Hvordan støtte ei som går igjennom ivf?

[:)Solsikke:)]

Jeg vil ikke trø noen på tærene, strø salt i såret... men ei av mine beste venner har prøvd lenge, og begynte lenge før vi fikk vår første... og når vi begynte på vår nr 2 så håpet jeg vi skulle få samtidig, til tross for vi sleit mer med nr to, 25 uker på vei nå er de fortsatt ikke gravide...

Jeg kjenner jeg gråter i hjertet pga henne, de har gjennomført første ivf hvor de satt inn to egg og mislykket ingen på frys. Kjenner på urettferdigheten på jeg trodde de ville ha fått alle barna sine før vi kon i gang, og hvorfor de bare er uforklarlige gravide...

Hvordan støtte henne best mulig med voksende mage, snart nyfødt og en på fire? Jeg vil være støtte og heie på de men forstår jo jeg representerer noe hun så sårt drømmer om...prøver å ikke snakke om magen før hun spør og lytte til henne...

Men seriøst hva er deres beste tips? Hva eller hvordan opplevde dere best støtte ifra de som står på siden og heier?

 

[Tigerbaby]

Ikke si at du skjønner..er første tipset selv jeg som har vært gjennom to forsøk vet ikke hvordan mange av de andre jentene har det som går igjennom det. Vi takler det aldri ulikt.

Beste støtten er rett og slett å være en som er der for dem uten å si at du håper på mirakler. Selvfølgelig håper vi jo alltid, men for min del er det grusomt å høre om andres graviditet når jeg står midt oppi det. Jeg vil være glad for folk men evner rett og slett ikke å komme meg ut av bobla. Gi henne en skulder å gråte på og send henne blomster om du vet at ting er tungt, det vil hun nok sette utrolig stor pris på. Inviter henne med på ting, om du skal på byen så ikke sett en "Nei jeg har ikke hørt med deg fordi jeg vet hva du går gjennom" det var vondt å høre fra venninne mine her for en stund tilbake. Jeg er ganske ung og har blitt ekskludert fra fester fordi de TRODDE jeg ikke drakk alkohol oppi all elendigheten, og jeg liker å være på fest edru uansett

 

[Ønskeross2]

Så heldig venninna di er som har deg! Det er tydelig at du gjerne vil forstå og det er et fantastisk utgangspunkt og mer enn man får fra veldig mange andre mer og mindre nære.

Jeg synes Tigerbaby har gode poenger over her. Første bud er å innse først som sist at du ikke har forutsetninger for å forstå hvor fortvilende og
bunnløs situasjonen hennes kan være. Ikke si ting som «jeg skjønner hvordan du har det, for da jeg ..., så ...». Hun vet at du ikke skjønner uansett. Men du kan si «jeg klarer ikke å skjønne fullt ut hvordan det er å være i din situasjon, men jeg kan forestille meg at det er skikkelig, skikkelig tøft og jeg er lei meg for at det er sånn», eller hva som passer med dine egne ord.

Generelt synes jeg det er fint med åpenhet, og jeg tror det er veldig individuelt hva IVF-damer har lyst til å prate om og være med på. Jeg hadde satt pris på at en venninne sa «jeg er redd for å si noe som blir vondt for deg, er det ting du vil at jeg skal unngå å snakke om?». Så kan hun få være med å legge lista selv. Fortell henne at du er der, men at hun kan få styre selv når hun trenger litt avstand fra baby-lykken din og at du forstår at det kan være vanskelig å forholde seg til.

Vit at hun kanskje er misunnelig på deg, og at hun mest sannsynlig skammer seg over de følelsene. Jeg tror mange ufrivillige barnløse kjenner seg igjen i å føle at man er en skikkelig bedriten venninne som ikke klarer å være superhappy over venninnenes gravidmager og barn. Fortell henne at det er helt greit om hun har blanda følelser, og at du vet at hun er glad i deg uansett.

