Gravid igjen men ikke glad

[Mrsutolmodig]

Jeg har prøvd å få ett barn til verden siden november i fjord. Sluttet med pillene i oktober og rett som det var fant jeg ut på selve julaften at jeg skulle få ett barn i slutten av august. Det som var ekstra spennende med dette var at min bestevenninne og søster begge skulle få før sommeren. Så gleden var stor og nyheten ble fortalt til de nærmeste hos meg og mannnen. I begynnelsen av det nye året, 7 uker på vei fikk jeg en spontanabort selv om alle gravid symptomene var kjempe sterke. Vi tenkte at dette er sånt som skjer og prøvde videre etter første mens. Enda en gang klaffet det og ny termin var i oktober. Ved 5 uker fikk jeg enda en spontan abort, men jeg tenkte da at jeg fant utav dette så tidlig da jeg er utolmodig med tester, at dette var en graviditet som jeg egentlig ikke skulle legge merke til, noe som jeg har lest er normalt. Så vi prøvde igjen.. denne gang fikk jeg ikke mensen først engang og ny termin var i januar! Denne gangen var vi redde, men likevell utrolig glad, for symptomene kom raskt og vi håpet jo på at alle gode ting er tre.
I uke 7 kom småspottingen igjen og da jeg har vert gjennom dette før sa hele magefølelsen at jeg hadde mistet denne spiren også. Alle gangene hadde vi sakt det til de samme personene, og rett før jeg fikk blødninger hadde mannen fortalt det til svigermor. Da jeg igjen fikk spontanabort satt jeg igjen med en følelse av å skuffe alle, jeg var flau og ufattelig trist.
Lege anbefale meg å vente med å prøve ikke på grunn av kropp men på grunn av psyken. Men slik jeg er, hadde det ødelagt meg enda mer om jeg var nødt for å vente - så da var det jo bare å kjøre på igjen. Fikk time hos spesial gynekolog og tok prøver. Alt så bra ut, ingen feil på ultralyd eller blodprøver. Eggløsningen hadde allerede vert tidlig og vi hadde bommet denne runden. Fikk blodfortynnende til neste svangerskap i tilfellet blodpropp.
Etter mens satte vi igang med eggløsningstester denne måneden da jeg egentlig aldri har fått tid til å finne ut min syklus - men ut ifra min rekning på en syklus på 31 dager, så var alle testene negative. Bestilte nye billigtester i posten til neste måned da jeg gikk ut ifra at eggløsningen var uteblitt. Da de kom i posten på mandag følte jeg meg i tillegg veldig oppblåst og rar så jeg tok en test og den var positiv. Da var jeg på dag 40 i syklusen, så jeg gikk utifra at jeg heller hadde en forsinket eggløsning. Det begynte å bli merkelig da alle testene jeg tok fortsatte å være positive, så jeg ble anbefalt å ta en graviditetstest. Så nå sitter jeg her, men den 4 graviditeten og en termin i slutten av april! Men jeg er ikke glad. Jeg ble glad i der sekundet jeg så at testen var svakt positiv og lo over at jeg har fått mannen til sengs i 5 dager pga en lang eggløsning, men den gleden gikk fort bort da jeg bare sitter igjen med en følelse av å grue meg til jeg runner 6 uker. Jeg er gravid, men klarer ikke glede meg slik en gravid kvinne fortjener å glede seg. Jeg har tilogmed bestemt meg for å ikke fortelle det til en sjel, kun mannen. For jeg er redd for å måtte gå ut med enda en dårlig nyhet.
Er det andre som har vert gjennom liknende som har noen oppløftende ord?

