Hvordan lære seg å stole på folk?

FancyPants

Forumet er livet
Noen råd?

Jeg sliter litt (mye) med å stole på kjæresten min. Brent barn og den pakka der. Hver gang jeg tenker at "nå, nå føler jeg at jeg stoler fullt og helt på han", så skjer det et eller annet som gjør at jeg tviler.

Det er fryktelig slitsomt å ha det sånn, og jeg vil så gjerne klare å stole på han. Jeg prøver å ikke la det gå utover han, med varierende hell.. 
 
har ingen gode råd, annet enn at når magefølelsen min forteller meg at det er noe, så er det sjelden uten grunn. Den tar aldri feil den.
Har dere være sammen lenge? Kan jo henne at du stoler mer på han, etterhvert som dere blir bedre kjent, og du blir trygg på han. Trygghet er essensielt for å stole på den andre parten.
 
Tillit er noe man må "fortjene" og når du skriver at det stadig vekk skjer ting som får deg til å tvile på han, så har han ikke fortjent tilliten din. Det er ikke noe du kan tvinge frem, det er noe han må gjøre seg fortjent til.
 
Jeg sliter med det samme.. så kan desverre ikke gi deg noen råd
 
Har vært sammen i ett år, men det var slutt en måned i sommer. Bruddet kom helt ut av det blå for meg, og etter det har mine "trust issues" blitt større.

Han har egentlig ikke gjort noe for at jeg ikke skal stole på han, men han lyver om ting innimellom. Er ting som at han har hatt jentebesøk på kvelden/ natta når han sier til meg at han har vært alene, snakka med jenter han nekter for å ha snakka med osv. Sikkert ikke noen fryktelig ille ting , men løgn er løgn.

Jeg har opplevd utroskap i tidligere forhold, og er nok veldig på tå hev (og litt paranoid). Jeg tror kanskje han lyver fordi han er redd jeg vil bli sint hvis han sier sannheten.
 
Lyving er absolutt en god grunn til at du ikke har full tillit til han! Det er jo ikke noe rart!

Jeg har selv vært sammen med en som løy mye, spesielt om andre jenter, og jeg tror han var utro. Jeg ble helt ødelagt, og klarte til slutt å komme meg bort. Er nå sammen med en som er helt annerledes, og selv om jeg var ødelagt når jeg traff han, gikk det ikke så altfor lang tid før jeg fikk 110% tillit til han. Det har jeg enda. Som sagt, tillit må fortjenes.
 


*yummymummy* skrev:
har ingen gode råd, annet enn at når magefølelsen min forteller meg at det er noe, så er det sjelden uten grunn. Den tar aldri feil den.
Har dere være sammen lenge? Kan jo henne at du stoler mer på han, etterhvert som dere blir bedre kjent, og du blir trygg på han. Trygghet er essensielt for å stole på den andre parten.


 


DenicaD skrev:


*yummymummy* skrev:
har ingen gode råd, annet enn at når magefølelsen min forteller meg at det er noe, så er det sjelden uten grunn. Den tar aldri feil den.
Har dere være sammen lenge? Kan jo henne at du stoler mer på han, etterhvert som dere blir bedre kjent, og du blir trygg på han. Trygghet er essensielt for å stole på den andre parten.





 


FancyPants skrev:
Har vært sammen i ett år, men det var slutt en måned i sommer. Bruddet kom helt ut av det blå for meg, og etter det har mine "trust issues" blitt større.

Han har egentlig ikke gjort noe for at jeg ikke skal stole på han, men han lyver om ting innimellom. Er ting som at han har hatt jentebesøk på kvelden/ natta når han sier til meg at han har vært alene, snakka med jenter han nekter for å ha snakka med osv. Sikkert ikke noen fryktelig ille ting , men løgn er løgn.

Jeg har opplevd utroskap i tidligere forhold, og er nok veldig på tå hev (og litt paranoid). Jeg tror kanskje han lyver fordi han er redd jeg vil bli sint hvis han sier sannheten.

Han vet jo sikkert hva du har opplevd før så han burde jo forstå at åpenhet og ærlighet er det du trenger fra ham. Men som mannfolk gjerne kan gjøre så tror han kanskje at "det du ikke vet bekymrer du deg heller ikke over" og tenker at i stedet for å si det som det er, at han har snakket med ei anna jente, så benekter han det for da vil jo ikke du bekymre deg for at noe har skjedd. Mannen min er sånn, med helt banale ting (men heldigvis aldri noe som gjør at jeg tviler på trofastheten hans!)

Hva om du bare snakker med ham? Forteller at du heller vil at han er ærlig om at han har snakket med noen for da betyr det jo at ingenting har skjedd. For hvis han skjuler litt så tror du at han skjuler mye mye mer, av prinsipp nesten. Fortell ham at lyvingen, selv på små ting, er sånt som får ei jentes tanker til å spinne av gårde i en vanvittig fart og at du trenger ærlighet for å bygge opp din egen følelse av å klare å stole på noen igjen. (for enkelhetsskyld så ikke klandre ham direkte, det er ikke hans feil at du er brent barn men han kan hjelpe deg "opp igjen")

 
Jeg sliter med det samme selv. Har ikke kjæreste, men har jo nesten hatt det flere ganger, også får jeg panikk og stikker av. Merker at jeg skylder på at han stoler ikke på meg, da kan ikke jeg stole på han. Eller, han kvelder meg, stoler han ikke på meg da? Hvorfor ikke det? har HAN noe å skjule?

