For aller første gang
- Trådstarter Murre
- Opprettet
Da er lille J 18 dager gammel. Det har vært noen tunge døgn med ammingen som har vært fryktelig smertefull men det begynner å gå seg til nå. Jeg løsner henne hver gang hun smalner inn grepet nå og selv om hun blir endel frustrert av det i starten er det så viktig for at jeg skal klare å holde ut ammingen at det bare må bli sånn. Har hatt endel vondt i operasjonssåret i tillegg så har vært litt langt nede de siste dagene, men kjenner meg heldigvis litt bedre nå.
Hadde hjemmebesøk av helsesøster i går og det var veldig fint
Godt å få litt bekreftelser på at man gjør ting rett og kunne vise at babyen trives, vokser og har det bra. Hun veier nå 4160 gram og legger på seg. Er fremdeles litt overrasket over hvor naturlig det kjennes å være mamma og det er så godt å kjenne at jeg tar ting med ro siden jeg tenkte jeg kom til å bli mye mer stresset av alt jeg ikke kan og får til. Akkurat nå ligger hun og sover på brystet mitt i bæresjalet sitt og jeg sprekker nesten for jeg er så glad i henne allerede
Hadde hjemmebesøk av helsesøster i går og det var veldig fint
Godt å få litt bekreftelser på at man gjør ting rett og kunne vise at babyen trives, vokser og har det bra. Hun veier nå 4160 gram og legger på seg. Er fremdeles litt overrasket over hvor naturlig det kjennes å være mamma og det er så godt å kjenne at jeg tar ting med ro siden jeg tenkte jeg kom til å bli mye mer stresset av alt jeg ikke kan og får til. Akkurat nå ligger hun og sover på brystet mitt i bæresjalet sitt og jeg sprekker nesten for jeg er så glad i henne allerede
I dag er lile J tre uker gammel
I går må hun ha hatt økedøgn for hun sov veldig lite på dagen og spiste derfor så mye oftere. Ble redd jeg skulle rippe opp sårheten som endelig har begynt å gi seg i brystene men det har heldigvis gått akkurat greit!
Vi har hatt vår første dag alene hjemme i dag da mannen min har hatt spillejobb, og vi skal det samme i morgen også. Var litt spent på forhånd men det har gått så fint og vi har kost oss masse! Hun har vært fornøyd og spist godt og sovet endel som har gjort at jeg faktisk har fått ordnet litt her hjemme. Det har vært så godt å kjenne at jeg har ork til å passe henne alene og ordne praktiske ting samtidig uten å bli helt slått ut. Riktignok avhengig av å ta paracet men likevel. Nå har vi besøk av onkelen hennes som er på østlandet for helgen og snart blir det vafler
I går må hun ha hatt økedøgn for hun sov veldig lite på dagen og spiste derfor så mye oftere. Ble redd jeg skulle rippe opp sårheten som endelig har begynt å gi seg i brystene men det har heldigvis gått akkurat greit!
Vi har hatt vår første dag alene hjemme i dag da mannen min har hatt spillejobb, og vi skal det samme i morgen også. Var litt spent på forhånd men det har gått så fint og vi har kost oss masse! Hun har vært fornøyd og spist godt og sovet endel som har gjort at jeg faktisk har fått ordnet litt her hjemme. Det har vært så godt å kjenne at jeg har ork til å passe henne alene og ordne praktiske ting samtidig uten å bli helt slått ut. Riktignok avhengig av å ta paracet men likevel. Nå har vi besøk av onkelen hennes som er på østlandet for helgen og snart blir det vafler
Da har jeg bestemt meg for å prøve å skrive om fødselen så her er min fødselshistorie:
Våknet fredag morgen 7:30 og måtte veldig på do. Var veldig løs i magen og da jeg tørket meg var det tydelig tegningsblødning på gang. Ble ganske opprømt og tenkte at yes endelig er det noe på gang og den følelsen fortsatte da jeg kjente den første rien ikke lenge etterpå. Riene fortsatte å komme og jeg tok meg en dusj og begynte med rietelling. De kom med fem til ti minutters mellomrom og var vonde fra starten men klarte fint å puste meg gjennom dem og prate uanstrengt så vi hadde ikke hastverk med å reise på sykehuset. Utover dagen kommer ikke riene mer regelmessig men de blir stadig sterkere og jeg må fokusere mer på pusten. Legger meg litt i senga og prøver å få inn noen smålurer innimellom og vi får spist middag. Nå begynner det å bli sent og jeg kjenner på at jeg synes at ting skulle ha tatt seg opp mer nå siden riene er såpass vonde men ikke tette nok. Ringer føden for å lufte litt men ender med at jeg blir hjemme en stund til da jeg ikke vil risikere å bli sendt hjem igjen. Nå kommer det endel tårer da jeg har holdt på i tolv timer og begynner å kjenne at riene virkelig tar godt men frustrerende at de ikke kommer tettere. Når klokka blir 2:30 får jeg nok og ringer føden igjen og sier at vi kommer inn for sjekk. Har rier i bilen på veien og tenker at jeg nå er på smertegrensa mi (lite visste jeg...)