 

[Vbt]

Oppløftende vet jeg ikke. Men kan trøste deg med at du er helt normal. Når du nå har mistet 3 ganger på rappen, så skulle det vel egentlig bare mangle at du ikke har mistet naiviteten i forhold til det at positiv test betyr baby i andre enden.
Stor klem til deg
Krysser fingre for at denne sitter til termin

 

[Fuglekassa]

Jeg er i en veldig lik situasjon akkurat nå faktisk. Jeg er livredd for å miste igjen og kommer ikke til å fortelle noen om det! Hadde jeg ikke testet sammen med samboeren hadde jeg ikke engang fortalt det til han med det første. Det er så fryktelig vondt å ikke glede seg over dette, håper vi begge klarer det etterhvert! Klem

 

[Mrsutolmodig]

Jeg er i en veldig lik situasjon akkurat nå faktisk. Jeg er livredd for å miste igjen og kommer ikke til å fortelle noen om det! Hadde jeg ikke testet sammen med samboeren hadde jeg ikke engang fortalt det til han med det første. Det er så fryktelig vondt å ikke glede seg over dette, håper vi begge klarer det etterhvert! Klem

Håpe også vi kommer oss over kneika og kan glede oss som vi burde gjør! Masse lykke til<3

 

[Lillegull-14]

For å si det sånn.... jeg er gravid med termin i begynnelsen av oktober nå. Har mista 3 ganger før denne satt, og gått til sammen 34 uker på de 3 svangerskapene.. denne graviditeten var ikke offisiell før etter ordinær ultralyd - så og si ingen som viste noe.. Så jeg antar at det er veldig så normalt å kjenne på behovet for å bli fortrolig med situasjonen selv, før en deler nyheten med andre!! Håper og krysser fingrene for at det er denne gangen dere skal oppleve livets største gave

 

[krølle...]

Så trist historie du kommer med! Du beskriver akkurat det jeg er redd for kommer til å skje når (hvis) jeg blir gravid igjen. Etter å ha opplevd gleden bli snudd til bunnløs fortvilelse i løpet av to sekunder, tror jeg neppe jeg kommer til å glede meg noe før kanskje etter oul hvis det ser bra ut da. Redd for å knytte meg til den lille, hvis den likevel skal bli borte... stor klem til deg - og lykke til med det som forhåpentligvis blir en stor glede etter hvert! [emoji173]️

 

[Eskimonika]

Har ingen oppløftende ord, men kjenner på det samme. Har vært gjennom 7 aborter på mindre enn ett år. Det er som du sier ingen glede i å teste positivt lenger, lurer bare på hvor lenge det vil vare.
Kjæresten ser på meg når det er noe og vi har også vært gjennom dette så mange ganger nå at han vet hva symptomene mine er. Har fått streng beskjed at det er lettere for han å vite, men ellers hadde jeg ventet med å si noe til han og til etter TUL hadde vist liv....

Håper det blir lettere og at dere kommer i mål. Lykke til.

 

[Toto]

Trist å lese din histore. Jeg kjenner meg igjen i følelsen av å ikke tørre å glede seg. Min første skatt døde i uke 34, fødte for 7mnd siden. Jeg er nå i uke 10,men klarer ikke helt å glede meg enda. Det er umulig for meg å se for meg et levende barn i mars. På denne tiden i fjor var jeg like langt på vei. Jeg bestilte babyklær og kosa meg med alt babyrelatert, det går ikke nå. Orker ikke skuffelsen. Barnet er så indelig ønsket,men skrekken sitter så i. Men håper det løsner litt etterhvert,for oss begge. Masse lykke til,krysser for at lille spiren din klamrer seg fast helt til termin[emoji64]

 

[Frk.rose]

Så trist at du ikke tør glede deg over graviditeten, men skjønner jo at det er vanskelig med din historie. Er nok veldig normalt å føle det sånn da, følte det sånn jeg etter første MA og var livredd når jeg da ble gravid igjenn. Det endte i SA, så jeg har mista " kunn" to ganger og gru/ gleder meg til å bli gravid på nytt. Vet jeg kommer til å forberede meg på å miste om jeg blir gravid, og blir nok ikke til å fortelle noe til andre enn sambo før jeg må.
Men uansett så lykkes jo de aller fleste til tross for spontanaborter, så det er jo håp
Lykke til med spiren, måtte den holde seg godt fast i ni mnd

 

[Mammalykke]

Du har ikke fått progesterontilskudd?

 

[Moderator Amalie]

Håper virkelig spiren sitter helt til mål denne gangen, sender deg en god klem.

 

[Mrsutolmodig]

Du har ikke fått progesterontilskudd?

