Hvordan vet man at man er klar?

Cherrys

Cherrys

Betatt av forumet
Når visste du at du var klar for å prøve å få barn? Hva føler du/følte du?

For meg så er det nemlig slik at jeg kan føle meg superklar, og helst vil prøve med en gang, men så går det en stund også tenker jeg "er jeg moden nok til dette? Ville jeg klart det? Har vi god nok økonomi?" Osv osv osv. Det er så mange tanker.
 
Jeg var som deg. Super klar i ene minutter og neste var jeg usikker.
Jeg tenker at det er vanskelig å tenke seg til det perfekte tidspunktet;) jeg opplevde i hvert fall at når jeg ble gravid. Da ble jeg brått helt sikker i min sak. Hvorfor hadde jeg ikke gjort det før liksom[emoji85][emoji23]
 
..spireliten.. skrev:
Jeg var som deg. Super klar i ene minutter og neste var jeg usikker.
Jeg tenker at det er vanskelig å tenke seg til det perfekte tidspunktet;) jeg opplevde i hvert fall at når jeg ble gravid. Da ble jeg brått helt sikker i min sak. Hvorfor hadde jeg ikke gjort det før liksom[emoji85][emoji23]
Klikk for å utvide …

Takk for svar :)

Godt å høre at det ikke bare er meg, og at du følte deg sikker når du faktisk ble gravid.
Har bare tenkt litt i det siste og vært litt redd for tanken om at "tenk om jeg ikke vil føle meg klar når jeg blir gravid" osv. Er mye tanker, for en vet jo ikke hvordan det er å være mor før man faktisk blir det selv.

Men kjenner nå at tiden for å prøve snart er her. Håper jeg også føler meg mer klar når jeg blir gravid[emoji7]
 
Jeg har vært klar siden jeg var 16-17 (har småsøsken jeg fikk veldig sent mens jeg gikk på ungdomsskolen og videregående), men kjente meg klar med samboer etter 4-5 måneder. Av ulike årsaker startet vi prøvingen først 1 år senere. Det året ble brukt til å diskutere mye rundt barn, føle litt ekstra på forholdet (følelsesmessig, tryggheten i hverandre etc), vurdere økonomien og egentlig snakke om hvordan det vil bli.

Dessverre tar det tid for oss, for nesten 2 år etter prøvestart sitter vi kun igjen med en veldig tidlig kjemisk i fjor og SA etter IVF nå i februar. Og tviler på det går raskere nå også.

Økonomisk er det ikke tipptopp, vi er begge studenter og kun jeg jobber utenom. Men vi har en OK leilighet vi leier som vi kan bo i til lille er 1,5-2 år (kun 1 soverom) og økonomien går rundt når vi ikke har utgifter til fertilitetsbehandling. Men jeg ofrer heller dyre sydenreiser, merkeklær på barna og småluksus til meg selv for å få barn. Hos oss ligger det også i kortene at jeg har "dårlig tid" i forhold til fertilitetsproblemet mitt.

Ellers tror jeg man aldri er heeeelt klar før man sitter der med babyen og det plutselig virker naturlig :) Jeg gleder meg i hvertfall veldig til vi endelig kan sitte der med en liten i armene om ikke alt for lenge ❤
 
VictoriaH skrev:
Jeg har vært klar siden jeg var 16-17 (har småsøsken jeg fikk veldig sent mens jeg gikk på ungdomsskolen og videregående), men kjente meg klar med samboer etter 4-5 måneder. Av ulike årsaker startet vi prøvingen først 1 år senere. Det året ble brukt til å diskutere mye rundt barn, føle litt ekstra på forholdet (følelsesmessig, tryggheten i hverandre etc), vurdere økonomien og egentlig snakke om hvordan det vil bli.

Dessverre tar det tid for oss, for nesten 2 år etter prøvestart sitter vi kun igjen med en veldig tidlig kjemisk i fjor
Klikk for å utvide …

Nei så leit å høre at det tat tid for dere! :(
 
Jeg tror man bare veit det. Den usikkerheten vil nok alltid være der, og det tror jeg de fleste som har fått barn også føler på av og til.

