Flytte fra mann og barn for å studere i to år?

[Usikkerutstikker]

Hei

Jeg trenger å høre noen råd/meninger om min situasjon.

Jeg er kronisk syk og kan ikke fortsette å jobbe som det jeg utdannet meg som, men jeg vil gjerne jobbe og trenger mest sannsynlig ny utdanning. Pga hull i CV og jobber jeg er kvalifisert for, men som jeg ikke kan ta pga helse så blir den eneste løsningen ny utdanning.

jeg vurderer å ta høyere utdanning, men det er lite å velge mellom her.
Samboeren min vil ikke flytte og vil ikke leie ut huset vårt. Vi har ett barn på 2 år.
Men pga økonomi så må en av oss ta ny utdanning og siden det er jeg som sliter med å få jobb og er motivert til å utdanne meg så falt valget på meg.

Problemet er da at det jeg vil bli og det som gir meg størst sjanse til å få jobb, er på en skole som er ca 3 timer unna.
Det første året vil jeg kun være borte tre døgn i uka, men de to neste årene blir jeg borte mandag-fredag og reiser hjem hver helg og i alle ferier og andre fridager som dukker opp.
Mannen er villig til å ta seg av barnet vårt på egenhånd i ukedagene og vi har et stort nettverk som stiller opp for oss og barnet.
Jeg synes at det er trist å tenke på å være så mye borte fra barnet vårt, men samtidig sliter jeg med å se andre muligheter.

Er det verdt det? Klarer jeg å ikke se barnet mitt i ukedagene over lengre tid, foruten om på facetime?
Er det noe barnet kommer til å takle?

Mannen min er kjempeflink med barnet vårt og jeg vet at han gir han det han trenger og mer, men det er vondt for mamma..

 

[Dragen]

jeg ville ikke reist fra barnet mitt. jeg synes det er viktigere å være der for barnet. men dette er deres familie og deres valg, så dette må dere finne ut av sammen.

 

[Lisajenta12]

Wow, da hadde jeg gjort det jeg kunne for å finne en jobb jeg kunne ha allikevel, eller utdannet meg nærmere hjemme, evt sett på internettstudier? Hadde det vært nødvendig å studere tre timer unna, hadde jeg forventet at min partner ville flyttet med meg. Men kan også skjønne at andre kan velge noe annet enn meg. I gamle dager og andre steder reiser folk fra barna i flere år av ganga, eller for alltid. Tre år er overkommelig men det er tre år som man ikke får tilbake også. Lykke til det meste ordner seg!

 

[filifjonka]

Barnet er lite kun en gang og de første årene er mor veldig viktig uansett hvor god far er. Jeg hadde aldri reist fra et så ungt barn, eller et eldre barn for den sagtskyld men synes barnet er alt for lite. Barne bør i mine øyne være førsteprioritet. Veldig dårlig av far å ikke flytte med, «tvinge» deg til å forlate barnet ditt. Dere er en familie, ny utdanning er for familien beste da må han ofte litt for å holde familien samlet.
skjønner situvasjonen er vanskelig, og trist!
Masse lykke til i fremtiden

 

[Veslejenta88]

Enig med de over. Jeg hadde aldri gjort det. Hvis pappaen hadde vært så vrang i forhold til flytting så hadde jeg flytta med barna. Man må gi og ta i ett forhold og siden det er du som må studere( hvorfor ikke han?) Så kan han jo bare være med. Vi må enten flytte eller bygge på for at jeg skal kunne ha det bra med mine fysiske problemer. Satt grense til sommeren så får se hva som skjer her. Jeg kommer meg ikke opp på lofstua/ soverommet vårt pga en veldig spesiell trapp ( mest brukt på hytter opp til hems) og der har jeg klærne mine. Nå har jeg klær i en kasse i stua og sover på rommet til yngste. Man må bare stå for det som er best for dere og er der at du studerer der så må dere flytte.

 

[smiley :)]

Hva føler du selv da?

Hvilken følelse får du av å tenke på det innerst inne?

Dersom du tar valget med å dra, hva tror du at du kommer til å tenke når du en gang er ferdig og tilbake:
a) at dere satset på det og det verdt det for det gagnet hele familien?
b) Eller tror du at du kommer til å tenke tilbake på det og tenke at du godt kunne ventet med å ta den utdannelsen til barnet var litt eldre?

Så er det litt andre momenter som også kan være avgjørende...
Du kan best avgjøre din situasjon for de økonomiske forholdene kan vi andre ikke vite noe om, men er det virkelig krise innen kort tid om du ikke foretar deg noe så har du jo egentlig ikke noe annet valg kanskje.