Når jeg er nedfor setter jeg pris på venninner som er tålmodige med å la meg være i mørket en stund og som bare signaliserer at de er der og ikke prøver å komme med oppmuntring og pep-talks hele tiden. Det er jo egentlig så enkelt og så vanskelig som så: man vil gjerne bli møtt på følelsene sine og kjenne at den andre klarer å romme at en synes livet er dritt akkurat nå.

For meg var det veldig sårt med venne-opplegg som kretset rundt barna, som for eksempel grilling med både barn og voksne. Jeg ville gjerne være med, men følte meg så utestengt fra den mamma-praten som går der. Men jeg ville gjerne inviteres så jeg fikk bestemme selv om jeg orket. Noen dager var det gøy og fint, og noen ganger var det umulig.

Og så tror jeg det er viktig å prøve å tilrettelegge for litt ren voksen-tid sammen hvor man prater om andre ting enn familielivet: jobb, parforholdet, sladder eller whatever. Og det kan man jo fint gjøre også med baby tilstede!

 

[Enkefalos]

Så heldig venninna di er som har deg! Det er tydelig at du gjerne vil forstå og det er et fantastisk utgangspunkt og mer enn man får fra veldig mange andre mer og mindre nære.

Jeg synes Tigerbaby har gode poenger over her. Første bud er å innse først som sist at du ikke har forutsetninger for å forstå hvor fortvilende og
bunnløs situasjonen hennes kan være. Ikke si ting som «jeg skjønner hvordan du har det, for da jeg ..., så ...». Hun vet at du ikke skjønner uansett. Men du kan si «jeg klarer ikke å skjønne fullt ut hvordan det er å være i din situasjon, men jeg kan forestille meg at det er skikkelig, skikkelig tøft og jeg er lei meg for at det er sånn», eller hva som passer med dine egne ord.

Generelt synes jeg det er fint med åpenhet, og jeg tror det er veldig individuelt hva IVF-damer har lyst til å prate om og være med på. Jeg hadde satt pris på at en venninne sa «jeg er redd for å si noe som blir vondt for deg, er det ting du vil at jeg skal unngå å snakke om?». Så kan hun få være med å legge lista selv. Fortell henne at du er der, men at hun kan få styre selv når hun trenger litt avstand fra baby-lykken din og at du forstår at det kan være vanskelig å forholde seg til.

Vit at hun kanskje er misunnelig på deg, og at hun mest sannsynlig skammer seg over de følelsene. Jeg tror mange ufrivillige barnløse kjenner seg igjen i å føle at man er en skikkelig bedriten venninne som ikke klarer å være superhappy over venninnenes gravidmager og barn. Fortell henne at det er helt greit om hun har blanda følelser, og at du vet at hun er glad i deg uansett.

Når jeg er nedfor setter jeg pris på venninner som er tålmodige med å la meg være i mørket en stund og som bare signaliserer at de er der og ikke prøver å komme med oppmuntring og pep-talks hele tiden. Det er jo egentlig så enkelt og så vanskelig som så: man vil gjerne bli møtt på følelsene sine og kjenne at den andre klarer å romme at en synes livet er dritt akkurat nå.

For meg var det veldig sårt med venne-opplegg som kretset rundt barna, som for eksempel grilling med både barn og voksne. Jeg ville gjerne være med, men følte meg så utestengt fra den mamma-praten som går der. Men jeg ville gjerne inviteres så jeg fikk bestemme selv om jeg orket. Noen dager var det gøy og fint, og noen ganger var det umulig.

Og så tror jeg det er viktig å prøve å tilrettelegge for litt ren voksen-tid sammen hvor man prater om andre ting enn familielivet: jobb, parforholdet, sladder eller whatever. Og det kan man jo fint gjøre også med baby tilstede!

Amen!! Fikk tårer i øynene av å lese det der. Tenk om alle mine venninner kunne lest den "bruksanvisningen" der [emoji28][emoji7][emoji24]

 

[:)Solsikke:)]

Ikke si at du skjønner..er første tipset selv jeg som har vært gjennom to forsøk vet ikke hvordan mange av de andre jentene har det som går igjennom det. Vi takler det aldri ulikt.

