P
Pape
Guest
vel, hvordan skal jeg starte dette innlegget.
Er oppvokst med en storebror som er 8 år eldre enn meg. I oppveksten har han vært helt Ok. Men også plaget oss småsøstrene en del. Han skulle bestemme, var veldig sjefete.
Har ikke bodd sammen med han etter jeg var 8 år pga skilsmissen mellom foreldrene våre, han valgte å bo hos pappa.
Nå er vi voksne. Han behandler meg fortsatt nedlatende, kan ignorere meg om jeg forteller noe eller stiller et spm.
Føler at uansett hva jeg sier så blir det feil, da han vil kommentere det negativt eller nedlatende.
Han er lettere på tlf enn ansikt til ansikt..
Tror nok han er glad i meg, men liker ikke måten han er på. Mannen min legger også merke til oppførselen hans overfor meg.
Kom nettopp fra familieselskap nå og føler meg nedstemt etter nok en slik opplevelse med den nedlatende holdningen.
Han har fått sitt første barn, og har hele tiden tenkt at han vil forandre seg når han selv får barn, og vi har mer til felles. Men nei.
Dette går på selvfølelsen min kjenner jeg. Han er hyggelig mot de andre i familien.
Var så heldig å få et møbel fra onkelen vår, som vi skal ha på hytta. Så sier broren min: da må du takke fint, og kjøp gjerne ei flaske vin.
Hallo?? Jeg er voksen, og han snakker til meg som at jeg er et lite barn. Er godt gift og har 3 barn. Utdannet og i fast jobb.
Det nytter ikke å snakke med han, da han er en person som ikke tåler kritikk. Min lillesøster har også konfrontert han med ting, da blir han sur, og går i lang tid å misliker henne. Han er helt feilfri og det er alle andre som er dum.
Har dere noen tips til hvordan jeg bør tenke annerledes for å beholde selvbildet oppe og for å føle meg bra?
Er oppvokst med en storebror som er 8 år eldre enn meg. I oppveksten har han vært helt Ok. Men også plaget oss småsøstrene en del. Han skulle bestemme, var veldig sjefete.
Har ikke bodd sammen med han etter jeg var 8 år pga skilsmissen mellom foreldrene våre, han valgte å bo hos pappa.
Nå er vi voksne. Han behandler meg fortsatt nedlatende, kan ignorere meg om jeg forteller noe eller stiller et spm.
Føler at uansett hva jeg sier så blir det feil, da han vil kommentere det negativt eller nedlatende.
Han er lettere på tlf enn ansikt til ansikt..
Tror nok han er glad i meg, men liker ikke måten han er på. Mannen min legger også merke til oppførselen hans overfor meg.
Kom nettopp fra familieselskap nå og føler meg nedstemt etter nok en slik opplevelse med den nedlatende holdningen.
Han har fått sitt første barn, og har hele tiden tenkt at han vil forandre seg når han selv får barn, og vi har mer til felles. Men nei.
Dette går på selvfølelsen min kjenner jeg. Han er hyggelig mot de andre i familien.
Var så heldig å få et møbel fra onkelen vår, som vi skal ha på hytta. Så sier broren min: da må du takke fint, og kjøp gjerne ei flaske vin.
Hallo?? Jeg er voksen, og han snakker til meg som at jeg er et lite barn. Er godt gift og har 3 barn. Utdannet og i fast jobb.
Det nytter ikke å snakke med han, da han er en person som ikke tåler kritikk. Min lillesøster har også konfrontert han med ting, da blir han sur, og går i lang tid å misliker henne. Han er helt feilfri og det er alle andre som er dum.
Har dere noen tips til hvordan jeg bør tenke annerledes for å beholde selvbildet oppe og for å føle meg bra?