Økonomien er jo bare å regne på. Sifo har et fint budsjett du kan bruke som ugangspugt :) Har ikke peiling på hvor mange regneark jeg har fylt ut, og gått igjennom gang på gang. Modenheten kommer nok av seg selv om man ikke er moden nok under unfangelsestidspungtet, så det trenger du nok ikke bekymre deg for :)
 
Skvirevippen skrev:
Jeg tror man bare veit det. Den usikkerheten vil nok alltid være der, og det tror jeg de fleste som har fått barn også føler på av og til.

Økonomien er jo bare å regne på. Sifo har et fint budsjett du kan bruke som ugangspugt :) Har ikke peiling på hvor mange regneark jeg har fylt ut, og gått igjennom gang på gang. Modenheten kommer nok av seg selv om man ikke er moden nok under unfangelsestidspungtet, så det trenger du nok ikke bekymre deg for :)
Klikk for å utvide …

Og jeg mener også at så lenge man tar smarte valg (kjøper brukt, på salg og har et nøktern forhold til barneklær og utstyr) så er ikke økonomien før man får barn og etter så veldig forskjellig egentlig. Handler om prioriteringer :)
 
VictoriaH skrev:
Jeg har vært klar siden jeg var 16-17 (har småsøsken jeg fikk veldig sent mens jeg gikk på ungdomsskolen og videregående), men kjente meg klar med samboer etter 4-5 måneder. Av ulike årsaker startet vi prøvingen først 1 år senere. Det året ble brukt til å diskutere mye rundt barn, føle litt ekstra på forholdet (følelsesmessig, tryggheten i hverandre etc), vurdere økonomien og egentlig snakke om hvordan det vil bli.

Dessverre tar det tid for oss, for nesten 2 år etter prøvestart sitter vi kun igjen med en veldig tidlig kjemisk i fjor og SA etter IVF nå i februar. Og tviler på det går raskere nå også.

Økonomisk er det ikke tipptopp, vi er begge studenter og kun jeg jobber utenom. Men vi har en OK leilighet vi leier som vi kan bo i til lille er 1,5-2 år (kun 1 soverom) og økonomien går rundt når vi ikke har utgifter til fertilitetsbehandling. Men jeg ofrer heller dyre sydenreiser, merkeklær på barna og småluksus til meg selv for å få barn. Hos oss ligger det også i kortene at jeg har "dårlig tid" i forhold til fertilitetsproblemet mitt.

Ellers tror jeg man aldri er heeeelt klar før man sitter der med babyen og det plutselig virker naturlig :) Jeg gleder meg i hvertfall veldig til vi endelig kan sitte der med en liten i armene om ikke alt for lenge [emoji173]
Klikk for å utvide …

Krysser fingrene for dere [emoji173]

Og enig i det du skriver, vi bader ikke i penger vi heller, men selv om jeg tenker "klarer vi det økonomisk" så er jeg ganske sikker på at det skal gå bra :) det handler mye om hvordan man prioriterer.
 
Skvirevippen skrev:
Jeg tror man bare veit det. Den usikkerheten vil nok alltid være der, og det tror jeg de fleste som har fått barn også føler på av og til.

Økonomien er jo bare å regne på. Sifo har et fint budsjett du kan bruke som ugangspugt :) Har ikke peiling på hvor mange regneark jeg har fylt ut, og gått igjennom gang på gang. Modenheten kommer nok av seg selv om man ikke er moden nok under unfangelsestidspungtet, så det trenger du nok ikke bekymre deg for :)
Klikk for å utvide …

Jepp, er jo sant det :D jeg er nok ikke uvanlig som sveiper mellom å føle meg klar og mer usikker. Ting går nok bra, som regel[emoji4][emoji4]
 
Viktigste er at man har et ønske om barn, et trygt forhold til barnefar (eller annen partner) og stabilitet rundt seg. Økonomen bør jo gå rundt, men penger til overflod trenger man ikke. Kjærlighet og trygghet fra foreldrene + det lille utstyret man virkelig trenger er i grunn viktigst.
 