Beste støtten er rett og slett å være en som er der for dem uten å si at du håper på mirakler. Selvfølgelig håper vi jo alltid, men for min del er det grusomt å høre om andres graviditet når jeg står midt oppi det. Jeg vil være glad for folk men evner rett og slett ikke å komme meg ut av bobla. Gi henne en skulder å gråte på og send henne blomster om du vet at ting er tungt, det vil hun nok sette utrolig stor pris på. Inviter henne med på ting, om du skal på byen så ikke sett en "Nei jeg har ikke hørt med deg fordi jeg vet hva du går gjennom" det var vondt å høre fra venninne mine her for en stund tilbake. Jeg er ganske ung og har blitt ekskludert fra fester fordi de TRODDE jeg ikke drakk alkohol oppi all elendigheten, og jeg liker å være på fest edru uansett

Takk for gode råd og som jeg sier det er vondt å stå på sidelinja og se venner av deg strever med det som mange tar for gitt... og vanskelig å stå i hennes håpløse fortvilelse og egen glede selv, så prøver å balansere...

Vi bor langt ifra hverandre så prøver å finne en middelvei på å treffe henne med barn og mann på slep og kun meg... men ikke alltid lett med logistikk og en mann som pendler å få fri...

Men all ære til dere som har stått på, fått et eller flere barn og enda står med krefter mot og pågangsmot etter svangerskap og som nybakte foreldre

Igjen takk for råd skal ta de med meg på veien og vanskelig balanse dette og vil gjerne beholde vennskapet til tross for vi har forskjellig utgangspunkt her og nå

 

[Poppi]

I tillegg til det de som over skriver så anbefaler jeg at du leser deg opp på ivf prosessen. Syntes at det var sykt slitsomt med masse 'dumme' spørsmål' underveis og jeg satt skikkelig pris på når vennene mine hadde lest om ivf. De fleste virket som om de ikke skjønte omfanget. Dersom du vet feks at hun skal gå gjennom uttak og innsett kan du sende hun en mld og ønske lykke til. Jeg hatet baby og gravidprat. Begynte som oftest å grine av det, gjerne offentlig, som var flaut. Anbefaler å oppføre deg som om du ikke er gravid, ikke snakk om at babyen sparker, ikke klag over stygge gravidklær eller hvilke innkjøp du må gjøre. Kan vedde på at venninnen din ønsker seg det her så inderlig at dette er alt for vondt for henne å ta stilling til.

Du er en god venninne som spør her Mest sannsynlig er det dessverre mye tyngre for henne enn du kan se for deg...

 

[:)Solsikke:)]

I tillegg til det de som over skriver så anbefaler jeg at du leser deg opp på ivf prosessen. Syntes at det var sykt slitsomt med masse 'dumme' spørsmål' underveis og jeg satt skikkelig pris på når vennene mine hadde lest om ivf. De fleste virket som om de ikke skjønte omfanget. Dersom du vet feks at hun skal gå gjennom uttak og innsett kan du sende hun en mld og ønske lykke til. Jeg hatet baby og gravidprat. Begynte som oftest å grine av det, gjerne offentlig, som var flaut. Anbefaler å oppføre deg som om du ikke er gravid, ikke snakk om at babyen sparker, ikke klag over stygge gravidklær eller hvilke innkjøp du må gjøre. Kan vedde på at venninnen din ønsker seg det her så inderlig at dette er alt for vondt for henne å ta stilling til.

Du er en god venninne som spør her [emoji173]️ Mest sannsynlig er det dessverre mye tyngre for henne enn du kan se for deg...

Ja har prøvd å lese en del allerede både for å forstå og fordi vi lurte på om vi måtte gå den veien selv... og jo mer jeg har lest jo mer respekt får jeg for dere som har gjennomført det.

Ja prøver ikke å snakke om graviditet før hun spør fordi jeg tenker det er vondt å høre om andre. Men svarer hvis hun spør.

