Hvor går grensen for deg for...
- Trådstarter 87'modell
- Opprettet
Var det da. Vil si følelser. Et kyss (og sex) selvfølgelig, men om det er sterke følelser inni bildet, selv uten at noe fysisk har skjedd, er det for meg utroskap. Å ha et lite crush på noen (mannen her har helt sansen for Veronika Kristiansen) er noe helt annet 
Kyssing og sex ser jeg absolutt på som utroskap, men det er en ganske stor gråsone før man kommer dit.
Emosjonell utroskap kan være like ille og vondt for den som blir utsatt for det.
Jeg tenker at så fort man føler at man vil skjule det for partner så har man krysset en grense for hva som er OK.
Emosjonell utroskap kan være like ille og vondt for den som blir utsatt for det.
Jeg tenker at så fort man føler at man vil skjule det for partner så har man krysset en grense for hva som er OK.
87'modell
Forumet er livet
Enig; når noe må skjules, vet man at man har gjort noe galt, enten fordi en selv synes det, eller den andre, eller begge.
PetiteMoi
Glad i forumet
Venessiela
Forumet er livet
VIP
Assistert-jentene
Himmelbarn
Maiblomstene 2017
❤️ Augustlykke 2020 ❤️
Enig med deg
Enig.
Når han gjør noe vi har blitt enige om at vi kun skal gjøre med hverandre.
Enkelt sagt, når han gjør noe han føler han ikke kan fortelle meg om.
Sex, kysse, en flørt hvor det er følelser involvert, eller meldinger som man ikke tør vise partneren.
Forelskelse, hemmelig kontakt/møter med en av motsatt kjønn man er begeistret for. Kyss/sex osv selvfølgelig, men føler at forelskelse/kjærlighet er viktigere.
Uansett blir det veldig hypotetisk. Har en mann som absolutt ikke kunne vært utro, han er ikke typen til det. Null interessert i den slags og verdens mest trofaste. Så da blir det veldig teoretisk for min del og noe jeg ikke er redd for/bekymrer meg for eller engster meg for.
Uansett blir det veldig hypotetisk. Har en mann som absolutt ikke kunne vært utro, han er ikke typen til det. Null interessert i den slags og verdens mest trofaste. Så da blir det veldig teoretisk for min del og noe jeg ikke er redd for/bekymrer meg for eller engster meg for.
87'modell
Forumet er livet
Ikke for å være kynisk, men det er vel ratt ingen som tror sin kjæreste er "typen til det" før det faktisk skjer.
Jeg engster meg heller ikke, fordi jeg vet jeg uansett ikke får gjort noe med det, men jeg vet jo at muligheten er der, fordi den er det for alle. (Sier ikke at du mener den ikke er tilstede...)
Skjønner absolutte hva du mener, og jeg kunne selv blitt skeptisk om noen hadde sagt det om kjøresten sin. Men mannen min og jeg har vært sammen i 13 år, og vi kjenner hverandre svært godt, er bestevenner og har et veldig godt forhold. Før vi ble sammen (vi var veldig unge da) hadde han en del korte forhold og var også endel ute på byen og hadde one night stands. Fordi han følte at han «måtte». Hadde vel noe med miljøet han var i som 21-åring. Men det ga han ingenting. Han var veldig lei av det livet. Han har alltid vært en veldig fornuftig fyr og alltid bare ønsket et «kjedelig» og tradisjonelt liv. Ikke interesserte i noen som helst type spenningssøkende ting. Ikke reising en gang. Han er veldig introvert og synes folk flest er irritetende og slitsomme. Han er ikke så interessert i sosialisering, men lidenskapelig interessert i enkelte nerdeting. Han var veldig glad for at han endelig møtte en han følte han hadde god kjemi med og som forsto han (han og jeg forstår hverandre veldig bra). Han var endel på fester før han traff meg, og var så lettet da vi ble sammen for da «slapp» han det. Han har aldri vært sjalu, og har ikke noe i mot at jeg drar på fester eller reiser med andre. Han vet jeg har et annet sosialt behov og gleder seg på mine vegne (og nyter litt alenetid).