Blir undersøkt og det gjennomføres ctg og viser seg at jeg kun har noen cm åpning og lite modning. Ikke oppløftende og jeg kjenner motet svikte litt.opplever at jeg ikke har helt kontroll under riene men finner til slutt roen og puster meg gjennom hver ri ved å telle hver inn og utpust slik at jeg sånn vet når toppen er der og når det roer seg. Vi velger å bli på sykehuset da jeg ikke føler det komfortabelt å reise hjem og med varmeflaske og pusting klarer jeg å sove mellom riene til klokka blir 8:00, var rett og slett for trøtt til å ligge våken.
Nå er det vaktskifte og vi blir enige om at jeg skal prøve badekar. Det var så godt selv om riene nå er skikkelig vonde og jeg blir her i to timer før jeg kjenner at jeg trenger forandring. Prøver å spise litt men får ikke i meg noe mat. Blir undersøkt igjen 10:30 og det viser seg at jeg nå har fått 7cm åpning og håpet stiger hos både meg og mannen og det kjennes endelig som om all jobben har vært verdt det. Skifter og vi går inn på fødestua og jeg kjenner at nå er jeg klar og motivert for å få dette i mål. Får bruke prekestol og dette fungerer godt så henger med hele kroppsvekten på armene når riene kommer. Riene kommer tett og er sterke men det er lite fremgang. Får beskjed om en tidsfrist hvor vannet skal tas men ti minutter før fristen kl 12:20 går det av seg selv. Tenker igjen at jippi nå skjer det snart men neida. Prøver å spise men får fremdeles ikke i meg noe.
De neste timene mister jeg litt oversikten og tiden glir bare av seg selv. Får steriltvannspapler tre ganger for å lette smertene i ryggen noe. Riene er nå tette og sterke og nå melder også pressriene seg, men ved undersøkelse viser det seg at det er en kant på mormunnen som gjør at jeg ikke får maks åpning og denne kanten blir hoven av pressriene og jeg får derfor beskjed om å ikke presse(!) jordmor prøver å tøye kanten bort mens jeg har rier noe som var ekstremt smertefult og dessverre ikke nyttig. Hun velger da å sette meg på drypp siden riene mine er for varierende når det gjelder pressetrang. Må da få veneflon som er en av mine skrekker og hun bommer også to ganger men alt dette blir likevel smått i helheten. blir også koblet på ctg og må derfor ligge på rygg noe som gjorde meg helt desperat og jeg følte meg så fanget og riene ble enda verre av å måtte ligge i ro. Nå mister jeg helt kontroll og riene bare kommer og kommer uten pause. Roper og skriker og tviholder i genseren til mannen og kjenner at nå klarer jeg snart ikke mer. Jeg får så lov til å presse men det blir for lite effekt, babyen kommer ikke langt nok ned i bekkenet til tross for god åpning og gode rier. Blir undersøkt igjen og det er igjen grusomt smertefult da riene bare kommer og kommer. Blir til slutt tatt av drypp og jordmor ønsker en annens vurdering av hodets stiling i bekkenet da det er svært vanskelig å kjenne. Undersøkes av en annen jordmor men vi blir ikke noe klokere og gynekolog tilkalles. Nå er det så intenst at jeg mister all følelse av tid og rom og skjelver ukontrolert. Gynekologen vurderer at hodet står skjevt i bekkenet og at hodet ikke er flekset og avgjør at det må bli keisersnitt da vaginal fødsel vil ta for lang tid til at jeg vil klare det slik forholdene nå er. På dette tidspunktet blir jeg bare lettet og vil bare få det overstått selv om keisersnitt var min største frykt og det er heldivis ingen hast da lille J har det helt fint i magen. Mannen får være med inn og jeg kjenner meg rolig og trygg under hele inngrepet selv om jeg skjelver voldsomt i overkroppen etter spinalbedøvelsen som da tok skjelven vekk fra beina. Verdens mest fantastiske følelse da bedøvelsen kicket inn og kroppen endelig fikk hvile! Fem minutter senere og etter 34 timer er hun endelig ute og alt er bra. I epikrisen vurderer de fødselen til 11timer aktiv fødsel. Mistet mye blod så ble overvåket nøye men ellers kjente jeg meg overrakende bra men frykten for å få rier igjen satt skikkelig i kroppen og det tok en god stund før jeg klarte å slappe hundre prosent av. Etter to timer på intensiven kommer vi opp på barsel alle tre hvor vi ble i fem dager.
