Graviditet etter dødfødsel. Erfaringer.

En tråd i 'Vi som har mistet etter uke 12' startet av Siri1991, 26 Mai 2018.

Endre kallenavn | Kom i gang/Hjelp | Last ned vår BV-forum app
  1. Siri1991 Bli kjent med forumet Himmelbarn

    Var igjennom en dødfødsel i November 2017, vi ble foreldre til en frisk og fin prinsesse som døde pga morkakesvikt:( Jeg ble gravid raskt etter dødfødselen å er i uke 21 nå! kjenner veldig på at for hver uke det nærmer seg tidspunktet det gikk galt på sist gjør det meg mere bekymret og engstelig:( Noen som har noen gode råd å komme med? Får selvfølgelig bedre oppfølging nå pluss flere medisiner slik at jeg holder håpet oppe for at det skal gå bra! Men redselen for å miste enda en baby er så stor og vond:( føler meg liksom så alene om bekymringene og tankene rundt det:( Har en sykdom som gjør til at sjansen for enda e. dødfødsel er stor.
     
    Last edited: 28 Mai 2018
  2. Ninni83 Bli kjent med forumet

    Uff så trist å høre at dere mistet men så kjekt å høre at du er gravid igjen Jeg har aldri opplevd du har opplevd,men hadde en MA i uke 16+5 å er kjempe redd for å bli gravid igjen for vet ikke om jeg vil klare og beholde roen Men jeg tenker at vi må bare prøve å tenke at ting ordner seg og det er sjelden nok at det skjer en gang å da ennå sjeldnere at det skjer 2 ganger. Ønsker deg masse lykke til å sender deg posetive tanker
     
  3. Vbt Elsker forumet Marsboerne 20 18 Himmelbarn

    Vit at det du føler er helt normalt. Det som hjelper er ofte kontroller og muligheten for ekstra sjekker når panikken kommer.
    Jeg håper du har god oppfølging og gode støttespillere.
     
    • Enig Enig x 1
  4. XuperB Forumet er livet Himmelbarn Junilykke2018

    Trist å høre at du også har gjennomgått en dødfødsel. :Heartred


    Jeg gikk igjennom det samme februar i fjor, også på grunn av morkakesvikt. Ukene rundt den tiden det gikk galt forrige gang var tøffe og vanskelige, og det eneste som hjalp meg igjennom det var å gjenta for meg selv at det var et nytt svangerskap, ny morkake, at blodfortynnende sikkert var til god hjelp - samt benytte meg av tilbudet om mye oppfølging. Jeg har hatt UL ca hver 3-4 uke hele veien, og hele tiden blitt trygget på at alt har sett normalt ut. Har også vært til jordmor mellom ultralydene, og fått høre hjertelyd, og fått tømt hodet litt for tunge tanker.

    Passet også på å holde meg litt opptatt med ting, og ikke stenge meg inne og bare være opphengt i svangerskap og alt som kan gå galt. Det var fortsatt veldig tøft, og jeg var mye sliten mellom uke 20 og uke 30. Så mitt beste tips er bare å forsøke å tenke positivt, men også at det er lov å kjenne på redsel og tunge tanker. Snakk med jordmor om det, ev. partner, og forsøk å ikke gi det for stor plass. Noe plass må det få, det må jo bearbeides og november er jo ikke så veldig lenge siden heller.

    Nå kommer du jo inn i den tiden hvor en kjenner mer og mer liv, og det har vært det viktigste for å holde meg rolig i alle fall. Har heldigvis hatt en veldig aktiv krabat denne gang, og kjent godt med liv på tross av morkake på framsiden. Det kombinert med time hos jordmor mellom ultralyder, så overlevde jeg den tyngste fasen i svangerskapet. Har nå bare 8 dager igjen før jeg blir satt igang, og har en liten en som har vokst akkurat som han skal - og fulgt gjennomsnittskurven perfekt. Når vekstkontrollene startet så var det egentlig veldig godt, for da fikk jeg svart på hvitt at veksten var normal, at blodgjennomstrømningen til morkake og livmor er som den skal, og at navlesnoren har den funksjonen den skal ha. Det begynner en jo ikke med før uke 24, så det var noen tunge uker dit, selv om vi så på de andre ultralydene også at han vokste som han skulle. Men det gjorde jo forrige baby også, frem til rundt uke 20-21 ...

    Håper det blir mindre tungt etterhvert. Og husk at det er veldig sjelden at det skjer to ganger, spesielt med den tette oppfølgingen en får etter å ha vært igjennom noe sånt. Da vil en ev. svikt oppdages i tide for å kunne berge babyen. De ukene frem til fosteret høyst sannsynlig er levedyktig er langdryge, men når en er over kneika og de har blitt såpass store -- så syns i alle fall jeg det ble lettere. For meg var det vel uke 28 som var snupunktet mtp redselen. Nå har den vært der hele veien, men etter uke 28 så fikk den mye mindre plass, fordi jeg visste at om han måtte ut pga sviktende næringstilførsel, så var sjansene veldig gode for at han ville klare seg fint.
     
  5. Turkistliv Elsker forumet Himmelbarn Vi som prøver :)

    Så trist å høre :(
    Og helt forferdelig at du i tillegg har en sykdom som øker risikoen.
    Jeg vet ikke hva jeg kan si. Jeg tror ikke det finnes noe som gjør det lettere for oss har mistet...