Det er ikke mange menn som er som han, og jeg har inntrykk av at de fleste kvinner ikke faller så lett for sånne menn heller. Mange synes det er stas med mer flørtende menn, mer utadvendte, sosiale, som liker å reise og dra på festival osv. Mannen min er knakende kjekk av utseende, men er nok ikke en typisk mann på mange måter. Han er hjemmekjær og veldig veldig ryddig, tar seg av brorparten av husarbeidet, er glad i kjernefamilien sin (meg og barnet vårt) og vil enten være alene (jobbe, drive med prosjektene sine) eller være sammen med oss. Før vi fikk barn foretrakk han å tilbringe fredagskvelden hjemme med meg og Nytt på nytt på TVn enn å gå på ut på byen. Han kan kanskje delta på sosiale ting noen få ganger i året, og gjør da sitt ytterste for å være hyggelig og sosial når han er der, men han orker ikke bli for mange timer og når han først har vært på noe sånt går det lenge til neste gang.
Han har også sagt at om noe skulle skje med meg ville han ikke orke å begynne på nytt med en ny dame, da ville han nok heller holdt seg singel. Fordi det tok han lang tid å åpne seg for meg. Han synes folk flest, inkludert kvinner, er uinteressante. Han lar seg ikke sjarmere/begeistre. Bryr seg lite om utseende. Osv.
Ikke sikker på om disse små avsnittene overbeviser deg eller noen andre, men det er jo egentlig ikke så farlig heller
jeg er så sikker som man kan bli på at han ikke har noe som helst ønske eller behov for å være utro. Og akkurat som at det kan falle en meteoritt ned i hagen min er det jo en teoretisk mulighet for at han får en svulst i hjernen og forandrer personlighet og får lyst å ligge rundt. Men det er ikke en stor bekymring i hverdagen.Er som mannen min da. Hehe. Min liker å være sosial og feste, men nekter hvis ikke jeg er med. Måtte tvinge han på konsert med brødrene, deres kjærester og moren til mannen. Han dro også på tur til Grand Canaria med familien sin( jeg mistenkte at det ikke var barnevennlig siden vi var de eneste med barn og ikke fikk være med planlegginga så jeg dro på hytta med barna, pratet med mannen hver dag mens de var der og han var glad vi ble hjemme. Ikke barnevennlig på noen måte). Jeg veit at han ikke er utro med dem i nærheten. Brødrene hans er for ærlige sånn sett og holdt på å ringe min eks når jeg og mannen ble sammen. De hadde ikke fulgt helt med og trydde jeg og eksen fortsatt var sammen. Jeg stoler 100% på min mann og har utrolig mange grunner til å gjøre det. Jeg lot være å dra på en gynekolog time fordi gynekologen mente mine plager var kjønnsskdom og at mannen var utro( så hun og helg uten å ha møtt meg, skrev til å med ut resept). Tok det med fastlegen og var hormonelle problemer og positiv celle prøve. Er virkelig utroskap så normalt?Skjønner absolutte hva du mener, og jeg kunne selv blitt skeptisk om noen hadde sagt det om kjøresten sin. Men mannen min og jeg har vært sammen i 13 år, og vi kjenner hverandre svært godt, er bestevenner og har et veldig godt forhold. Før vi ble sammen (vi var veldig unge da) hadde han en del korte forhold og var også endel ute på byen og hadde one night stands. Fordi han følte at han «måtte». Hadde vel noe med miljøet han var i som 21-åring. Men det ga han ingenting. Han var veldig lei av det livet. Han har alltid vært en veldig fornuftig fyr og alltid bare ønsket et «kjedelig» og tradisjonelt liv. Ikke interesserte i noen som helst type spenningssøkende ting. Ikke reising en gang. Han er veldig introvert og synes folk flest er irritetende og slitsomme. Han er ikke så interessert i sosialisering, men lidenskapelig interessert i enkelte nerdeting. Han var veldig glad for at han endelig møtte en han følte han hadde god kjemi med og som forsto han (han og jeg forstår hverandre veldig bra). Han var endel på fester før han traff meg, og var så lettet da vi ble sammen for da «slapp» han det. Han har aldri vært sjalu, og har ikke noe i mot at jeg drar på fester eller reiser med andre. Han vet jeg har et annet sosialt behov og gleder seg på mine vegne (og nyter litt alenetid).