Nei, ifølge gyn så var alle blodprøver bra. Så fikk kun blodfortynnende da det var det han trodde der kunne være utenom at han trodde jeg bare har vært uheldig. Skulle jo neste ønske de fant noe galt, så jeg visste med sikkerhet at jeg fikk hjelp

 

[Loca79]

Har nesten lik historie som deg, mistet tre ganger før på det fjerde så satt hun
Så ikke gi opp håpet, vi har i dag ei datter på 2,5 år og ei på 10uker❤
Mistet to ganger før jeg ble gravid med siste også,så veien til de to skattene har vært lang..
Vi hadde utredning da jeg mistet for tredje gang men de fant ikke noe unormalt..
Jeg fikk progesteronstøtte da jeg ble gravid med hu første, å hadde det også med nr to, om det var det som skulle til får vi aldri svar på men synes det var verdt å prøve

Masse lykke til, å håper virkelig at du får fullføre dette svangerskapet❤

 

[Lilth]

men den gleden gikk fort bort da jeg bare sitter igjen med en følelse av å grue meg til jeg runner 6 uker. Jeg er gravid, men klarer ikke glede meg slik en gravid kvinne fortjener å glede seg. Jeg har tilogmed bestemt meg for å ikke fortelle det til en sjel, kun mannen. For jeg er redd for å måtte gå ut med enda en dårlig nyhet.
Er det andre som har vert gjennom liknende som har noen oppløftende ord?

Kjenner meg godt igjen, selv om jeg ikke har mistet så mange ganger.
Vi mistet i uke 19 i januar, hvor jeg gikk hele svangerskapet og var kjempeurolig, men alle sa at jeg måtte slappe av. Jeg begynte etterhvert å glede meg midt inni all uroligheten, satt med en klump i magen da vi fortalte det til familien og følte at jeg måtte smile litt større enn det jeg egentlig var trygg på å gjøre.

Så ble jeg gravid igjen i juni. Jeg fortalte det til relativt mange, men det var fordi de hadde uttrykt ønske om å få vite det og pga hensyn på jobb.. Jeg følte meg helt ekkel som ikke klarte å forholde meg til spira. Følte meg ikke gravid, syns det var vanskelig å skulle tenke at dette var babyen vi skulle lage rede for, kjøpe inn ting til osv.. 6+3 begynte jeg å blø..

Jeg tror at jeg kommer til å være distansert og urolig ganske langt frem i fremtidige svangerskap. Jeg tør ikke tenke tanken og få den smellen. Å miste nå sist har faktisk gått ganske greit og det tror jeg er en kombinasjon av at det var tidlig og at jeg distanserte meg en del fra hele svangerskapet..

Fortsetter du å ha disse følelsene utover svangerskapet (for vi krysser alt for at det skal gå bra denne gangen) så anbefaler jeg deg å finne noen du kan snakke med

 

[Milla :^)]

Kjenner meg veldig igjen i mye av det som skrives her. Er gravid for 3. Gang i år og klarer ikke glede meg eller slappe av. Løper på do hele tiden og sjekker etter blod, og føler meg litt gæren og paranoid. Mistet tidlig begge gangene så for hver dag som går føles det litt bedre og lettere. Håper alt skal gå bra denne gangen, men klarer ikke helt tro på det. Bare jeg og samboer som veit om det foreløpig og blir sånn en stund til jeg føler meg tryggere. Første barnebarnet på begge sider og veit at de nok blei lei seg når det ikke gikk veien sist. Ikke så veldig oppmuntrende, men vi er mange som kjenner på mye av det samme i allefall.

 

[Snart 3.e?]

Jeg mistet i begynnelsen av august og både vil og ikke vil begynne å prøve igjen med en gang mensen er tilbake igjen. Jeg har 2 barn fra før og har tatt hele opplevelsen greit, men siden alle tre graviditetene satt på første eller andre forsøk så tror jeg det kan gå raskt og da setter jeg helt plutselig der og er gravid
graviditet er redd for å ikke kunne glede med i neste graviditet... men samtidig så føles ikke det som en grunn til å vente. Jeg tror ikke jeg vil klare å glede meg mer hvis vi venter noen måneder... redselen kommer nok til å være der uansett.
Jeg tror ikke jeg rakk å få så store forventninger i forrige graviditet og derfor tok jeg det rimelig greit når det ikke gikk veien, men hvordan skal man tørre å lengte og håpe neste gang da?!