Har en sær bror

P

Pape

Guest
vel, hvordan skal jeg starte dette innlegget.
Er oppvokst med en storebror som er 8 år eldre enn meg. I oppveksten har han vært helt Ok. Men også plaget oss småsøstrene en del. Han skulle bestemme, var veldig sjefete.
Har ikke bodd sammen med han etter jeg var 8 år pga skilsmissen mellom foreldrene våre, han valgte å bo hos pappa.

Nå er vi voksne. Han behandler meg fortsatt nedlatende, kan ignorere meg om jeg forteller noe eller stiller et spm.
Føler at uansett hva jeg sier så blir det feil, da han vil kommentere det negativt eller nedlatende.
Han er lettere på tlf enn ansikt til ansikt..
Tror nok han er glad i meg, men liker ikke måten han er på. Mannen min legger også merke til oppførselen hans overfor meg.
Kom nettopp fra familieselskap nå og føler meg nedstemt etter nok en slik opplevelse med den nedlatende holdningen.

Han har fått sitt første barn, og har hele tiden tenkt at han vil forandre seg når han selv får barn, og vi har mer til felles. Men nei.

Dette går på selvfølelsen min kjenner jeg. Han er hyggelig mot de andre i familien.

Var så heldig å få et møbel fra onkelen vår, som vi skal ha på hytta. Så sier broren min: da må du takke fint, og kjøp gjerne ei flaske vin.

Hallo?? Jeg er voksen, og han snakker til meg som at jeg er et lite barn. Er godt gift og har 3 barn. Utdannet og i fast jobb.

Det nytter ikke å snakke med han, da han er en person som ikke tåler kritikk. Min lillesøster har også konfrontert han med ting, da blir han sur, og går i lang tid å misliker henne. Han er helt feilfri og det er alle andre som er dum.

Har dere noen tips til hvordan jeg bør tenke annerledes for å beholde selvbildet oppe og for å føle meg bra?
 
Har det på samme viset med min et år eldre søster. Har måttet ta i mot litt av hvert opp igjennom årene, hun har aldri tid å til å ha kontakt og gjerne kald oppførsel/sure miner. Hun finner bare feil i meg og det jeg gjør. På min bursdag hører jeg fint lite over flere år, til og med mitt barns bursdag bryr hun seg ikke om å ta kontakt. I fjor ble det så ille at hun ikke ga gave til mitt barn, hennes eneste tantebarn, som hun desverre er fadder til. Vanligvis biter jeg tenner sammen, men da konfronterte jeg henne om at hennes sinne går ut over barna våre, fant ut på den tiden at vi ventet nr 2. Det tålte hun ikke, har slettet meg fra diverse medier og vil ikke ha noe med meg å gjøre. Har verken blitt gratulert med bursdag i år eller fått gratulasjon for vårt barn som kom tidlig i mai. Den svir men ble ikke overrasket. Tenker som så at det får være deres tap. Ikke la det gå ut over selvbildet, det tjener du lite på ..
 
Min erfaring er at det beste er å ta det opp der og da. Alliér deg gjerne med mannen din og be ham om å støtte deg i situasjonen. Broren min kom med en stygg kommentar til meg på julaften for et par år. Ikke første gang... Heller enn å holde det inne så sa jeg klart i fra at det var totalt uakseptabelt og dro hjem. Så glad for at jeg tok mot til meg og gjorde det. Fikk aldri noen unnskyldning, men i etterkant har han oppført seg mye bedre.

Edit:skrivefeil
 
Last edited:
Min erfaring er at det este er å ta det opp der og da. Alliér deg gjerne med mannen din og be ham om å støtte deg i situasjonen. Broren min kom med en stygg kommentar til meg på julaften for et par år. Ikke første gang... Heller enn å holde det inne så se jeg klart i fra at det var totalt uakseptabelt og dro hjem. Så glad for at jeg tok mot til meg og gjorde det. Fikk aldri noen unnskyldning, men i etterkant har han oppført seg mye bedre.

Broren min har vært litt akkurat slik mot andre i min fam. Mannen min gjorde akkurat det samme tilbake, svarte han litt lunkent tilbake, avviste han og svarte tilbake.. da ble det fort stopp gitt. Gikk ikke mange ukene før broren min endret seg. Tør ikke pirke på mannen min igjen.

Så bare ta tilbake med samme mynt
 
Broren min har vært litt akkurat slik mot andre i min fam. Mannen min gjorde akkurat det samme tilbake, svarte han litt lunkent tilbake, avviste han og svarte tilbake.. da ble det fort stopp gitt. Gikk ikke mange ukene før broren min endret seg. Tør ikke pirke på mannen min igjen.

Så bare ta tilbake med samme mynt
Enig i den. Broren min er også litt sånn men han tør ikke å si imot mannen min. Hjelper mye at de som ikke er i familie sier ifra. Min bror er 17 mnd yngre enn meg men hjelper ikke akkurat det heller. Slitsomt med skilsmisser osv. Jeg har 3 søsken men eneste som bodde hos mamma til slutt. Broren min og 1 halvsøster bodde hos pappa og 1 halvsøster bodde hos sin far. Så ble plutselig enebarn. Ser sjeldent .ine søsken siden 2 av dem bor i utlandet og siste søsteren min bor mer i garasjen enn i stua si
 
Jeg måtte nesten le litt nå!

Akuratt i kveld så snakket jeg med min mor om min bror, fordi han er slik som det der mot meg! Snakket nedlatende og alt jeg sier skal han gjøre narr av!

Han er 6 år eldre enn meg, jeg har 3 barn, og er jo ett voksent menneske, men han behandler meg som den lille lillesøsteren sin enda.

Jeg har ikke råd, men jeg tenker at min bror er litt slik for å hevde seg selv, han har det ikke så greit akuratt nå, og har lenge hatt mye å slite med, så jeg tror han bruker meg litt som en han kan få utløp for litt frustrasjon på.
 
Back
Topp