Hvordan er det å være førstegangs mor som 21?

[UngfraNord]

Planlegger barn til neste år, er 21 da, så lurer på hvordan det er? I forhold til alt, (jobb, Venner, Penger, familie, samliv)
Jeg har et godt stabilt forhold, vi begge har bil og fast jobb og vi eier halvparten av en 2-mannsbolig

 

[Oktoberjenta]

Det går som oftest fint. Jeg tror det kommer mer an på personene. Hvordan man takler det. Spiller ikke noen rolle hvor gammel man er sånn egentlig.

 

[Lutzern]

Jeg var gravid første gang som 23 år. Ferdig utdannet, fast jobb, hus, bil, langt forhold, bra økonomi. Vet ikke helt hva du spør om ang dette....?

Var første i venninnegjengen som fikk barn. Så vi vokste fra hverandre. Helt greit, fikk meg nye

 

[:)Solsikke:)]

Er du klar er du klar og tror alle opplever å være førstegangs uansett

 

[Veslejenta88]

Trur nok ikke alder spiller noen rolle. Alle får barn uten noen erfaring. Det eneste som teller er om man føler seg klar for det.

 

[Tekopp]

Det høres ut som om du har livet ditt mer på stell enn jeg har, og jeg er nesten et tiår eldre enn deg. Sånn sett vet jeg ikke om alder er så himla viktig.

Jeg vet at når jeg var 21 syns jeg fortsatt at det var digg å være fri, gå mye på byen, reise og gjøre mye rart. Mens jeg levde i ei nedslitt leilighet med 4 andre. Det er et ganske annet liv enn det du beskriver.

Så da blir jo spørsmålet om omgangskretsen din er mest sånn som du er, eller mer slik som jeg var. Sånn i forbindelse med om det er lett eller vanskelig å holde på vennene sine.

 

[Boblefrua]

Jeg var 22 år. Begge hadde fast jobb, egen leilighet, bil, god økonomi. Venner og familie i nærheten

 

[Cosacita]

Gikk helt fint her. Hadde hus, bil, bra inntekt. Samlivet var bra og familien kom ofte på besøk og hjalp meg da mannen var i Nordsjøen.
Her jeg flyttet til har alle barn så kom raskt inn i barselgruppe i bygda

 

[VictoriaH]

Hadde det gått med en gang vi startet prøvingen hadde jeg vært 21, det var jo planen. Deltidsjobb, studenter, leid bolig. Ikke helt ideelt sier noen, men for oss var det riktig å starte prøvingen så tidlig. Nå er jo situasjonen en litt annen den dagen jeg blir mamma når det har tatt så lang tid som det tar nå.

Men det jeg vil fram til er at så lenge forholdet er stabilt og dere har trygge rammer å tilby barnet er det samme om du er 21 eller 40

 

[Zephyra]

Jeg manglet omtrent alt du nevner da jeg ble mor som 21 Forholdet gikk rett i dass, og jeg var den som sto uten alt, for det tok han fra meg. Syns likevel jeg gjorde en god jobb, og morsrollen falt seg nattlig for meg med engang Det høres ut som om dere er modne og klar for dette på alle vis, for ansvarsfølelse og modenhet har mye mer å si enn de materielle

 

[87'modell]

Livet blir snudd på hodet uansett hvor gammel man er.
Jeg var veldig klar for barn allerede da jeg var 18 år, men er glad for nå at omstendighetene ville det slik at jeg ikke ble mor før jeg var 27, selv om jeg fint hadde klart det tidligere også.
Man klarer alt når man blir mamma, fordi man lever ikke bare for seg selv lenger, og alle de tingene man ofrer, går glipp av og mister, får man igjen for x10 i andre enden.

Det viktigste er at man er forberedt så langt det lar seg gjøre, og at man forstår hvilket ansvar man tar på seg ved å bli foreldre.

 

[Oh Dear]

Altså, alder har vel ikke så mye å si. Jeg ble 21 bare noen uker før jeg fikk eldste. Har aldri fått noen negative kommentarer i forhold til alderen min, og barnet var veldig ønsket. Vi hadde også vært sammen i 4-5 år. Men det var mye annet som manglet, type utdanning, jobb, lappen og hus, men alt dette har vi ordnet i ettertid.

Sosialt var det ikke en bra tid for meg uansett, jeg kjente rett og slett ikke mange der vi bodde. Men merker nå som jeg har venninner med barn at det er veldig godt! Hadde en stemor med barn som bare er et par år eldre enn eldste mitt, så hadde noen å snakke med om alt da. Tror ikke jeg hadde mistet så mange venner av å være først i gjengen til å få barn uansett, tenker det oftest bare er de mer perifere som siktes bort.

