Går det noen gang litt over?

Krystall

Flørter med forumet
Hei

Jeg er i uke 20, noe som tilsier at jeg da er halvveis (mer eller mindre). I magen er det en frisk og aktiv baby så langt jordmor kunne se på oul. Ingenting å si på noen av de punktene de sjekker.

Likevel klarer jeg ikke helt å tro på at jeg skal bli mamma. Jeg tenker at og er redd for at kanskje babyen dør i magen min. Han/hun er så sterkt ønsket og vi gleder oss så utrolig mye, men likevel så er det vanskelig å tro.

Fler som har det sånn? Eller er jeg rar?
 
Du er overhode ikke rar! Jeg er i uke 18, hatt flere ultralyder pga blødninger, og alt tilsier at dette skal gå bra. Jeg mistet mitt andre barn i uke 38, så jeg vet det kan gå ille til siste slutt. Men det er så ekstremt sjeldent at det skjer! Prøver å trøste meg med det. Å at jeg bare må stole på det vi har sett til nå, og at kroppen gjør jobben sin. Men det er ikke lett nei! Prøver å sette milepæler, feks uke 24, 28 osv. Å jeg snakker med jordmor eller lege om bekymringene mine. Det hjelper mye :)
 
Du er ikke rar! Jeg var på mange ultralyder (med begge) og det var beroligende for meg i 5 min. Aller verst med første barnet. Så det er helt naturlig, en del av det å være usikker og i en ny og altoppslukende situasjon. Ønsker deg lykke til og alt det beste! <3
 
Det høres kjent ut:) Da jeg gikk gravid med førstemann klarte jeg aldri helt å slappe av og hadde hele tiden "tenk hvis.." i bakhodet. Ingen ting tilsa at noe skulle gå galt, og først da han ble født så klarte jeg å slappe av:)

Det siste året har jeg mistet tre ganger, men jeg er nå gravid i uke 25. Jeg er periodevis småbekymret over at noe skal skje, men jeg er allikevel mer trygg på at alt går bra denne runden. Etter at man har kommet så langt, og ul har bekreftet at alt er bra, så er sannsynligheten for at noe skal gå galt veldig liten:)
 
For å være helt ærlig: nei, det kommer aldri til å gå over! Ikke når babyen blir født heller, for da bekymrer man seg om noe annet som kan skade babyen. Etterhvert som de vokser byttes den ene bekymringen ut med en annen, og før du vet ordet av det sitter du å bekymrer deg kl halv fire om natten fordi barnet ditt er på fest, og er 19 år...

Idag gikk syvåringen min ned til akebakken i området vi bor på, og hele tiden gnagde frykten for at han kunne blitt påkjørt eller plukket opp av en pedo meg... jeg holdt meg i skinnet, men etter en time fikk jeg samboeren til å gå å se etter han :rolleyes: Han hadde det selvfølgelig storartet sammen med alle de andre som aket, og jeg tenkte at han må snart få egen mobil (eventuelt GPS-halsbånd)
 
Jeg hadde det slik hele forrige svangerskap. Tor det er ganske normalt å føle at det er for godt til å være sant :) prøv likevel å senke skuldrene og nyt (vet at det er veldig vanskelig)
 
Du er ikke alene om det.. Nå er jeg i uke 29, og jeg er bekymrer meg hver eneste dag. Syntes det er så vanskelig å nyte graviditeten når det blir slik..
 
Det går aldri over. Jeg er inne hos 9 åringen min hver kveld og ser om han puster. Merker jeg ikke liv i magen nå,så .framprovoserer jeg det. Er i uke 25.
 
Takk for svarene deres :) Godt å vite at det ikke bare er meg.

Jeg nyter det å være gravid hver gang det sparker, men de dagene hvor det er lite spark og ikke så mye på de tidspunktene som det pleier være mest så uroer jeg meg. Det er ikke noe ålreit. Selv om sannsynligheten for at det går bra er stor så vet jeg likevel om ganger hvor det ikke har gått bra. Min kusine mistet 4 dager før termin. Det er aldri garantert og det er ukontrollerbart. Det å ikke kunne motvirke det er skummelt. Selv har jeg hatt sa, men det var i uke 10.
 
Hadde det slik med førstemann. Å etter han ble født har jeg vært livredd for at han ligger galt og ikke får puste. Vært livredd for krybbedød. Hadde mange ultralyden første svangerskap, men ble livredd før hver gang. Hva om babys hjerte ikke slår?
Nå er han straks 2 og jeg jeg må av og til enda sjekke at han puster om kvelden.

Mitt andre svangerskap var jeg veldig rolig. Litt bekymret i slutten. Nå er hun liten enda, men har ikke hatt samme frykten for henne enda.
 
Det var sånn første gang.. Det er vanskelig å forestille seg en slik omstilling. Og kanskje man prøver beskytte seg selv litt ved å være forberedt på det verste? Jeg er sånn i alle fall..
Og redselen er fæl.. Gir seg ikke med det første heller. Til hun var 3 år måtte jeg innimellom kikke hos henne for å se at hun enda pustet.
 
Trøstende å høre at jeg ikke er alene om det! Er snart 33 uker på vei og klarer ikke å slutte å tenke på at noe gærnt kan skje. Selv om jeg kjenner spark og bevegelse hver dag, vet ikke jeg hva som er vanlig og normal spark. Skulle ønske jeg hadde et kamera for å kunne følge med nurket inni magen konstant.
 
Back
Topp