Har også sendt mld når jeg vett hvor hun er i prossesen har også vurdert om jeg skulle ha bestilt mat kasse om jeg vett hun blir sm oppi dette... forstår prossen er en stor psykisk påkjenning...

Kjenner på urettferdigheten at veien for enkelte er så mye lengre enn for andre:/

 

[Poppi]

Ja har prøvd å lese en del allerede både for å forstå og fordi vi lurte på om vi måtte gå den veien selv... og jo mer jeg har lest jo mer respekt får jeg for dere som har gjennomført det.

Ja prøver ikke å snakke om graviditet før hun spør fordi jeg tenker det er vondt å høre om andre. Men svarer hvis hun spør.

Har også sendt mld når jeg vett hvor hun er i prossesen har også vurdert om jeg skulle ha bestilt mat kasse om jeg vett hun blir sm oppi dette... forstår prossen er en stor psykisk påkjenning...

Kjenner på urettferdigheten at veien for enkelte er så mye lengre enn for andre:/

Er skikkelig urettferdig. Vondt for de som sliter å se andre lykkes gang på gang og andre 'hoppe' foran i køen mens man selv har livet på pause Vi klarte det tilslutt selv, men er fortsatt litt tungt når andre blir gravide på 123.

 

[Gledeståre]

Vi er alle forskjellige, også vi ivf' ere.

Jeg besøkte mine beste venninner da de fikk babyer og elsket å være på ferie hos dem og å bli kjent med barna deres. ( jeg bor langt unna)
Jeg unte dem veldig barna deres selv om vi ikke fikk og jeg ville gjerne bli kjent med barna også.
Det å få holde babyene til mine beste venninner gledet meg veldig og jeg gråt av glede.
Jeg gråt også samtidig fordi jeg også gjerne skulle hatt mitt eget, men for meg var det godt å få være med disse barna.

Jeg hadde blitt kjempelei meg og dypt såret om venninne mine hadde trukket seg bort i fra meg fordi de trodde at det å se dem gravide eller med baby ville være fælt for meg. For meg, hadde alt blitt verre!

Jeg tror noe av det viktigste er at vi må tørre å prate åpent med våre venner, også om vanskelige tema.

Mitt råd er derfor at du bør si til din venninne at hun må forsøke å fortelle deg hva hun trenger, hva du kan si og gjøre for å støtte henne.
Kanskje kan du si at det er nettopp fordi du ikke vet hva det vil si å være ufrivillig barnløs at det blir så vanskelig å vite hva du kan si riktig og hva som blir feil eller hvordan du kan handle...

Du kjenner jo henne, så kanskje vet du hvordan du kan prate med henne...

Det er ikke enkelt å skulle være en god venn innenfor et minefelt, og det kan man jo helt glemme den som er midt oppi sorgen det er å være ufrivillig barnløs.
Det blir så altoppslukende i livet samtidig som man prøver å holde maska utad med venner, jobb, studier og annen familie.

Du høres ut som en veldig god venninne som forsøker finne ut av hvordan du skal håndtere denne situasjonen. Håper dere klarer å finne ut hvordan dere kan ha et godt venninneforhold.

Det er jo noe man må finne ut sammen

Tror jeg....

Lykke til

 

[:)Solsikke:)]

Vi er alle forskjellige, også vi ivf' ere.

Jeg besøkte mine beste venninner da de fikk babyer og elsket å være på ferie hos dem og å bli kjent med barna deres. ( jeg bor langt unna)
Jeg unte dem veldig barna deres selv om vi ikke fikk og jeg ville gjerne bli kjent med barna også.
Det å få holde babyene til mine beste venninner gledet meg veldig og jeg gråt av glede.
Jeg gråt også samtidig fordi jeg også gjerne skulle hatt mitt eget, men for meg var det godt å få være med disse barna.

Jeg hadde blitt kjempelei meg og dypt såret om venninne mine hadde trukket seg bort i fra meg fordi de trodde at det å se dem gravide eller med baby ville være fælt for meg. For meg, hadde alt blitt verre!

