Vi brukte lang tid på å bli gravide med nr en. Flere runder med pergo etc før det klaffa. Fikk femar etter seks mnd denne gangen, ble gravid på runde nr to, men merka med en gang at det ikke kom til å gå veien. Må si jeg hadde en "grei" spontanabort, med liten blødning og lite smerter. Og så var det på igjen med femar, og jeg ble faktisk gravid igjen den tredje syklusen. Er i dag 6+1 og hvis det ikke er liv denna gangen så vet ikke jeg, for fyttigrisen det kjennes sånn ut. Etter to timer på morgenen er jeg helt ødelagt, jeg er så sliten at jeg føler meg sjuk. Når jeg spiser legger maten seg som en klump øverst i magen og jeg føler at jeg skal sprekke, om jeg så bare har spist ei lita skive. På kvelden er magen så oppblåst at jeg ser ut som jeg er seks mnd på vei og forstoppelsen begynner å melde sin ankomst allerede. Jeg var sånn sist jeg gikk gravid og, og i tillegg kom hypermesisen snikende etterhvert og jeg var dårlig nesten hele svangerskapet. Jeg sa til mannen min da vi begynte å prøve på nr to at dersom jeg ble like dårlig denna gangen også, så kom det til å være verdt det. Men jeg er fader ikke så sikker lenger, for ni mnd en gang til med detta her blir heftig når man har en liten en hjemme fra før. Og jeg blir så irritert på meg sjøl, for barn nr to har vært så etterlengtet og jeg vet at det blir sistemann, men allikevel ser jeg bare alt det negative som tydeligvis kommer denne gangen her også, og jeg er bare 6+1!! Jeg blir så irritert og frustrert over at jeg blir så negativ med en eneste gang! Jeg vet ikke helt hva jeg vil fram til annet enn å lufte tankene litt, og kanskje det er noen som har kjent på det samme, men så har det gått greiere enn frykta?
lykke til