    Jeg har selv ikke mistet i dødfødsel, men i krybbedød. Men likevel var jeg kjemperedd i graviditeten etterpå. Min tanke var at når babyen kom ut av magen hadde jeg i det minste litt mer "kontroll" og kunne sjekke om barnet pustet osv. Tiden rundt når hjerteplasteret mitt var like gammelt som storebroren døde var helt forferdelig. Jeg var redd hele tiden, til tross for at jeg brukte to pustealarmer.

    Det er ikke mer jeg kan si, egentlig. Vet at det ikke hjelper på redselen din, men vit at du ikke er alene. Det er helt normalt å føle det slik når man har opplevd noe slikt. Stor klem til deg <3
     
  6. Siri1991 Bli kjent med forumet Himmelbarn

    Ja det er sjelden det skjer to ganger, men til oss har det seg slik at sjansen er store for at det kan skje igjen men vi klamrer oss fast i håpet å prøver å tenke positivt så mye som mulig
     
  7. Siri1991 Bli kjent med forumet Himmelbarn

    Prøver å si til meg selv at jeg er normal med tanke på vår erfaring med svangerskap før. Men er så vanskelig når da de nærmeste ikke forstår og mener det er unormalt
    Derfor føler jeg meg alene også når andre som står meg nært bagatelliserer dette, mens jeg selv vet at sjansen for ny dødfødsel er stor pga sykdom har heldigvis ultralyd minimum hver 14 dag. De neste 3 ukene har jeg hver dag da dette er rundt ukene det gikk galt sist. Så må jeg vel jobbe med meg selv å tørre å spørre om en ekstra kontroll når jeg trenger det. Er bare at jeg er så redd for å være til bry til andre.
     
  8. Siri1991 Bli kjent med forumet Himmelbarn

    Trist å lese om deres opplevelse️ men veldig godt å lese at alt i dette svangerskapet har gått normalt fram til nå

    Gjør mye av det du skriver her, og prøver å holde meg positiv. Selvfølgelig er det vanskeligere enkelte dager. Men kjenner veldig på at siden sist ultralyd gruver jeg meg mere til tiden fremover. Han har allerede begynt å henge etter i vekst allerede i uke 22:( slik at jeg kjenner at redselen for det skal gå galt er veldig stor. Men vi vet jo også at sjansen er større en til andre for at det går galt pga sykdom til meg.

    Får selvsagt medisiner denne gang så håper det sammen med tett oppfølging kan gjøre til at vi kan oppleve at det blir en fødsel med barnegråt denne gangang. Klarte jo tross alt å bære fram et barn med morkakesvikt for 7 år siden slik at jeg klamrer meg fast i det. Problemet ligger jo også litt i at jeg må stole på helsevesenet, pga de var skyld i dødfødselen med for dårlig oppfølging samt mangel på medisinering. Slik at sykehuset får nå tilsynssak på seg. Men jeg har nytt sykehus og nye spesialister så jeg prøver å stole 100% på di️ jeg tror og håper at jeg klarer meg minimum til uke 25 og helst til 28. Å har litt samme tankegang som deg at når man har kommet så langt er sjansene store for å få hentet Ut babyen å den klarer seg bra️ kanskje kan det hjelpe meg når jeg kommer litt lengre å jeg klarer å slappe av mere. Akkurat nå vet jeg jo at om det skjer noe er det lite de kan gjøre:( lykke til med siste innspurt️ du må si fra når du har babyen i hendene dine
     
  9. Siri1991 Bli kjent med forumet Himmelbarn

    Huff️ Trist å høre at du mistet i krybbedød. Mange klemmer til deg.

    Jeg tror uavhengig om man mister i dødfødsel eller krybbedød er vi alle englemammaer og forstår smerten og sorgen av å ha et barn forlite. Vi vet også hvor skjørt livet er. Fordi om man har mistet barnet sitt på to forskjellige måter sitter man begge med en redsel, savn og sorg️ Den bærer man alltid med seg. Man får liksom et nytt syn og ser på livet med nye øyne! Man tenker kanskje litt mere sort hvit men det er kanskje ikke så rart.

    Det er ikke rart at man er redd for det mest dyrebare man har. Jeg kjenner det selv at jeg har blitt så mye mere redd for hun som er 7 år! Men det også fordi jeg vet at det er ikke en selvfølge å få være foreldre! Det er ikke så enkelt som mange skal ha det til.

    Det som hjelper meg er det du skriver med at man ikke er alene om følelsene og at man er normal️ Det hjelper å høre at man ikke er alene og unormal, det er vondt å høre og tenke på at andre har det slik også. Men det hjelper sorgen å vite at man er flere som kjenner på det samme og står i samme sko fordi om jeg ikke unner noen andre å møtte oppleve å miste sitt barn
     
    • Hjertelig Hjertelig x 1
  10. babydrøm2018 Elsker forumet Novemberlykke 2018

    <3
     
    • Liker Liker x 1
  11. Turkistliv Elsker forumet Himmelbarn Vi som prøver :)

    Helt sant! Det jeg føler også. At hvordan man mistet har ikke nødvendigvis så mye å si. Bare det at man vet at barn kan dø gjør noe med en, at en ikke greier å slappe helt av. At man vet at det kan skje. Man er liksom ikke like naiv.

    Kjenner meg også igjen i at man blir mer redd for eldre barn :( Man vet jo liksom at kan dette skje meg, så kan alt skje med meg. Barn kan faktisk dø.

    Ja, heldig og uheldigvis er alle disse følelsene veldig normale. Stor klem til deg :Heartred
     
  12. Ninni83 Bli kjent med forumet

    Uff❤️ Tenker på deg og håper det ordner seg for dere❤️
     

Del denne siden