M
Moderator Tone
Guest
Eller holder dere sorgen for dere selv?
Ja... de ville jo fått det med seg uansett... siden vi hadde sluppet nyheten til de aller fleste uansett.
Syntes det var deilig å slippe å gjemme bort sorgen og meg selv. Følelsene rundt et tap blir jo trigget av så mye... Så veit liksom aldri sikkert når de største bølgene kommer.
Opplevde omsorg og støtte fra de aller fleste... mye dabba av men endel av de jeg har åpna meg til er fortsatt mine frihavner.
Syntes det var deilig å slippe å gjemme bort sorgen og meg selv. Følelsene rundt et tap blir jo trigget av så mye... Så veit liksom aldri sikkert når de største bølgene kommer.
Opplevde omsorg og støtte fra de aller fleste... mye dabba av men endel av de jeg har åpna meg til er fortsatt mine frihavner.
Hadde ikke så mye valg der som sagt over. Vi mistet etter jenta vår etter fødsel (født 41+6), og hadde annonsert at hun var født og at alt var bra med mor og barn.
Vi hadde bisettelse med så og si alle venner og familie som var i byen tilstede
Vi hadde bisettelse med så og si alle venner og familie som var i byen tilstede
For oss som har mistet så pass sent er det vel nesten uunngåelig. Jeg valgte faktisk å skrive det på facebook... Morgenen etter at han var født fikk jeg en melding fra en bekjent som lurte på hvordan det gikk og hvor langt jeg var på vei nå, og jeg ville ikke måtte ta den samtalen flere ganger med ulike folk. Da var det lettere å bare rope det ut.
Da jeg mistet før uke 12 for noen år siden visste den nærmeste familien at jeg var gravid, så de fikk jo vite at jeg hadde mistet. Ellers var det en del som trodde jeg bare hadde fått en skikkelig influensa. Det var ganske tungt å late som om alt var normalt i tiden etterpå... Selv om den sorgen jeg har nå føles mye verre, så vet ihvertfall venner og kollegaer hva som har skjedd.
Da jeg mistet før uke 12 for noen år siden visste den nærmeste familien at jeg var gravid, så de fikk jo vite at jeg hadde mistet. Ellers var det en del som trodde jeg bare hadde fått en skikkelig influensa. Det var ganske tungt å late som om alt var normalt i tiden etterpå... Selv om den sorgen jeg har nå føles mye verre, så vet ihvertfall venner og kollegaer hva som har skjedd.
Har bare mistet etter uke 12, så det har jo vært offentlig begge gangene. Men var færre som visste det da jeg hadde SA i uke 13, så da sendte vi bare melding om at vi hadde mistet. Da vi hadde dødfødsel, delte vi på Facebook. Orket ikke å få spørsmål fra bekjente om hvor babyen var blitt av, og at folk skulle spekulere i hva som hadde skjedd.
Vi er åpne om det, til familie, venner og jobb. Har delt mye og fått mange positive tilbakemeldinger på det, mange som har liknende historier men som ikke tør å snakke om det. Er sikker på at det har hjulpet oss i bearbeidelsen av tapet.
Har vel ikke hatt så mye valg ettersom ganske mange kunne se at jeg var gravid.