Dette innlegget ble langt og det er første gang jeg virkelig har gått gjennom alle detaljene ved fødselen selv om vi har hatt samtaler med jordmor og gynekolog i etterkant. Kjenner det er tungt og blir omtrent uvel når jeg skriver om dette og kjenner tårene kommer når jeg plutselig er tilbake i det hele selv om det snart er fire uker siden. Det gjør at jeg kjenner jeg virkelig må vurdere om jeg noensinne klarer å gjennomføre en fødsel igjen og det kjennes tungt da jeg alltid har ønsket meg flere barn. Ble godt tatt vare på hele veien og kunne ikke gjort noe annerledes kropslig sett men følelsen av å være fanget i riene og ikke slippe unna og så ha så mye smerter underveis og i etterkant av keisersnittet har satt sine spor. Til tross for verdens beste premie i andre enden
Våknet fredag morgen 7:30 og måtte veldig på do. Var veldig løs i magen og da jeg tørket meg var det tydelig tegningsblødning på gang. Ble ganske opprømt og tenkte at yes endelig er det noe på gang og den følelsen fortsatte da jeg kjente den første rien ikke lenge etterpå. Riene fortsatte å komme og jeg tok meg en dusj og begynte med rietelling. De kom med fem til ti minutters mellomrom og var vonde fra starten men klarte fint å puste meg gjennom dem og prate uanstrengt så vi hadde ikke hastverk med å reise på sykehuset. Utover dagen kommer ikke riene mer regelmessig men de blir stadig sterkere og jeg må fokusere mer på pusten. Legger meg litt i senga og prøver å få inn noen smålurer innimellom og vi får spist middag. Nå begynner det å bli sent og jeg kjenner på at jeg synes at ting skulle ha tatt seg opp mer nå siden riene er såpass vonde men ikke tette nok. Ringer føden for å lufte litt men ender med at jeg blir hjemme en stund til da jeg ikke vil risikere å bli sendt hjem igjen. Nå kommer det endel tårer da jeg har holdt på i tolv timer og begynner å kjenne at riene virkelig tar godt men frustrerende at de ikke kommer tettere. Når klokka blir 2:30 får jeg nok og ringer føden igjen og sier at vi kommer inn for sjekk. Har rier i bilen på veien og tenker at jeg nå er på smertegrensa mi (lite visste jeg...)
Blir undersøkt og det gjennomføres ctg og viser seg at jeg kun har noen cm åpning og lite modning. Ikke oppløftende og jeg kjenner motet svikte litt.opplever at jeg ikke har helt kontroll under riene men finner til slutt roen og puster meg gjennom hver ri ved å telle hver inn og utpust slik at jeg sånn vet når toppen er der og når det roer seg. Vi velger å bli på sykehuset da jeg ikke føler det komfortabelt å reise hjem og med varmeflaske og pusting klarer jeg å sove mellom riene til klokka blir 8:00, var rett og slett for trøtt til å ligge våken.
Nå er det vaktskifte og vi blir enige om at jeg skal prøve badekar. Det var så godt selv om riene nå er skikkelig vonde og jeg blir her i to timer før jeg kjenner at jeg trenger forandring. Prøver å spise litt men får ikke i meg noe mat. Blir undersøkt igjen 10:30 og det viser seg at jeg nå har fått 7cm åpning og håpet stiger hos både meg og mannen og det kjennes endelig som om all jobben har vært verdt det. Skifter og vi går inn på fødestua og jeg kjenner at nå er jeg klar og motivert for å få dette i mål. Får bruke prekestol og dette fungerer godt så henger med hele kroppsvekten på armene når riene kommer. Riene kommer tett og er sterke men det er lite fremgang. Får beskjed om en tidsfrist hvor vannet skal tas men ti minutter før fristen kl 12:20 går det av seg selv. Tenker igjen at jippi nå skjer det snart men neida. Prøver å spise men får fremdeles ikke i meg noe.
