Kjenner meg veldig igjen i hva du skriver. Vi har ett barn fra før, født i 14. Uten henne vet jeg ikke hvordan jeg hadde takla den perioden vi har stått i. Med henne klaffa alt på første forsøk. Sånn "dette er for godt til å være sant". Vi bestemte oss måneden før for å prøve ved neste sjanse, og 12 dager etter hadde jeg positiv test. Graviditeten var fin å, så trodde jo nesten at det var slik det skulle være.... vi hadde stort ønske om en til, og da jeg fikk syklusen tilbake etter amminga var avslutta begynte vi å prøve. Ble gravid på andre forsøk, men som resulterte i en MA i uke 12. Ble gravid igjen ca 4 1/2 måned etterpå, men da opplevde jeg en SA i uke 9. Ny graviditet (den jeg skrev om over) på første forsøk etter SAen, og da ble det MA i uke 14. Den siste graviditeten ble vi fulgt veldig tett opp av gyn, så vi skulle på en tredje u.l sjekk da jeg var 12+4, hvorpå dem så omfattende skader på lillingen. Dro på ekstra kontroll på fosterdiagnostikk i Trondheim, hvor jeg fikk skikkelige tester. Men som sagt, stoppa hjertet å slå da jeg var 14+0.
Under graviditeten med den etterlengta skatten vår, fikk jeg derfor tett oppfølging ved fødepol. på sykehuset. Vi fikk blant anna duotest, hvor dem beregner sannsynlighet for kromosomavvik 13/18/21. Så vi gjorde ikke noe anna, ingen medikamenter eller noe, anna enn at vi fikk mange u.l. Fikk tilbud om flere å, men valgte selv å takke nei etter svar på duotesten pga at jeg ville prøve å ikke stresse meg mer opp enn det jeg trengte. Høres kanskje rart ut, men når en har sett hjerter slå for så å være stille, og baby med omfattende defekter, så er ikke en ultralyd noe jeg forbinder ubetinga med noe positivt. Og stresset jeg har kjent på i forkant av kontrollene, er ikke noe kjekt det heller. Men hadde avtale om at jeg evt kunne ombestemme meg hvis jeg merka at jeg trengte det. Den jeg mista i uke 14, prøvde jeg med blodfortynnende i forkant av prøvinga og frem til den ultralyden hvor en så at dette ikke kom til å gå. Men ellers gjorde vi ikke noe anna. Som gyn sa, "du har nok hatt ekstremt uflaks i uflaksen". Og det er nok det jeg har hatt. Velger iallfall å se det slik selv, men nå har jeg også hatt ekstremt flaks å da... for på det fjerde skal det skje, skjedde det.. Og den takknemligheten jeg føler på i fht han, den kan virkelig ikke beskrives..
Flere jeg har møtt i denne prosessen har sagt til meg at dette handler om uflaks, siden vi på første forsøk klarte å få en velskapt frøken og uten noen komplikasjoner undervegs. Vi hadde tenkt å ta utredningsprøver, men den perioden jeg bestemte meg for å ta disse prøvene, den perioden satt spiren som skulle bli gutten vår. Så vet jo ikke sikkert om det er noe med oss som er grunnen til disse abortene. Men når alt kommer til alt, alle tårene som har blitt grått for hjertene som stoppa, og jeg nå har vunnet i Lotto igjen - så klarer jeg å tenke som jeg av og til selv sa, at aborter er livets mest brutale seleksjon. Det kan ha vært "fillesaker" som har ført til at jeg har mista, men det kan ha vært mer omfattende ting. Og alt i alt vet jeg ikke hva jeg har blitt skåna for..
Forstår det slik at vi har litt lik erfaring, og av den grunn velger jeg å viderebringe beskjeden jeg fikk av flere oppi det jeg har stått i. Siden du har fått en velskapt liten skatt før, så er det bare tid og veg før du får det igjen... bare ikke gi opp!!
Og fra meg til deg, det gjør så ufattelig vondt å miste. Det er noe drit å spille stigespill, ett spill en ikke vil være med på selv, men hvor en samtidig titt og ofte rykker tilbake til start. MEN en dag, så er det din tur.. en dag har den som venter på deg kommet først i køen, og da, ja, da vil du være så innmari takknemlig for at du aldri gav opp.... Den dagen kommer, det har jeg stor tro og håp om.. Og den dagen, skal jeg juble høyt av glede sammen med deg!!!
Den største gaven du kan gi ett barn, er å kunne fortelle at det var så ønska som det bare kunne bli.. og det blir du å kunne fortelle dette barnet en dag.....
tusen takk!
fikk dessverre vite i går på sykehuset at embryoet var dødt og at de småblødningene jeg har hatt i over en uke er en begynnende abort. 
gruer meg helt sinnsykt, men vi gleder oss også til å starte prøvingen igjen i sommer. Vi får stå sammen og komme oss sterke ut av dette. 2019 barn istedet 