VictoriaH skrev:
Viktigste er at man har et ønske om barn, et trygt forhold til barnefar (eller annen partner) og stabilitet rundt seg. Økonomen bør jo gå rundt, men penger til overflod trenger man ikke. Kjærlighet og trygghet fra foreldrene + det lille utstyret man virkelig trenger er i grunn viktigst.
Klikk for å utvide …

Jepp, er helt sant det :D

Gleder meg til å starte prøvingen, grunnen til at vi foreløpig venter nå er pga jeg kun har jobbet på jobben min i litt over en mnd, føler jeg må jobbe der litt lenger først, sånn med tanke på at sjefen kanskje ikke hadde digget om jeg hadde blitt gravid med en gang h*n ansatte meg. Jeg er jo vikar, men de trenger meg der så :)
 
Cherrys skrev:
Jepp, er helt sant det :D

Gleder meg til å starte prøvingen, grunnen til at vi foreløpig venter nå er pga jeg kun har jobbet på jobben min i litt over en mnd, føler jeg må jobbe der litt lenger først, sånn med tanke på at sjefen kanskje ikke hadde digget om jeg hadde blitt gravid med en gang h*n ansatte meg. Jeg er jo vikar, men de trenger meg der så :)
Klikk for å utvide …

Ser tankegangen din, men med hensyn til egen historie hadde jeg bare kjørt på. Færreste klaffer første pp og da er det uansett 7-8 mnd til du skal i permisjon. Verdt å vurdere :)
 
VictoriaH skrev:
Ser tankegangen din, men med hensyn til egen historie hadde jeg bare kjørt på. Færreste klaffer første pp og da er det uansett 7-8 mnd til du skal i permisjon. Verdt å vurdere :)
Klikk for å utvide …

Ja det et sant, men nå har jeg vært gravid (uforventet og med samme partner, men endte i SA tidig ) for noen år siden, så vi vet at vi kan få barn sammen. Men hvem vet, kanskje det tar tid denne gangen. Man vet jo aldri, men håper det vil gå fort når vi faktisk prøver!
 
Cherrys skrev:
Ja det et sant, men nå har jeg vært gravid (uforventet og med samme partner, men endte i SA tidig ) for noen år siden, så vi vet at vi kan få barn sammen. Men hvem vet, kanskje det tar tid denne gangen. Man vet jo aldri, men håper det vil gå fort når vi faktisk prøver!
Klikk for å utvide …

Sier bare at det kan ta tid. Vært uplanlagt gravid jeg også, men det var tydeligvis eneste eggløsningen jeg hadde på over 1 år :)
 
Heisann!

Jeg svarer like greit bare på det originale spørsmålet, jeg.

"Når visste du at du var klar for å prøve å få barn? Hva føler du/følte du?"

Jeg har alltid hatt lyst på barn, men i tidligere forhold så falt det seg ikke naturlig å skulle prøve på den slags. Jeg satt lenge i forhold før og sjekket om det var rette personen å skulle gå videre med, var usikker på mannen, rett og slett. Det endte med følelsen av at dette ikke var en mann jeg ville ha barn med/ikke kunne se en fremtid med, og da ble det slutt. Så spørsmået der i gården var heller at jeg kjente at jeg ikke ville ha barn med den og den kjæresten. Så jeg ble ganske overrasket over følelsen når den kom etter bare et par måneders tid inn i et nytt forhold. En følelse som bare sa at "Jupp, han her! Her er han, pappan til ungene dine. Kjør på".

Så for meg var det et spørsmål om å møte den rette personen å ha barn med, heller enn å finne det rette tidspunktet. Og når han føler det på samme måte, og vi tok en prat om følelser og forholdet og veien videre.. Vel, det falt ganske naturlig på plass. Følelsen av null bekymring, egentlig. Den er ganske deilig.
 