Så kan jeg jo fortelle at jeg syns det var veldig tøft å få barn da, og jeg slet med fødselsdepresjon, og det var vanskelig økonomisk. Men at jeg slet med tilknytningen har nok lite med alderen min å gjøre. Og det kan jo hende det hadde vært minst like vanskelig psykisk å vente 4 år til mens jeg studerte, så hvem vet. Gjort er gjort, og det endte jo bra, så

 

[Lollipop95]

Jeg fikk min sønn under 1 måned før jeg ble 21.
Han er nå 8 månder og kunne ikke vært mer fornøyd med tilværelsen Vi har begge fast og stabil jobb. Akkuratt nå går vi så og si i 0 hver måned, men det er pga vi kjøpte rekkehus rett før han ble født og holder på med oppussing og en del innkjøp.

Venner er det nå så som så med. Men dette har ingenting med den lille og gjøre. Men føler selv ikke at jeg går glipp av noe. Samlivet kan være litt trøblete i starten pga lite søvn og andre prioriteringer.
For vår del så var de 4 første måndene de verste, den lille våkner ofte om natten osv. Men nå har vi blitt flinke til og prioritere oss selv mye mer spessielt etter at han har begynt og sove hele natten og har fast leggetid kl 19.


Det at dere eier egen bolig er jo kjempebra. Da slipper dere og spare til dette itillegg til alle de andre utgiftene som kommer.

Et lite tips kan være og allerede nå begynne og spare litt penger til dere blir gravide. Er en del utgifter allerede før den lille kommer. Med tanke på alt utstyr som skal i hus.

 

[Eliz92]

Jeg fødte 1. Mann når jeg var 22.
Det ble ikke så mye sosialt med venner. Her løp besteforeldre ned dørene og det eneste vi rakk var å handle i helgene. Jeg følte meg liksom veldig ensom. Alene hele dagen og kveldene utslitt og helgene besteforeldre. Så ikke mye alenetid med mannen heller,

Vi arvet mye klær så økonomisk merket vi ikke store forskjeller. Når jeg kom tilbake til jobb hadde jeg mistet flere av mine oppgaver før permisjon.

Men det var veldig greit å ha ting å gjøre i permisjonen. Her var det babysang og babysvømming. Hadde litt barseltreff innimellom men var alikevell mye alene med en urolig baby.

Nå har jeg baby nr 2 som ble født mens jeg var 24. Hun er en helt annen sak. Besteforeldre løper ikke lengre ned dørene. Man har mye mer å gjøre hele tiden. Her er hun veldig rolig så blitt mye mer barseltreff og sosialt. Har mer overskudd og ikke like ensom. Så babyen kan avgjøre litt hvordan hverdagen blir ikke like mye trilleturer enda. Har mulighet å slappe av eller gjøre ting hjemme. Gikk ikke med førstemann som ikke sov på dagtid..

 

[Camilla1995 ♛]

Jeg ble planlagt gravid som 19 åring.
Sønnen vår kom når jeg var 20, og det har gått supert! Både jeg og samboern hadde jobb(jeg var i lære, ferdig om få dager nå) stabil inntekt, leide hus, hadde bil ++++. Sånn sosialt ble det jo litt mindre, men ikke så mye. Vi har flere venner med barn også. Sønnen vår er 1,5 år nå <3

 

[anines]

Jeg fikk min første da jeg var 23, og jeg synes det gikk veldig bra. Følte meg klar og hadde alt på stell av bolig, fast jobb, stabilt forhold osv.. Vi var første i både familien og vennekretsen som fikk barn, å det er kanskje det jeg synes var litt kjedelig, for da prioriterer man jo litt annerledes en hva vennene dine gjør. De nærmeste er jo her fremdeles, men man får jo litt mindre fritid. Det er jo et valg man tar tenker jeg.

Jeg har et lite inntrykk av at mange sliter i småbarnsperioden, særlig i overgangen fra ingen til første barnet, men vi har aldri hatt noe problemer. Gikk å ventet litt på det og var nesten overrasket over at det ikke kom.

Ang økonomi blir det igjen hva man prioriterer. Vi har valgt å bo dyrt, ha ny bil osv å da går vi nesten i null hver måned. Og med nå snart tre barn blir det mye utgifter.

 

[Tress]

Jeg ble mamma til første som 21-åring Jeg hadde fast jobb, min kjære var på AAP på den tiden, men besto teorien i omskoleringen før babyen kom. Vi eide leilighet og bil, og ting var på stell.

Jeg ser egentlig ingen problemer med å få barn når man er ung, så lenge ting er på stell Nå hadde mine nærmeste venner barn fra før, så vi vokste vel heller nærmere igjen som det vi var før vi fikk barn.

Utdanning var jeg ikke ferdig med, fullfører første år deltid av bachelorutdanning nå, og har barn nummer tre på vei i en alder av 26 år

I forhold til penger og jobb er det ingen andre som er i din situasjon, og jeg vet ikke helt akkurat hva du lurer på? Fast jobb har dere jo?

Med tanke på samlivet har vi fått det utrolig mye bedre sammen etter vi fikk barn. Vi var jo unge, og da vi fikk barn modnet vi som par også. Ting vi før kunne furte for i dagevis gadd vi ikke lenger å henge oss opp i, og vi kom veldig mye nærmere hverandre.

Om dere føler dere klare, så kjør på og lykke til!