De neste timene mister jeg litt oversikten og tiden glir bare av seg selv. Får steriltvannspapler tre ganger for å lette smertene i ryggen noe. Riene er nå tette og sterke og nå melder også pressriene seg, men ved undersøkelse viser det seg at det er en kant på mormunnen som gjør at jeg ikke får maks åpning og denne kanten blir hoven av pressriene og jeg får derfor beskjed om å ikke presse(!) jordmor prøver å tøye kanten bort mens jeg har rier noe som var ekstremt smertefult og dessverre ikke nyttig. Hun velger da å sette meg på drypp siden riene mine er for varierende når det gjelder pressetrang. Må da få veneflon som er en av mine skrekker og hun bommer også to ganger men alt dette blir likevel smått i helheten. blir også koblet på ctg og må derfor ligge på rygg noe som gjorde meg helt desperat og jeg følte meg så fanget og riene ble enda verre av å måtte ligge i ro. Nå mister jeg helt kontroll og riene bare kommer og kommer uten pause. Roper og skriker og tviholder i genseren til mannen og kjenner at nå klarer jeg snart ikke mer. Jeg får så lov til å presse men det blir for lite effekt, babyen kommer ikke langt nok ned i bekkenet til tross for god åpning og gode rier. Blir undersøkt igjen og det er igjen grusomt smertefult da riene bare kommer og kommer. Blir til slutt tatt av drypp og jordmor ønsker en annens vurdering av hodets stiling i bekkenet da det er svært vanskelig å kjenne. Undersøkes av en annen jordmor men vi blir ikke noe klokere og gynekolog tilkalles. Nå er det så intenst at jeg mister all følelse av tid og rom og skjelver ukontrolert. Gynekologen vurderer at hodet står skjevt i bekkenet og at hodet ikke er flekset og avgjør at det må bli keisersnitt da vaginal fødsel vil ta for lang tid til at jeg vil klare det slik forholdene nå er. På dette tidspunktet blir jeg bare lettet og vil bare få det overstått selv om keisersnitt var min største frykt og det er heldivis ingen hast da lille J har det helt fint i magen. Mannen får være med inn og jeg kjenner meg rolig og trygg under hele inngrepet selv om jeg skjelver voldsomt i overkroppen etter spinalbedøvelsen som da tok skjelven vekk fra beina. Verdens mest fantastiske følelse da bedøvelsen kicket inn og kroppen endelig fikk hvile! Fem minutter senere og etter 34 timer er hun endelig ute og alt er bra. I epikrisen vurderer de fødselen til 11timer aktiv fødsel. Mistet mye blod så ble overvåket nøye men ellers kjente jeg meg overrakende bra men frykten for å få rier igjen satt skikkelig i kroppen og det tok en god stund før jeg klarte å slappe hundre prosent av. Etter to timer på intensiven kommer vi opp på barsel alle tre hvor vi ble i fem dager.
Dette innlegget ble langt og det er første gang jeg virkelig har gått gjennom alle detaljene ved fødselen selv om vi har hatt samtaler med jordmor og gynekolog i etterkant. Kjenner det er tungt og blir omtrent uvel når jeg skriver om dette og kjenner tårene kommer når jeg plutselig er tilbake i det hele selv om det snart er fire uker siden. Det gjør at jeg kjenner jeg virkelig må vurdere om jeg noensinne klarer å gjennomføre en fødsel igjen og det kjennes tungt da jeg alltid har ønsket meg flere barn. Ble godt tatt vare på hele veien og kunne ikke gjort noe annerledes kropslig sett men følelsen av å være fanget i riene og ikke slippe unna og så ha så mye smerter underveis og i etterkant av keisersnittet har satt sine spor. Til tross for verdens beste premie i andre enden
Jeg hadde ikke KS og pressingen gikk bra men jeg hadde også en fødsel som dro ut i tid, rier som ikke gjorde nytte for seg, drypp, veldig intense rier uten pause når det først skjedde noe og operasjon i full narkose rett etter hun var ute og jeg kjenner meg veldig igjen i det siste du skriver. Vi hadde egentlig bestemt oss for to barn og vi vil veldig gjerne at Nathalie skal få et søsken men jeg vet helt ærlig ikke om jeg tør å gå gjennom en fødsel igjen. Jeg synes også det er vanskelig å tenke på hvordan det ble. Jeg husker også veldig lite av hele dagen. Jeg har faktisk blitt henvist til sykehuset og skal på samtale for å gå gjennom hele forløpet og detaljene jeg ikke husker, og snakke om hvordan det ble, slik at jeg forhåpentligvis kan klare å legge det bak meg. Jeg er redd det vil bli vanskelig siden jeg føler at min første fødsel ble ødelagt. Det er jo ekstra spesielt første gangen.