Jeg tror noe av det viktigste er at vi må tørre å prate åpent med våre venner, også om vanskelige tema.

Mitt råd er derfor at du bør si til din venninne at hun må forsøke å fortelle deg hva hun trenger, hva du kan si og gjøre for å støtte henne.
Kanskje kan du si at det er nettopp fordi du ikke vet hva det vil si å være ufrivillig barnløs at det blir så vanskelig å vite hva du kan si riktig og hva som blir feil eller hvordan du kan handle...

Du kjenner jo henne, så kanskje vet du hvordan du kan prate med henne...

Det er ikke enkelt å skulle være en god venn innenfor et minefelt, og det kan man jo helt glemme den som er midt oppi sorgen det er å være ufrivillig barnløs.
Det blir så altoppslukende i livet samtidig som man prøver å holde maska utad med venner, jobb, studier og annen familie.

Du høres ut som en veldig god venninne som forsøker finne ut av hvordan du skal håndtere denne situasjonen. Håper dere klarer å finne ut hvordan dere kan ha et godt venninneforhold.

Det er jo noe man må finne ut sammen

Tror jeg....

Lykke til

Jeg holder meg ikke borte og holder skjult om graviditeten og sønnen vi har kaller henne fille tante... men tenker jeg må være nyansert på lik linje som jeg også har en grense til slutt om håpløshet og forferdeligheter....

Men som du sier det å bli kjent med barna til vennene dine er viktig... de som er barnløse og overser sønnen når de er på besøk blir jo bare prioritert lengre ned i en travel hverdag. Forventer ikke kjempe engasjement, men snakker ham til deg, så engasjer deg og gi et svar. Har opplevd venner tar ham som luft. Og jeg klarer ikke alltid å stille barnefri

 

[Gledeståre]

Jeg holder meg ikke borte og holder skjult om graviditeten og sønnen vi har kaller henne fille tante... men tenker jeg må være nyansert på lik linje som jeg også har en grense til slutt om håpløshet og forferdeligheter....

Men som du sier det å bli kjent med barna til vennene dine er viktig... de som er barnløse og overser sønnen når de er på besøk blir jo bare prioritert lengre ned i en travel hverdag. Forventer ikke kjempe engasjement, men snakker ham til deg, så engasjer deg og gi et svar. Har opplevd venner tar ham som luft. Og jeg klarer ikke alltid å stille barnefri

Å nei, så trist...

Det føles jo hverken godt for deg eller han.

Jeg vet, når man har barn så har man bare en tilmålt tid med venner og da blir det viktigere at den tiden blir kvalitetstid.

Kanskje du kan si at det beste du kan gi henne er at dere har det fint sammen når dere er sammen?
Man skal ikke være " søppelbøtte" for sine venner heller. Det kan være vanskelig å få sagt det på en ordentlig måte, men det er kanskje bedre få sagt det enn å fortsette på et dårlig spor? Det er jo bedre for dere begge.

Jeg fant ut at familie og venner ikke KAN forstå denne situasjonen, hverken det å være ufrivillig barnløs eller vegen til barn gjennom prøverør, så jeg sluttet å dele det der jeg visste det ikke fantes støtte. Da hadde jeg det fint med dem i stedet for og på dårlige dager, feks en tid etter at jeg mistet i uke 12, så holdt jeg meg borte og for meg selv heller.

 

[Snurri]

Jeg skal gjennom IVF nå, og synes det er kjempevanskelig og skummelt. For meg hadde det vært fint om ei venninne barre spurte "hvordan har du det" og så tatt seg TID til å lytte uten å kommentere eller mene noe om hvordan jeg burde føle meg. Jeg fortalte det til mamma for litt siden, at vi skal starte med IVF og hun tok det liksom så hverdagslig og skiftet plutselig tema til å snakke om været, som om det hele var så ubetydelig at det ikke var verdt å snakke om engang. Men nå er min mor litt følelsesmessig avskåret, så jeg sa det rett ut til henne at jeg synes dette er kjempevanskelig, og gjerne vil snakke mer om det, og ikke om været eller gud vet hva.