Har en slags dings med en nå, alt er supert, men selv om jeg ikke har en grunn i havet til å ikke stole på han, for han må være det ærligste mennesket jeg har møtt, så er tvilen der! ALLTID!

Har bestemt meg for å gjøre et forsøk på å bare slappe av, fortelle meg selv at dette er bare mitt syke lille hode som forestiller seg, for det er ingen grunn. Jeg har ikke lyst til å fucke opp dette, for det kan virke som om dette kan være en bra greie!!

Lykke til fancy! Kjenner meg veldig godt igjen i det du sier, men prøv å overbevis deg selv! Det kan hende det funker?
 


FancyPants skrev:
Har vært sammen i ett år, men det var slutt en måned i sommer. Bruddet kom helt ut av det blå for meg, og etter det har mine "trust issues" blitt større.

Han har egentlig ikke gjort noe for at jeg ikke skal stole på han, men han lyver om ting innimellom. Er ting som at han har hatt jentebesøk på kvelden/ natta når han sier til meg at han har vært alene, snakka med jenter han nekter for å ha snakka med osv. Sikkert ikke noen fryktelig ille ting , men løgn er løgn.

Jeg har opplevd utroskap i tidligere forhold, og er nok veldig på tå hev (og litt paranoid). Jeg tror kanskje han lyver fordi han er redd jeg vil bli sint hvis han sier sannheten.

Okey, hadde ikke lest ned igjennom tråden, men DA hadde jeg nok reagert ganske kraftig! Og jeg hadde snudd meg rundt og løpt min vei. For sånn er jeg. Jeg stikker relativt fort...
 
Uff jeg sliter med det samme.. Utrolig slitsomt for oss begge to, han har ikke gjort noe som gjør at jeg ikke kan stole på han.. Det er bare en følelse som "ligger bak" der hele tiden.. :/
 
Min kjære kjøpte vi menn her en dag.. *leter*


Der er det ett innlegg "lyver om det meste". Skal skrive hele saken til deg.

Min mann og jeg har vært gift i fire år og har en sønn på to.
Vi har på mange måter et godt liv, med trygge jobber og god økonomi, og når vi har det fint sammen, har vi det veldig fint. Likevel vet jeg ikke om jeg orker å fortsette.
Jeg elsker han , men jeg kan ikke stole på han. Han lyver ofte, om stort og smått.
Han lyver nærmest på refleks og ofte om bagatellmessige ting eller om ting som han må vite kommer til å bli avslørt. Han har ikke gjort noe alvorliggalt, som å ha vært utro eller brukt masse penger. Men jeg vet ikke hva jeg skal tro lenger. Der er jo i og for seg ikke størrelsen på løgnene, men det at han lyver så ofte og det at han lyver i det hele tatt, som plager meg.
U.H.

Detter er -desverre- en av de vanligste problemstillingene jeg ser i min praksis. Menn som lyver direkte, "pynter" på  sannheten eller unnlater å fortelle ting som er av betydning for partner.
Forklaringen er ikke at menn er notoriske løgnere av natur. Det er som oftest knyttet til kommunikasjons problemer og vansker med konflikt håndtering. Mange kvinner opplever at det er deres kvinnelige partner som definerer virkeligheten - hva som er rett og galt, viktig og uviktig, og ikke minst hva som ble sagt og gjort av hvem i betydningsfulle hendelser i samlivet. De opplever ofte at de ikke når fram med sin oppfatning og oplevelse, og begynner å lyve for å unngå ubehageligheter og konflikt.
Løgnen har en lei tendens til å avsløres og konflikter oppstår alikevel.
Da har han i midlertid kommet "bakpå" i forhold til henne og sannsynligheten øker for at han lyver for å dekke over løgnen. Dette kan utvikle seg i et negativt mønster og etter hvert lyver han mer eller mindre av gammel vane. Dette er selvfølgelig svært krenkende for henne og deskrutivt for forholdet.
En ting er å få slutt på lyvingen, en annen er å reparere skaden  som allerede er forvoldt. Rapportering og kontrollering fungerer etter min erfaring ikke. Han må selv bestemme seg for å være sannferdig og du må tro at han kan være det.
Det som har skjedd kan ike - og skal ikke - glemmes, men skal dere komme videre, må det tilgis. Tilgivelse kommer ofte av forståelse. At vi forstår hva den andre har tenkt, følt og ment med sine handlinger. Det som er sagt og gjort kan ikke endres, og krenkelsen over å ha blitt løyet til vil alltid "leve videre", selv om løgnene innrømmes.
Derfor er det tvingende nødvendig å starte på "scrath" igjen. Så vil tiden og arbeidet dere legger ned i relasjonen vise om krenkelsen kan tilgis og tilliten gjenreises.
Dagfinn

 
Back
Topp