Sender en stor klem
Sender en stor klem
Takk JolandaJeg hadde ikke KS og pressingen gikk bra men jeg hadde også en fødsel som dro ut i tid, rier som ikke gjorde nytte for seg, drypp, veldig intense rier uten pause når det først skjedde noe og operasjon i full narkose rett etter hun var ute og jeg kjenner meg veldig igjen i det siste du skriver. Vi hadde egentlig bestemt oss for to barn og vi vil veldig gjerne at Nathalie skal få et søsken men jeg vet helt ærlig ikke om jeg tør å gå gjennom en fødsel igjen. Jeg synes også det er vanskelig å tenke på hvordan det ble. Jeg husker også veldig lite av hele dagen. Jeg har faktisk blitt henvist til sykehuset og skal på samtale for å gå gjennom hele forløpet og detaljene jeg ikke husker, og snakke om hvordan det ble, slik at jeg forhåpentligvis kan klare å legge det bak meg. Jeg er redd det vil bli vanskelig siden jeg føler at min første fødsel ble ødelagt. Det er jo ekstra spesielt første gangen.
Sender en stor klem
På en måte godt å høre at vi er flere selv om jeg selvfølgelig skulle ønske du slapp å tenke disse tingene Høres veldig bra ut at du skal få samtale på sykehuset siden det er mye som er uklart. Kanskje det kan hjelpe å rett og slett gå gjennom alt og faktisk vite hva som skjedde. Krysser det jeg kan for at du klarer å legge det bak deg og at det blir litt lettere etter det.Mannen min er veldig støttende og kan heldigvis snakke med han de gangene det trengs men kjenner jo det er sårt for meg å måtte si at jeg ikke vet om jeg klarer å få flere barn. Håper mannen din er der for deg også og gir deg støtte
man trenger å være to om det her selv om det bare er vi som faktisk har gått gjennom det.
Aola
Betatt av forumet
Da har jeg bestemt meg for å prøve å skrive om fødselen så her er min fødselshistorie:
Våknet fredag morgen 7:30 og måtte veldig på do. Var veldig løs i magen og da jeg tørket meg var det tydelig tegningsblødning på gang. Ble ganske opprømt og tenkte at yes endelig er det noe på gang og den følelsen fortsatte da jeg kjente den første rien ikke lenge etterpå. Riene fortsatte å komme og jeg tok meg en dusj og begynte med rietelling. De kom med fem til ti minutters mellomrom og var vonde fra starten men klarte fint å puste meg gjennom dem og prate uanstrengt så vi hadde ikke hastverk med å reise på sykehuset. Utover dagen kommer ikke riene mer regelmessig men de blir stadig sterkere og jeg må fokusere mer på pusten. Legger meg litt i senga og prøver å få inn noen smålurer innimellom og vi får spist middag. Nå begynner det å bli sent og jeg kjenner på at jeg synes at ting skulle ha tatt seg opp mer nå siden riene er såpass vonde men ikke tette nok. Ringer føden for å lufte litt men ender med at jeg blir hjemme en stund til da jeg ikke vil risikere å bli sendt hjem igjen. Nå kommer det endel tårer da jeg har holdt på i tolv timer og begynner å kjenne at riene virkelig tar godt men frustrerende at de ikke kommer tettere. Når klokka blir 2:30 får jeg nok og ringer føden igjen og sier at vi kommer inn for sjekk. Har rier i bilen på veien og tenker at jeg nå er på smertegrensa mi (lite visste jeg...)
Blir undersøkt og det gjennomføres ctg og viser seg at jeg kun har noen cm åpning og lite modning. Ikke oppløftende og jeg kjenner motet svikte litt.opplever at jeg ikke har helt kontroll under riene men finner til slutt roen og puster meg gjennom hver ri ved å telle hver inn og utpust slik at jeg sånn vet når toppen er der og når det roer seg. Vi velger å bli på sykehuset da jeg ikke føler det komfortabelt å reise hjem og med varmeflaske og pusting klarer jeg å sove mellom riene til klokka blir 8:00, var rett og slett for trøtt til å ligge våken.
Nå er det vaktskifte og vi blir enige om at jeg skal prøve badekar. Det var så godt selv om riene nå er skikkelig vonde og jeg blir her i to timer før jeg kjenner at jeg trenger forandring. Prøver å spise litt men får ikke i meg noe mat. Blir undersøkt igjen 10:30 og det viser seg at jeg nå har fått 7cm åpning og håpet stiger hos både meg og mannen og det kjennes endelig som om all jobben har vært verdt det. Skifter og vi går inn på fødestua og jeg kjenner at nå er jeg klar og motivert for å få dette i mål. Får bruke prekestol og dette fungerer godt så henger med hele kroppsvekten på armene når riene kommer. Riene kommer tett og er sterke men det er lite fremgang. Får beskjed om en tidsfrist hvor vannet skal tas men ti minutter før fristen kl 12:20 går det av seg selv. Tenker igjen at jippi nå skjer det snart men neida. Prøver å spise men får fremdeles ikke i meg noe.