Det er ikke mange menn som er som han, og jeg har inntrykk av at de fleste kvinner ikke faller så lett for sånne menn heller. Mange synes det er stas med mer flørtende menn, mer utadvendte, sosiale, som liker å reise og dra på festival osv. Mannen min er knakende kjekk av utseende, men er nok ikke en typisk mann på mange måter. Han er hjemmekjær og veldig veldig ryddig, tar seg av brorparten av husarbeidet, er glad i kjernefamilien sin (meg og barnet vårt) og vil enten være alene (jobbe, drive med prosjektene sine) eller være sammen med oss. Før vi fikk barn foretrakk han å tilbringe fredagskvelden hjemme med meg og Nytt på nytt på TVn enn å gå på ut på byen. Han kan kanskje delta på sosiale ting noen få ganger i året, og gjør da sitt ytterste for å være hyggelig og sosial når han er der, men han orker ikke bli for mange timer og når han først har vært på noe sånt går det lenge til neste gang.
Han har også sagt at om noe skulle skje med meg ville han ikke orke å begynne på nytt med en ny dame, da ville han nok heller holdt seg singel. Fordi det tok han lang tid å åpne seg for meg. Han synes folk flest, inkludert kvinner, er uinteressante. Han lar seg ikke sjarmere/begeistre. Bryr seg lite om utseende. Osv.
Ikke sikker på om disse små avsnittene overbeviser deg eller noen andre, men det er jo egentlig ikke så farlig heller
Jeg stolte på min mann, trodde 110% på at han ikke var typen til å gjøre det. Skulle bare en liten forbigående depresjon til før han rota seg borti et ludder på jobben. Ikke for så skremme deg, altså, men så feil kan man ta.
Hørtes ut som min mannSkjønner absolutte hva du mener, og jeg kunne selv blitt skeptisk om noen hadde sagt det om kjøresten sin. Men mannen min og jeg har vært sammen i 13 år, og vi kjenner hverandre svært godt, er bestevenner og har et veldig godt forhold. Før vi ble sammen (vi var veldig unge da) hadde han en del korte forhold og var også endel ute på byen og hadde one night stands. Fordi han følte at han «måtte». Hadde vel noe med miljøet han var i som 21-åring. Men det ga han ingenting. Han var veldig lei av det livet. Han har alltid vært en veldig fornuftig fyr og alltid bare ønsket et «kjedelig» og tradisjonelt liv. Ikke interesserte i noen som helst type spenningssøkende ting. Ikke reising en gang. Han er veldig introvert og synes folk flest er irritetende og slitsomme. Han er ikke så interessert i sosialisering, men lidenskapelig interessert i enkelte nerdeting. Han var veldig glad for at han endelig møtte en han følte han hadde god kjemi med og som forsto han (han og jeg forstår hverandre veldig bra). Han var endel på fester før han traff meg, og var så lettet da vi ble sammen for da «slapp» han det. Han har aldri vært sjalu, og har ikke noe i mot at jeg drar på fester eller reiser med andre. Han vet jeg har et annet sosialt behov og gleder seg på mine vegne (og nyter litt alenetid).
Det er ikke mange menn som er som han, og jeg har inntrykk av at de fleste kvinner ikke faller så lett for sånne menn heller. Mange synes det er stas med mer flørtende menn, mer utadvendte, sosiale, som liker å reise og dra på festival osv. Mannen min er knakende kjekk av utseende, men er nok ikke en typisk mann på mange måter. Han er hjemmekjær og veldig veldig ryddig, tar seg av brorparten av husarbeidet, er glad i kjernefamilien sin (meg og barnet vårt) og vil enten være alene (jobbe, drive med prosjektene sine) eller være sammen med oss. Før vi fikk barn foretrakk han å tilbringe fredagskvelden hjemme med meg og Nytt på nytt på TVn enn å gå på ut på byen. Han kan kanskje delta på sosiale ting noen få ganger i året, og gjør da sitt ytterste for å være hyggelig og sosial når han er der, men han orker ikke bli for mange timer og når han først har vært på noe sånt går det lenge til neste gang.
Han har også sagt at om noe skulle skje med meg ville han ikke orke å begynne på nytt med en ny dame, da ville han nok heller holdt seg singel. Fordi det tok han lang tid å åpne seg for meg. Han synes folk flest, inkludert kvinner, er uinteressante. Han lar seg ikke sjarmere/begeistre. Bryr seg lite om utseende. Osv.
Ikke sikker på om disse små avsnittene overbeviser deg eller noen andre, men det er jo egentlig ikke så farlig heller
Trodde ikke det fantes flere slike typer