Jeg har ellers opplevd tidligere at når jeg åpner meg til venninner, så spør de liksom bare for å være høflige. De tør ikke ta innover seg et vanskelig svar. De takler det liksom ikke, og vil bytte tema eller kommer med "pep-talks". Så mitt råd er bare spør, og lytt, og ikke si noe. Det å få lov til å prate åpent, tømme hodet for tanker og bare sette ord på vanskeige følelser, er kjempefint. Du trenger ikke, og bør kanskje ikke, komme med gode råd eller kommentarer. Ikke skift tema. Bare la henne prate, vær tålmodig og ikke styr samtalen. Ikke avbryt...! For det er det så mange som gjør...

Mange som tror at man liksom bare må snakke om positive ting, så med en gang samtalen får et mørkt preg, så skynder de seg å avbryte og bytte tema og snakker om været, eller meningsløst sladder. Men det eneste du oppnår da, er å sidestille det vanskelige med det meningsløse sladderet. Som om det å gå gjennom IVF ikke er viktigere enn hvilke type venninna di klina med på fest forrige helg, liksom.

For flere år siden var jeg kjæreste med en som holdt på å ta livet sitt. Jeg fikk stoppet han og fikk han tvangsinnlagt på psykiatrisk akuttmottak. Var med i ambulansen inn, midt på natta. Måtte ringe rundt og orientere familien hans. Måtte svare på mange spørsmål fra helsepersonell osv. Det var kjempetøft. Og ei venninne av meg bare spurte hvordan det gikk, jeg begynte å svare, og så byttet hun tema og begynte å snakke om seg selv. Ærlig talt. Den episoden sitter fortsatt i, og er en av grunnnene til at jeg så langt ikke har fortalt noen venninner om IVF, kun fortalt mamma. For jeg orker ikke en ny runde med "hvordan går det", når folk ikke egentlig vil høre svaret.

 

[:)Solsikke:)]

Jeg skal gjennom IVF nå, og synes det er kjempevanskelig og skummelt. For meg hadde det vært fint om ei venninne barre spurte "hvordan har du det" og så tatt seg TID til å lytte uten å kommentere eller mene noe om hvordan jeg burde føle meg. Jeg fortalte det til mamma for litt siden, at vi skal starte med IVF og hun tok det liksom så hverdagslig og skiftet plutselig tema til å snakke om været, som om det hele var så ubetydelig at det ikke var verdt å snakke om engang. Men nå er min mor litt følelsesmessig avskåret, så jeg sa det rett ut til henne at jeg synes dette er kjempevanskelig, og gjerne vil snakke mer om det, og ikke om været eller gud vet hva.

Jeg har ellers opplevd tidligere at når jeg åpner meg til venninner, så spør de liksom bare for å være høflige. De tør ikke ta innover seg et vanskelig svar. De takler det liksom ikke, og vil bytte tema eller kommer med "pep-talks". Så mitt råd er bare spør, og lytt, og ikke si noe. Det å få lov til å prate åpent, tømme hodet for tanker og bare sette ord på vanskeige følelser, er kjempefint. Du trenger ikke, og bør kanskje ikke, komme med gode råd eller kommentarer. Ikke skift tema. Bare la henne prate, vær tålmodig og ikke styr samtalen. Ikke avbryt...! For det er det så mange som gjør...

Mange som tror at man liksom bare må snakke om positive ting, så med en gang samtalen får et mørkt preg, så skynder de seg å avbryte og bytte tema og snakker om været, eller meningsløst sladder. Men det eneste du oppnår da, er å sidestille det vanskelige med det meningsløse sladderet. Som om det å gå gjennom IVF ikke er viktigere enn hvilke type venninna di klina med på fest forrige helg, liksom.