Kabakaba skrev:
Heisann!

Jeg svarer like greit bare på det originale spørsmålet, jeg.

"Når visste du at du var klar for å prøve å få barn? Hva føler du/følte du?"

Jeg har alltid hatt lyst på barn, men i tidligere forhold så falt det seg ikke naturlig å skulle prøve på den slags. Jeg satt lenge i forhold før og sjekket om det var rette personen å skulle gå videre med, var usikker på mannen, rett og slett. Det endte med følelsen av at dette ikke var en mann jeg ville ha barn med/ikke kunne se en fremtid med, og da ble det slutt. Så spørsmået der i gården var heller at jeg kjente at jeg ikke ville ha barn med den og den kjæresten. Så jeg ble ganske overrasket over følelsen når den kom etter bare et par måneders tid inn i et nytt forhold. En følelse som bare sa at "Jupp, han her! Her er han, pappan til ungene dine. Kjør på".

Så for meg var det et spørsmål om å møte den rette personen å ha barn med, heller enn å finne det rette tidspunktet. Og når han føler det på samme måte, og vi tok en prat om følelser og forholdet og veien videre.. Vel, det falt ganske naturlig på plass. Følelsen av null bekymring, egentlig. Den er ganske deilig.
Klikk for å utvide …

Takk for svar :)

Ja det er deilig å ha funnet den personen man vil leve resten av livet med[emoji7] Den personen har jeg også funnet. Men som sagt er det jeg som er mer usikker på meg selv.. Men det kommer nok helt sikkert til å gå fint. Henger vel litt i det at jeg er ung enda også, er bare 22 år men ønsket om barn er stort :)

Men tror ikke alder har noe å si slik, man kan være usikker eller klar uansett om man er "ung eller gammel"
 
Det finnes aldri det "perfekte tidspunkt" ;) det å få barn er jo faktisk utrolig skummelt, man skal ta vare på et annet menneske, så det skal man ikke ta lett på :) jeg vil tro at så og si alle, uansett hvor lyst man har på barn, tenker sine tanker og kanskje kjenner det litt ekstra i magen. Både av forventning, spenning og litt nerver. Har man funnet den man vil være med, økonomi er ok og sånn, så kjør på, sier jeg ;)
 
Cherrys skrev:
Takk for svar :)

Ja det er deilig å ha funnet den personen man vil leve resten av livet med[emoji7] Den personen har jeg også funnet. Men som sagt er det jeg som er mer usikker på meg selv.. Men det kommer nok helt sikkert til å gå fint. Henger vel litt i det at jeg er ung enda også, er bare 22 år men ønsket om barn er stort :)

Men tror ikke alder har noe å si slik, man kan være usikker eller klar uansett om man er "ung eller gammel"
Klikk for å utvide …

Det kan henge sammen med alder, med tanke på livserfaring. Nå er jeg nesten ti år eldre enn deg, og vet at når jeg var på din alder var det mye jeg var usikker på da også. Ikke at jeg har svar på alt nå heller, men jeg er mye tryggere på meg selv, hvem jeg er og hva jeg vil. Jeg har også fått meg den erfaringen at ting svært, svært sjeldent er så dramatiske eller alvorlige som man kanskje tror ved første øyekast. Da jeg var 22 var det krise dersom jeg fikk mensen mens jeg satt på skolebenken og ikke hadde med bind, det kunne ruinere hele dagen. Nå? Pffsh. Litt papir fra doen i trusa, så holder det til jeg rekker innom en Narvesen. Ting går som regel helt ok på nødløsninger, ingenting å bekymre seg så voldsomt over. Og så har jeg lært å putte bind i alle vesker og legge en pakke igjen på jobben osv. Eller bare spørre de andre damene rundt meg, som regel er det noen som har. Ting er liksom bare ikke så mye stress nå som de var før. Erfaringen tilsier at det som regel ordner seg :)
 
Back
Topp