Gir folk opp for fort?

[Cosacita]

Jeg skal ærlig innrømme at jeg bare gav opp... fikk en utrolig dårlig start ettersom jeg hadde rester som ikke ville ut, jeg gikk med smerter men så dum som jeg var tenkte jeg at dette var normalt (førstegangsfødene), først 2 uker etter fødselen oppsøkte jeg sykehuset og det ble operasjon morgenen etter, alle hormoner for å sette igang ammingen gikk jo feil vei og en narkose hjelper ikke akkurat saken heller... bare 1 uke etterpå så ble jenta mi syk og innlagt på sykehuset, hun ville ikke spise og jeg måtte begynne å pumpe. Mistet mye melk når hun ble innlagt og jeg klarte ikke å få opp produksjonen med en liten syk jente å bekymre meg for... deretter flyttet vi, og når vi endelig fikk hentet oss inn så begynte endelig produksjonen å gå opp, så kom sjokkbeskjeden om at moren min hadde fått kreft, og melken sa poff så var den nesten vekk, prøvde å øke litt og klarte det, men det krevde amming og pumping nesten konstant føltes det som og med mye som hendte rundt meg så føltes det rett og slett som om det ble for mye... hadde et så inderlig ønske om å amme, og jeg følte at jeg aldri riktig fikk det helt til etter den dårlige starten. Sitter igjen med en klump i magen og dårlig samvittighet for at jeg gav opp. Var jo ikke bare jeg som fikk en dårlig start, men henne også, hun brukte lang tid på å nå fødselsvekten sin, og brukte lang tid på å ligge riktig på kurven sin, hun hadde jo absolutt hatt best av morsmelk så lenge som mulig... :/

Du hadde jo en ganske tøff start! Det høres ikke ut som at du bare ga opp, men at her spilte mye inn som hindret deg i å amme. Du skal ikke ha dårlig samvittighet for det! Klem til deg <3

 

[87'modell]

Jeg skal ærlig innrømme at jeg bare gav opp... fikk en utrolig dårlig start ettersom jeg hadde rester som ikke ville ut, jeg gikk med smerter men så dum som jeg var tenkte jeg at dette var normalt (førstegangsfødene), først 2 uker etter fødselen oppsøkte jeg sykehuset og det ble operasjon morgenen etter, alle hormoner for å sette igang ammingen gikk jo feil vei og en narkose hjelper ikke akkurat saken heller... bare 1 uke etterpå så ble jenta mi syk og innlagt på sykehuset, hun ville ikke spise og jeg måtte begynne å pumpe. Mistet mye melk når hun ble innlagt og jeg klarte ikke å få opp produksjonen med en liten syk jente å bekymre meg for... deretter flyttet vi, og når vi endelig fikk hentet oss inn så begynte endelig produksjonen å gå opp, så kom sjokkbeskjeden om at moren min hadde fått kreft, og melken sa poff så var den nesten vekk, prøvde å øke litt og klarte det, men det krevde amming og pumping nesten konstant føltes det som og med mye som hendte rundt meg så føltes det rett og slett som om det ble for mye... hadde et så inderlig ønske om å amme, og jeg følte at jeg aldri riktig fikk det helt til etter den dårlige starten. Sitter igjen med en klump i magen og dårlig samvittighet for at jeg gav opp. Var jo ikke bare jeg som fikk en dårlig start, men henne også, hun brukte lang tid på å nå fødselsvekten sin, og brukte lang tid på å ligge riktig på kurven sin, hun hadde jo absolutt hatt best av morsmelk så lenge som mulig... :/

Du har jo ikke gitt opp, det var andre omstendigheter som du ikke kunne kontrollere som stoppet ammingen for dere.
Du gjorde en flott innsats! <3
Trist å høre at dere fikk en så tøff start, det unner jeg ingen! <3

Tenk på deg som prøvde gjennom alt dette, også finnes det folk som ikke tåler våkenetter eller å ikke få dratt på fest/kafe/gudene vet hva, og derfor regelrett driter i å amme fordi det er pes for dem..
Du skal ikke ha dårlig samvittighet.

 

[MillaC]

Jeg skal ærlig innrømme at jeg bare gav opp... fikk en utrolig dårlig start ettersom jeg hadde rester som ikke ville ut, jeg gikk med smerter men så dum som jeg var tenkte jeg at dette var normalt (førstegangsfødene), først 2 uker etter fødselen oppsøkte jeg sykehuset og det ble operasjon morgenen etter, alle hormoner for å sette igang ammingen gikk jo feil vei og en narkose hjelper ikke akkurat saken heller... bare 1 uke etterpå så ble jenta mi syk og innlagt på sykehuset, hun ville ikke spise og jeg måtte begynne å pumpe. Mistet mye melk når hun ble innlagt og jeg klarte ikke å få opp produksjonen med en liten syk jente å bekymre meg for... deretter flyttet vi, og når vi endelig fikk hentet oss inn så begynte endelig produksjonen å gå opp, så kom sjokkbeskjeden om at moren min hadde fått kreft, og melken sa poff så var den nesten vekk, prøvde å øke litt og klarte det, men det krevde amming og pumping nesten konstant føltes det som og med mye som hendte rundt meg så føltes det rett og slett som om det ble for mye... hadde et så inderlig ønske om å amme, og jeg følte at jeg aldri riktig fikk det helt til etter den dårlige starten. Sitter igjen med en klump i magen og dårlig samvittighet for at jeg gav opp. Var jo ikke bare jeg som fikk en dårlig start, men henne også, hun brukte lang tid på å nå fødselsvekten sin, og brukte lang tid på å ligge riktig på kurven sin, hun hadde jo absolutt hatt best av morsmelk så lenge som mulig... :/

Klem til deg og du ga ikke bare opp! Du kjempet! Flink er du!