De neste timene mister jeg litt oversikten og tiden glir bare av seg selv. Får steriltvannspapler tre ganger for å lette smertene i ryggen noe. Riene er nå tette og sterke og nå melder også pressriene seg, men ved undersøkelse viser det seg at det er en kant på mormunnen som gjør at jeg ikke får maks åpning og denne kanten blir hoven av pressriene og jeg får derfor beskjed om å ikke presse(!) jordmor prøver å tøye kanten bort mens jeg har rier noe som var ekstremt smertefult og dessverre ikke nyttig. Hun velger da å sette meg på drypp siden riene mine er for varierende når det gjelder pressetrang. Må da få veneflon som er en av mine skrekker og hun bommer også to ganger men alt dette blir likevel smått i helheten. blir også koblet på ctg og må derfor ligge på rygg noe som gjorde meg helt desperat og jeg følte meg så fanget og riene ble enda verre av å måtte ligge i ro. Nå mister jeg helt kontroll og riene bare kommer og kommer uten pause. Roper og skriker og tviholder i genseren til mannen og kjenner at nå klarer jeg snart ikke mer. Jeg får så lov til å presse men det blir for lite effekt, babyen kommer ikke langt nok ned i bekkenet til tross for god åpning og gode rier. Blir undersøkt igjen og det er igjen grusomt smertefult da riene bare kommer og kommer. Blir til slutt tatt av drypp og jordmor ønsker en annens vurdering av hodets stiling i bekkenet da det er svært vanskelig å kjenne. Undersøkes av en annen jordmor men vi blir ikke noe klokere og gynekolog tilkalles. Nå er det så intenst at jeg mister all følelse av tid og rom og skjelver ukontrolert. Gynekologen vurderer at hodet står skjevt i bekkenet og at hodet ikke er flekset og avgjør at det må bli keisersnitt da vaginal fødsel vil ta for lang tid til at jeg vil klare det slik forholdene nå er. På dette tidspunktet blir jeg bare lettet og vil bare få det overstått selv om keisersnitt var min største frykt og det er heldivis ingen hast da lille J har det helt fint i magen. Mannen får være med inn og jeg kjenner meg rolig og trygg under hele inngrepet selv om jeg skjelver voldsomt i overkroppen etter spinalbedøvelsen som da tok skjelven vekk fra beina. Verdens mest fantastiske følelse da bedøvelsen kicket inn og kroppen endelig fikk hvile! Fem minutter senere og etter 34 timer er hun endelig ute og alt er bra. I epikrisen vurderer de fødselen til 11timer aktiv fødsel. Mistet mye blod så ble overvåket nøye men ellers kjente jeg meg overrakende bra men frykten for å få rier igjen satt skikkelig i kroppen og det tok en god stund før jeg klarte å slappe hundre prosent av. Etter to timer på intensiven kommer vi opp på barsel alle tre hvor vi ble i fem dager.
Dette innlegget ble langt og det er første gang jeg virkelig har gått gjennom alle detaljene ved fødselen selv om vi har hatt samtaler med jordmor og gynekolog i etterkant. Kjenner det er tungt og blir omtrent uvel når jeg skriver om dette og kjenner tårene kommer når jeg plutselig er tilbake i det hele selv om det snart er fire uker siden. Det gjør at jeg kjenner jeg virkelig må vurdere om jeg noensinne klarer å gjennomføre en fødsel igjen og det kjennes tungt da jeg alltid har ønsket meg flere barn. Ble godt tatt vare på hele veien og kunne ikke gjort noe annerledes kropslig sett men følelsen av å være fanget i riene og ikke slippe unna og så ha så mye smerter underveis og i etterkant av keisersnittet har satt sine spor. Til tross for verdens beste premie i andre enden
Jeg «sniker» fra desember. Alke fødsler er forskjellige, både første og andre gang. Men vil bare si at min egen fødselsopplevelse var helt forskjellig fra første og andre. Første var veldig tøff for meg! Nummer 2 ble derimot en veldig god opplevelse
så ikke gi opp håpet [emoji173]️
TakkStor klem til deg
Så koselig at du legger igjen noen ord og deler erfaringerJeg «sniker» fra desember. Alke fødsler er forskjellige, både første og andre gang. Men vil bare si at min egen fødselsopplevelse var helt forskjellig fra første og andre. Første var veldig tøff for meg! Nummer 2 ble derimot en veldig god opplevelse
Kan helt klart bli en annen fødsel gang nr to og de på sykehuset var veldig klare på at det var ikke noe problem for meg å kunne føde vaginalt neste gang. Men må nok jobbe en god del med meg selv hvis jeg skal tørre å satse på at det kan bli annerledes for akkurat nå er frykten for at noe lignende skal skje igjen for stor Fikk du noe ekstra oppfølging i svangerskap nummer to siden første fødsel var så tøff?