Har du noen gang vurdert nettkurs?
Jeg er selv syk men har planlagt å ta den utdannelsen jeg ønsker meg i "bolker", noe som da blir litt mere fordøyelig for meg mtp helse og alt rundt og at jeg trenger god tid for å lære meg nytt uten å stresse. Det kommer til å koste en del, men heller det og at jeg tar det i mitt tempo og tilpasser det til mitt liv og hverdag, enn at jeg stresser meg nesten syk fordi jeg skal gjøre det i like fort tempo som vanlig studie og komme ut med både dårligere helse og karakterer.

Håper du finner fram til hva du ønsker og til det som passer dere best

 

[Mrs Wifey]

Jeg begynte å studere en bachelor i økonomi og ledelse når barnet vårt var 1,5 år. Gikk riktignok på en høgskole som ligger en time unna så bodde hjemme. Men jeg jobbet deltid på en kiwi ca 3 dager i uken som gjorde at jeg ikke så barnet disse dagene. Det som skjedde er at vår datter ble veldig pappadalt og jeg fikk mye «liker ikke mamma» attitude som var vondt og vanskelig for meg. Nå er det over, så jeg er mye med henne igjen, og håper at hun i framtiden vil skjønne hvorfor det ble som det ble.

På mitt studie så var nesten alle dager frivillig forelesning hvor man kan komme langt med å studere bøkene, oppgaver, eksamensoppgaver og annet studium, hvordan er tilfellet på studiumet ditt? Kanskje du bør vurdere et slikt studium i så fall? Eller kanskje du bør ta en bachelorgrad over nettstudier?

Jeg tenker at barnet og pappa’n klarer seg fint, men at barnet blir mer tilknyttet pappa’n og at dette vil gjøre vondt for deg.

 

[Usikkerutstikker]

jeg ville ikke reist fra barnet mitt. jeg synes det er viktigere å være der for barnet. men dette er deres familie og deres valg, så dette må dere finne ut av sammen.

Jo, jeg er enig i det, men økonomi er også viktig for at vi skal ha det bra. Merker godt at det blir mye krangling når vi såvidt har råd til mat..

 

[Usikkerutstikker]

Wow, da hadde jeg gjort det jeg kunne for å finne en jobb jeg kunne ha allikevel, eller utdannet meg nærmere hjemme, evt sett på internettstudier? Hadde det vært nødvendig å studere tre timer unna, hadde jeg forventet at min partner ville flyttet med meg. Men kan også skjønne at andre kan velge noe annet enn meg. I gamle dager og andre steder reiser folk fra barna i flere år av ganga, eller for alltid. Tre år er overkommelig men det er tre år som man ikke får tilbake også. Lykke til det meste ordner seg!

Men jeg er ikke kvalifisert for de jobbene jeg kan ta. Og pga oljekrisen så er det utrolig mange søkere på hver stilling til å være en liten by. Nettstudier er en mulighet og jeg kommer til å søke meg inn på ett om jeg klarer å nå karakterkravet, men jeg trenger en backup plan. Det er den beste og mest interessante muligheten jeg ser. Det er også viktig for meg at det er noe interessant sånn at jeg klarer å holde motivasjonen oppe. Tusen takk

 

[Usikkerutstikker]

Barnet er lite kun en gang og de første årene er mor veldig viktig uansett hvor god far er. Jeg hadde aldri reist fra et så ungt barn, eller et eldre barn for den sagtskyld men synes barnet er alt for lite. Barne bør i mine øyne være førsteprioritet. Veldig dårlig av far å ikke flytte med, «tvinge» deg til å forlate barnet ditt. Dere er en familie, ny utdanning er for familien beste da må han ofte litt for å holde familien samlet.
skjønner situvasjonen er vanskelig, og trist!
Masse lykke til i fremtiden

Jeg er enig i det og derfor var jeg hjemme med barnet i to år før han begynte i barnehage. Han har fortsatt veldig korte dager. Men han er 4 år når jeg eventuelt flytter. Han begynner på skolen det året jeg begynner i praksis, når jeg blir å flytte hjem. Tenker at det er dumt om han ikke kjenner noen fra barnehagen når han begynner på skolen også.. Tusen takk

 

[Usikkerutstikker]

Enig med de over. Jeg hadde aldri gjort det. Hvis pappaen hadde vært så vrang i forhold til flytting så hadde jeg flytta med barna. Man må gi og ta i ett forhold og siden det er du som må studere( hvorfor ikke han?) Så kan han jo bare være med. Vi må enten flytte eller bygge på for at jeg skal kunne ha det bra med mine fysiske problemer. Satt grense til sommeren så får se hva som skjer her. Jeg kommer meg ikke opp på lofstua/ soverommet vårt pga en veldig spesiell trapp ( mest brukt på hytter opp til hems) og der har jeg klærne mine. Nå har jeg klær i en kasse i stua og sover på rommet til yngste. Man må bare stå for det som er best for dere og er der at du studerer der så må dere flytte.

