Tusen takk for lykkeønskninger, og takk for at du delte din erfaring, Bollebaker87, fikk litt håp av å lese...Sånn følte jeg det også.
Vi mistet en og ble gravide igjen på første EL. Jeg forberedte meg på at «det helt sikkert skjedde det samme igjen» og var bombesikker på å få beskjed om at det ikke var liv på tidlig UL
Men jammen ligger det ei litta kråke på 11 mnd og sover i senga si nå
Ønsker deg masse lykke til
nå er jeg også kommet lenger på vei enn når jeg mistet sist, så nå tror jeg at jeg greier å senke skuldrene litt 
Idag var dagen for TUL, holdt på å rømme derfra før jeg gikk inn... Men så var det til gjengjeld verdens beste følelse å se en liten krabat med fine hjerteslag, som både sparket og vinket der inne <3 jordmora målte meg til litt lenger på vei enn jeg trodde, så nå er alt supert
Det var bra!Idag var dagen for TUL, holdt på å rømme derfra før jeg gikk inn... Men så var det til gjengjeld verdens beste følelse å se en liten krabat med fine hjerteslag, som både sparket og vinket der inne <3 jordmora målte meg til litt lenger på vei enn jeg trodde, så nå er alt supert
Ja, det er merkelig hvordan skrekken setter seg i kroppen... Man greier ikke å roe seg helt noen gang, tror jeg... Men nå er det litt lettere å nå inn med fakta til hjernen og hjertet, så nå har jeg mer troen, etter å ha sett at alt var fint på TUL
Ja, det er merkelig hvordan skrekken setter seg i kroppen... Man greier ikke å roe seg helt noen gang, tror jeg... Men nå er det litt lettere å nå inn med fakta til hjernen og hjertet, så nå har jeg mer troen, etter å ha sett at alt var fint på TUL
Ja, gleder meg veldig til det
katastrofetanker er kjent her og, og vanskelig å få bukt med... Jeg prøver å holde roen ved å ikke sjekke så mye, dette var min første TUL, og vil heller ikke ha doppler, prøver å stole på at ting går bra, men det er ikke alltid så lett... Hjemsøkes litt av den ultralyden hvor vi oppdaget MA sist... Har sånn medfølelse med dem som gjennomgår det gang på gang, må være utrolig vanskelig...
gleden var stor når alt så bra ut i uke 10. Og jeg prøvde å bære med meg ordene fra gynekologen «nå går det helst bra». Nå er det under 1 uke til oul 
og jeg kjenner nervøsiteten stiger igjen. Som noen over meg skriver går jeg og litt i beredskap og psyker meg opp på at de finner noe galt 