~Ønskebarn17&19
Forumet er livet
Tilgangsansvarlig
Assistert-jentene
Desemberlykke2017
Julegavene 2019
Stor klem! Så trist at kroppen ikke spilte helt på lag, og at du måtte bli så sliten før et keisersnitt, det er nok vanskelig nok i seg selv.. men viktigste er jo at dere ble godt ivaretatt (til en viss grad) og at lille premien kom trygt ut.
Høres ut som om du har en fin mann, som gir deg god støtte det er jo en ting å være takknemlig for når det raser som verst.
Jeg hadde vaginal fødsel men med stor sjanger for sectio pga kramper og svangerskapsforgiftning og hypertensjon og dårlig hjertelyd osv osv. Men føler meg heldig som faktiskt klarte normal fødsel. Jordmorå som hadde meg i 3 dager (!) Kom på barsel for å si at det hadde hun aldri trodd jeg ville greie, siden jeg var så syk og sliten. Så det er rart hva man klarer. Men neste gang vil jeg ikke la det gå så langt, da håper jeg de vurderer sist fødsel.. selv om sectio er skremmende som fy!
Høres ut som om du har en fin mann, som gir deg god støtte det er jo en ting å være takknemlig for når det raser som verst.
Jeg hadde vaginal fødsel men med stor sjanger for sectio pga kramper og svangerskapsforgiftning og hypertensjon og dårlig hjertelyd osv osv. Men føler meg heldig som faktiskt klarte normal fødsel. Jordmorå som hadde meg i 3 dager (!) Kom på barsel for å si at det hadde hun aldri trodd jeg ville greie, siden jeg var så syk og sliten. Så det er rart hva man klarer. Men neste gang vil jeg ikke la det gå så langt, da håper jeg de vurderer sist fødsel.. selv om sectio er skremmende som fy!
Veldig glad jeg har mannen min som støtte det har hjulpet veldig
Uff det hørtes ut som en tøff fødsel! Så sterk du er som fulførte
kan jo hende jeg hadde klart å gjennomføre jeg og selv om jeg ikke følte det ville gå men ble vurdert til at risikoen for at det skulle påføre babyen for mye stress var for stor til at de turte å la meg gjennomføre. Der og da var jeg bare glad for å få det overstått og for å si det sånn..
I går var lille J 1 mnd gammel allerede, kan ikke tro at tiden har gått så fort! Nå er det straks mars og det skal bli så godt med vår etterhvert! Har vært flink og kommet meg ut på trilletur hver dag sålangt denne uka og det kjennes helt fantastisk at kroppen klarer det og at bekken og alt ikke lenger verker som i svangerskapet til tross for mye snø og veldig mye isete og humpete veier..
var på kontroll på helsestasjonen på mandag og hun legger godt på seg for å si det sånn veier nå 4640 men vi merker det mest på lengden hennes foreløpig. Vokser raskt ut av str 50 nå og 56 passer akkurat i beina. Har en lille lam ulldress i str 62 som jeg ville teste på trilletur i går og der var lengden på beina nesten knapp
passet helt fint i overdelen så var bare ermene som måtte rulles opp en gang. Kjenner jo at hun godt kan være liten en stund til
til tross for mye snø og veldig mye isete og humpete veier.. var på kontroll på helsestasjonen på mandag og hun legger godt på seg for å si det sånn
veier nå 4640 men vi merker det mest på lengden hennes foreløpig. Vokser raskt ut av str 50 nå og 56 passer akkurat i beina. Har en lille lam ulldress i str 62 som jeg ville teste på trilletur i går og der var lengden på beina nesten knapp passet helt fint i overdelen så var bare ermene som måtte rulles opp en gang. Kjenner jo at hun godt kan være liten en stund til
~Ønskebarn17&19
Forumet er livet
Tilgangsansvarlig
Assistert-jentene
Desemberlykke2017
Julegavene 2019
Så bra, slik støtte er gull verdtVeldig glad jeg har mannen min som støtte det har hjulpet veldig
Uff det hørtes ut som en tøff fødsel! Så sterk du er som fulførte
Joda, tøft med tiden i forkant, selve fødselen gjør jeg gjerne igjen.
no pain no gain Det viktigste er jo at babyen kommer frisk og fin ut,og at mor blir ivaretatt. Så da er det fint at de valgte den veien for deg.