Vanskelig å skille barnet fra far, synes jeg, for da har han jo bare meg. Jeg vet jo ikke om jeg har energi etter skoledagen og smertene kan gjøre det vanskelig for meg å gi han alt det han trenger. Prøver å få han til å begynne på ny utdanning eller å fortsette med det han er utdannet som, men han er så tiltaksløs.. Han virker mest komfortabel med at jeg flytter i noen år, utrolig nok. Han hater egentlig å være borte fra meg.

Uff, ikke noe kjekk situasjon du er i heller ser jeg Må dere bare ha ny trapp eller et ekstra soverom? Håper dere finner den beste løsningen for dere!

 

[Usikkerutstikker]

Hva føler du selv da?

Hvilken følelse får du av å tenke på det innerst inne?

Dersom du tar valget med å dra, hva tror du at du kommer til å tenke når du en gang er ferdig og tilbake:
a) at dere satset på det og det verdt det for det gagnet hele familien?
b) Eller tror du at du kommer til å tenke tilbake på det og tenke at du godt kunne ventet med å ta den utdannelsen til barnet var litt eldre?

Så er det litt andre momenter som også kan være avgjørende...
Du kan best avgjøre din situasjon for de økonomiske forholdene kan vi andre ikke vite noe om, men er det virkelig krise innen kort tid om du ikke foretar deg noe så har du jo egentlig ikke noe annet valg kanskje.

Har du noen gang vurdert nettkurs?
Jeg er selv syk men har planlagt å ta den utdannelsen jeg ønsker meg i "bolker", noe som da blir litt mere fordøyelig for meg mtp helse og alt rundt og at jeg trenger god tid for å lære meg nytt uten å stresse. Det kommer til å koste en del, men heller det og at jeg tar det i mitt tempo og tilpasser det til mitt liv og hverdag, enn at jeg stresser meg nesten syk fordi jeg skal gjøre det i like fort tempo som vanlig studie og komme ut med både dårligere helse og karakterer.

Håper du finner fram til hva du ønsker og til det som passer dere best

Jeg føler både glede og sorg. Jeg har endelig funnet noe jeg kunne tenkt meg å bli, men jeg vil jo ikke flytte fra barnet mitt.
Jeg kan nok ikke vente noe lenger med å utdanne meg, for vi trenger mer penger for å overleve. Vil jo beholde det vi allerede har. På en måte så er det verdt det, men jeg har jo ikke lyst til å miste tid med barnet mitt. Men jeg ønsker han en bedre fremtid enn det slitet vi lever oppi nå. Jeg vurderer nettkurs og skal prøve å få gode nok karakterer til å få plass på det jeg ønsker. Det hadde jo vært det letteste.

Jobber du i tillegg? Og tenker du at du skal jobbe 100% når du er ferdig?
Det er virkelig en utfordring å være syk. Alt man må ta hensyn til Håper du klarer det!
Tusen takk!

 

[Cosacita]

For meg hadde det å flytte fra barnet slik være uaktuelt. Da ville jeg heller tatt tak i kranglingen og bare godta å leve med stramt budsjett. Er det ingenting dere kan selge som dere ikke er nødt til å ha? Søke om penger?

Sikkert lett å si når man ikke står i det selv, men jeg er for 'avhengig' av barna mine, og de av meg, at jeg ikke kunne gjort det. Hadde bare søkt på alt jeg kan av jobber.

Kan de ikke tilrettelegge mer på jobben din?

 

[87'modell]

Hva slags studie krever at du er borte så lenge av gangen? Velg heller et samlingsbasert et. Du er ikke sikret jobb bare fordi du utdanner deg, og den tiden med barnet får du ikke tilbake. Jeg tar et samlingsbasert studie nå, og ser knapt sønnen min de 4 dagene i mnd jeger på campus, selv om jeg kommer hjem hver dag. Bare det dreper meg innvendig, og jeg føler jeg ofrer tid med ham for å selvrealisere meg selv, selv om jeg trenger utdannelsen, og er garantert jobb når den er ferdig. (Er også kronisk syk, og sliter meg til benet med denne utdannelsen.)
Det er ikke verdt det å miste all den tiden med barnet. Enten måtte vi flyttet hele gjengen, eller så måtte jeg tatt et nettstudie, om valget var å ikke se barnet mitt.
Det er nok av nettstudier som kun krever generell studiekompetanse.

 

[Usikkerutstikker]

Jeg begynte å studere en bachelor i økonomi og ledelse når barnet vårt var 1,5 år. Gikk riktignok på en høgskole som ligger en time unna så bodde hjemme. Men jeg jobbet deltid på en kiwi ca 3 dager i uken som gjorde at jeg ikke så barnet disse dagene. Det som skjedde er at vår datter ble veldig pappadalt og jeg fikk mye «liker ikke mamma» attitude som var vondt og vanskelig for meg. Nå er det over, så jeg er mye med henne igjen, og håper at hun i framtiden vil skjønne hvorfor det ble som det ble.

