til hva jeg har gjort tidligere. For i nærmest 8 måneder har jeg gått rundt og ikke følt meg så gravid, ikke helt klart å se realiteten og ikke helt klart å se at det faktisk er en baby i magen min, selv etter 4 OUL og 3D UL innså jeg det ikke psykisk. Det gikk opp et slags lys for meg i dag da jeg var på besøk hos ei venninne med ei 3 uker gammel baby. Det ble på en måte virkelig og det var så ekstremt koselig å være der og ivareta og følge med på denne lille gutten. Så skjønn og liten han var.
Jeg nyter disse kveldene hvor jeg koser meg hjemme og med min samboer som helst vil være her med meg og gullet i magen. Å ikke ha vært fyllesjuk på nesten et år, savnet etter hvitvin minsker nå som jeg vet at jeg ikke er langt unna å kunne ta et glass igjen. Det er helt greit at jeg ikke kan trene for tiden og at formen under svangerskapet ikke har vært så greit. At jeg ikke fikk være så sosial som jeg ønsket og ikke fikk jobbet så lenge jeg hadde håpet.
Alt er bare bra, for snart er hun her. Hun som vi alle har ventet på, og når hun er her den dag, vil alt være verdt det.
Jeg er 36+5 og har nå forhåpentligvis bare en måned igjen før jeg får se lille Thea! Formen kan ikke klages så mye på akkurat nå annet enn at jeg er mye trøtt og sliter med sur halsbrann om natten.
Det er lykke å tenke på at jeg er kommet så langt og at det snart er slutt. Barnerommet er klart for sin nye beboer og klærne er på plass.
Det er lykke at jeg nå kan begynne å pakke fødebagen uten å føle at jeg er hysterisk tidlig ute. Alt jeg har skrevet ned på listen, og det siste jeg skal ut og kjøpe inn i morgen.
Det er lykke å kjøpe inn bleier og stelleprodukter, og sette de på plass i sin lille hylle under stellebordet.
Det er lykke å sette på plass bilsetet i bilen og vite at snart om ikke så lenge vil setet bli fylt av en prinsesse.
Det er lykke å se på nettsider etter produkter til babyer og å ønske meg alt mulig rart til henne. I år blir hun inkludert med i julen, selv om hun kanskje ikke vil være å se før neste år. Jeg ønsker henne det beste og strever etter å kunne gi henne det. Min lille skal få alt jeg ikke fikk, og det er mye, men hun skal likevel ikke skjemmes for mye bort.
Jeg nyter disse øyeblikkene jeg for tiden har, i motsetning til hva jeg har gjort tidligere. For i nærmest 8 måneder har jeg gått rundt og ikke følt meg så gravid, ikke helt klart å se realiteten og ikke helt klart å se at det faktisk er en baby i magen min, selv etter 4 OUL og 3D UL innså jeg det ikke psykisk. Det gikk opp et slags lys for meg i dag da jeg var på besøk hos ei venninne med ei 3 uker gammel baby. Det ble på en måte virkelig og det var så ekstremt koselig å være der og ivareta og følge med på denne lille gutten. Så skjønn og liten han var.
Jeg nyter disse kveldene hvor jeg koser meg hjemme og med min samboer som helst vil være her med meg og gullet i magen. Å ikke ha vært fyllesjuk på nesten et år, savnet etter hvitvin minsker nå som jeg vet at jeg ikke er langt unna å kunne ta et glass igjen. Det er helt greit at jeg ikke kan trene for tiden og at formen under svangerskapet ikke har vært så greit. At jeg ikke fikk være så sosial som jeg ønsket og ikke fikk jobbet så lenge jeg hadde håpet.
Alt er bare bra, for snart er hun her. Hun som vi alle har ventet på, og når hun er her den dag, vil alt være verdt det.