Da er lille J blitt seks og en halv uke og i går var vi på hs for seks-ukers kontroll. Veier nå 5090 gram og er blitt 58 cm lang Legesjekken gikk fint og alt så bra ut og hun svelget vaksinen som bare det og fikk ingen bivirkninger annet enn å bli trøtt som ikke gjør oss noe har sovet mer de siste nettene og kun spist en gang i tre/fire tiden før kl.6 så håper det holder seg! Hun er i godt humør og smiler og skravler hver dag
Og så har jeg offisielt blitt en flaskemamma da vi har valgt å legge bort amming og gi mme på fulltid. Helsesøster støttet oss hundre prosent i avgjørelsen, vi har snakket mye om det på veien hit, og nå er det bestemt. Hun har begynt på hipp annenhvert måltid og går heldigvis veldig bra så langt og hun tar flaske bra. Kjennes ut som en lettelse og håper virkelig dette kan gi meg mer overskudd og glede i hverdagen som mamma slik at jeg kan være den beste mamman jeg kan være. Det er likevel sårt når hun er sulten og ikke helt skjønner enda at flasken gir mat og snur seg etter puppen men håper og tror det går seg til etterhvert. Koking og ordning har vi allerede funnet godt ut av så nå er det bare å hamstre bok flasker så er alt på plass. Spent på hva familie ol vil si og kjenner jeg ikke er så gira på all forklaringen jeg må gi men sånn er det. Vi står for valget vi har tatt!
Må bare dele blidfisen min som midt oppi alt smelter meg med gleden hun viser med hele seg
Legesjekken gikk fint og alt så bra ut og hun svelget vaksinen som bare det og fikk ingen bivirkninger annet enn å bli trøtt som ikke gjør oss noe har sovet mer de siste nettene og kun spist en gang i tre/fire tiden før kl.6 så håper det holder seg! Hun er i godt humør og smiler og skravler hver dag Og så har jeg offisielt blitt en flaskemamma da vi har valgt å legge bort amming og gi mme på fulltid. Helsesøster støttet oss hundre prosent i avgjørelsen, vi har snakket mye om det på veien hit, og nå er det bestemt. Hun har begynt på hipp annenhvert måltid og går heldigvis veldig bra så langt og hun tar flaske bra. Kjennes ut som en lettelse og håper virkelig dette kan gi meg mer overskudd og glede i hverdagen som mamma slik at jeg kan være den beste mamman jeg kan være. Det er likevel sårt når hun er sulten og ikke helt skjønner enda at flasken gir mat og snur seg etter puppen men håper og tror det går seg til etterhvert. Koking og ordning har vi allerede funnet godt ut av så nå er det bare å hamstre bok flasker så er alt på plass. Spent på hva familie ol vil si og kjenner jeg ikke er så gira på all forklaringen jeg må gi men sånn er det. Vi står for valget vi har tatt!
Må bare dele blidfisen min som midt oppi alt smelter meg med gleden hun viser med hele seg
Jeg synes det var litt trist og sårt i starten når vi bestemte oss for å gi opp ammingen og kun gi MME men heldigvis gikk det raskt over Det var som du sier mer en lettelse over å ha tatt valget og ikke måtte ”styre” mer. Det begynte å gå på helsa løs. Det går fint med MME også og det er viktig at mor har det bra
Så bra at hun har begynte å sove litt mer Hun kommer nok til å sove enda litt lenger med kun MME også og fordelen med det er at man kan få avlastning!
Hun er så skjønn!
Det var som du sier mer en lettelse over å ha tatt valget og ikke måtte ”styre” mer. Det begynte å gå på helsa løs. Det går fint med MME også og det er viktig at mor har det bra Så bra at hun har begynte å sove litt mer
Hun kommer nok til å sove enda litt lenger med kun MME også og fordelen med det er at man kan få avlastning! Hun er så skjønn!
~Ønskebarn17&19
Forumet er livet
Tilgangsansvarlig
Assistert-jentene
Desemberlykke2017
Julegavene 2019
For en søting alså!
Godt dere møter støtte hos hs så får dere la andre sine meninger prelle litt av..
Godt dere møter støtte hos hs så får dere la andre sine meninger prelle litt av..
Jeg har og tatt valget (etter ørten betennelser) om å kun gi MME. Hadde veldig mange runder med megselv (og samboeren) i starten. Og sliter fremdeles litt med dårlig samvittighet. Var som deg redd for både hva hs, lege og andre ville si, men heldigvis har alle vært positive og det hjelper veldig på. Barnelegen sa til og med at han virkelig ikke skjønte hva jeg stresset med, de hadde jo helt fin melk på butikken. Og det har han helt rett i! Bedre å ha overskudd til å være mamma enn å slite seg helt ut pga amming!
Så nydelig og glad jente du har! [emoji4]
Så nydelig og glad jente du har! [emoji4]