For flere år siden var jeg kjæreste med en som holdt på å ta livet sitt. Jeg fikk stoppet han og fikk han tvangsinnlagt på psykiatrisk akuttmottak. Var med i ambulansen inn, midt på natta. Måtte ringe rundt og orientere familien hans. Måtte svare på mange spørsmål fra helsepersonell osv. Det var kjempetøft. Og ei venninne av meg bare spurte hvordan det gikk, jeg begynte å svare, og så byttet hun tema og begynte å snakke om seg selv. Ærlig talt. Den episoden sitter fortsatt i, og er en av grunnnene til at jeg så langt ikke har fortalt noen venninner om IVF, kun fortalt mamma. For jeg orker ikke en ny runde med "hvordan går det", når folk ikke egentlig vil høre svaret.

Takk for gode råd og skal ta de med seg... ja det er ikke lett å svare og høre på andre ting... vi vurderte å få henvisning til ivf selv på nr to og jeg husker det var overraskende hvor tøft å bare skulle bli henvist var... har lest en del om behandlingen pga dette og forstått ivf er ikke får pyse... forstår barneønske er stort når enkelte par velger å gjennomføre dette mange mange ganger for å oppnå familie, så nei jeg tar av meg hatten for dere jenter og tenker dere er jammen meg tøffe..

Ps leit å høre hvordan din mor har gitt støtte, håper du finner støtte en plass samt om historien om eksem din...

 

[Snurri]

Takk for gode råd og skal ta de med seg... ja det er ikke lett å svare og høre på andre ting... vi vurderte å få henvisning til ivf selv på nr to og jeg husker det var overraskende hvor tøft å bare skulle bli henvist var... har lest en del om behandlingen pga dette og forstått ivf er ikke får pyse... forstår barneønske er stort når enkelte par velger å gjennomføre dette mange mange ganger for å oppnå familie, så nei jeg tar av meg hatten for dere jenter og tenker dere er jammen meg tøffe..

Ps leit å høre hvordan din mor har gitt støtte, håper du finner støtte en plass samt om historien om eksem din...

Takk for det. Er henvist til DPS, så satser på å få et godt sted å lette på trykket der.

 

[tantelilla]

Her har du jo fått veldig gode tips over, så kan bare føye til et par ting:

Siden dere bor et stykke unna, kan du tilby henne å ringe deg hvis hun trenger å prate. Noen ganger er det å lufte tankene det viktigste.

Og når dere snakker sammen, kan det være fint å ha noen gode oppfølgingsspørsmål på lur. Jeg er ikke den som er flinkest til å åpne meg for andre, men har en venninne som jeg går tur med jevnlig, og hun er så flink til å spørre. Så hvis samtalen stopper litt opp, kan det f.eks. være:
- hvordan føler du..
- hva synes du om det?
Det viser at du er interessert, uten at du kommer med råd.

Min venninne har også spurt helt konkret, spørsmål som «synes du det er vanskelig når andre rundt deg er gravide?». Og det gjør jo at man får reflektert rundt egne følelser. Det er kanskje ikke riktig for alle, men for meg har det vært veldig fint å bli utfordret på det.

 

[:)Solsikke:)]

Her har du jo fått veldig gode tips over, så kan bare føye til et par ting:

Siden dere bor et stykke unna, kan du tilby henne å ringe deg hvis hun trenger å prate. Noen ganger er det å lufte tankene det viktigste.

Og når dere snakker sammen, kan det være fint å ha noen gode oppfølgingsspørsmål på lur. Jeg er ikke den som er flinkest til å åpne meg for andre, men har en venninne som jeg går tur med jevnlig, og hun er så flink til å spørre. Så hvis samtalen stopper litt opp, kan det f.eks. være:
- hvordan føler du..
- hva synes du om det?
Det viser at du er interessert, uten at du kommer med råd.

Min venninne har også spurt helt konkret, spørsmål som «synes du det er vanskelig når andre rundt deg er gravide?». Og det gjør jo at man får reflektert rundt egne følelser. Det er kanskje ikke riktig for alle, men for meg har det vært veldig fint å bli utfordret på det.

Takk for gode råd ja alle er forskjellige