Hvorfor skal det ikke snakkes om?

Absolutt greit å dele! Hvis folk ikke vil lese/høre om det, får de lukke ører og øyne og gjøre noe annet. Jeg har troa på at åpenhet gjør sorgen lettere å dele (iallefall er det min erfaring) og jeg tenker at de færreste syns dette er noe negativt. Kanskje det henger igjen fra gammelt av, da en ikke skulle snakke om det, og der barna som døde både tidlig og seint i et svangerskap eller ved fødsel ble tatt bort før mor og far en gang fikk se det. Ikke vet jeg, men det som er ubehagelig og leit er ofte vanskelig for mange å sette ord på, eller å vite hva en skal si noe om. Har vært veldig åpen etter at vi mista nå i februar, og har ennå til gode å møte noen negative tilbakemeldinger, folk er utelukkende positive og takker for åpenheten.
 
Tror at dette var mer tabu og en negativ ting som henger igjen fra gammelt. Har aldri opplevd at når noen forteller om sin opplevelser med abort at det er møtt med negativitet.

Samtidig så er det veldig forskjellig fra person til person for hva de ønsker å dele. En nær slektning av meg har opplevd spontanaborter i uke 10-12 altfor mange ganger, har et behov for å prate om det, og da gjør hun det. Hun har aldri sagt noe om negative tilbakemeldinger på sine opplevelser, men at noen blir overrasket over åpenheten og ikke helt vet hva de skal si, fordi dette er et tema som altfor lenge har vært et "ikke-tema" og det har i størst grad vært den "eldre" generasjonen.
Selv har jeg ikke noe behov eller ønske om å snakke om det, men deler erfaring om noen spør, eller det kommer opp i en samtale hvor det føles naturlig å si noe.
 
Jeg har ikke opplevd noen negative tilbakemeldinger på at vi har valgt å være åpen om at vi mistet lille bolla i uke 12. Heller det motsatte. At vi får andres historie også, om at vi ikke er alene om å ha mistet. Får meg til å føle meg mer normal. Synes det er helt greit hvis noen vil holde det skjult, men jeg tenker at det er greit at de rundt meg vet hvorfor jeg er litt nedfor i en periode...
 
Back
Topp