På mitt studie så var nesten alle dager frivillig forelesning hvor man kan komme langt med å studere bøkene, oppgaver, eksamensoppgaver og annet studium, hvordan er tilfellet på studiumet ditt? Kanskje du bør vurdere et slikt studium i så fall? Eller kanskje du bør ta en bachelorgrad over nettstudier?

Jeg tenker at barnet og pappa’n klarer seg fint, men at barnet blir mer tilknyttet pappa’n og at dette vil gjøre vondt for deg.

Jeg tenker faktisk på akkurat det samme! En time unna og samme utdanning. Det er en av mulighetene jeg har. Men jeg har lest flere plasser at der er vanskelig å få seg jobb innen økonomi og ledelse. Hva er din erfaring ? Om det er vanskelig å få jobb etter bachelor, så tilbyr de jo master, men fem år med pendling to timer om dagen tror jeg blir for mye for meg.
Det du sier om datteren din er noe jeg tenker mye på. At pappa blir best og at jeg får vondt i hjertet.. Det kan jeg tenke meg at var tøft for deg
Jeg får jo verken levert eller hentet han i barnehagen om jeg velger det. Jeg er litt usikker på hvordan dagene på det studiet er, så jeg tenker at jeg skal ringe de i morgen.
Takk for svar! Godt å høre fra noen som har erfaring.

 

[My heart]

Dette må du føle på selv..
hva med alle pappaene som er borte på jobb i ukesvis? Hvis dette kan gi deg fast og sikker jobb- hvorfor ikke??
Barnet har det sikkert helt topp med far mens du studerer..
penger er ikke alt osv. Men penger er viktig skal en familie fungere også.

 

[Veslejenta88]

Vanskelig å skille barnet fra far, synes jeg, for da har han jo bare meg. Jeg vet jo ikke om jeg har energi etter skoledagen og smertene kan gjøre det vanskelig for meg å gi han alt det han trenger. Prøver å få han til å begynne på ny utdanning eller å fortsette med det han er utdannet som, men han er så tiltaksløs.. Han virker mest komfortabel med at jeg flytter i noen år, utrolig nok. Han hater egentlig å være borte fra meg.

Uff, ikke noe kjekk situasjon du er i heller ser jeg Må dere bare ha ny trapp eller et ekstra soverom? Håper dere finner den beste løsningen for dere!

Ny trapp er der ikke plass til. Så blir 2 soverom da det ene må rives for å få dører til nye soverom uten å måtte gå gjennom ett soverom. Men har egnet det så nå faller egentlig alt på om hvor mye mannen vil ha oss her. Men er merkelig situasjon for oss begge. Mannen liker ting som de er men gidder ikke å hjelpe til for at dere kjære skal få det bra. Mannen min sier at alt er perfekt og jeg kunne ikke vært mer uenig. Jeg virkelig hater å bo her. Men så har vår situasjon vært sånn lengre enn deres. Vi har bodd her i 9 år og det skulle egentlig være en mellom landing.

 

[Ikke i bruk]

Jeg syntes du virker som ei fornuftig, sterk og reflektert dame! Ei som vet hva hun vil, og villig til å nå målene sine.

Følg magefølelsen din
Husk at det er bedre å ha prøvd, og eventuelt gi seg på veien, enn å ikke prøve i det hele tatt.

Kanskje du bør prate med en studieveileder som kan hjelpe deg med å finne alternative løsninger?

Lykke til! You can do it!

 

[Mrs Wifey]

Jeg tenker faktisk på akkurat det samme! En time unna og samme utdanning. Det er en av mulighetene jeg har. Men jeg har lest flere plasser at der er vanskelig å få seg jobb innen økonomi og ledelse. Hva er din erfaring ? Om det er vanskelig å få jobb etter bachelor, så tilbyr de jo master, men fem år med pendling to timer om dagen tror jeg blir for mye for meg.
Det du sier om datteren din er noe jeg tenker mye på. At pappa blir best og at jeg får vondt i hjertet.. Det kan jeg tenke meg at var tøft for deg
Jeg får jo verken levert eller hentet han i barnehagen om jeg velger det. Jeg er litt usikker på hvordan dagene på det studiet er, så jeg tenker at jeg skal ringe de i morgen.
Takk for svar! Godt å høre fra noen som har erfaring.

Hvis du velger samme studie som meg så innebærer det faktisk bare 4 timer forelesning 3-5 dager i uken, hvor av man ikke MÅ møte på skolen, så det er fantastisk. Og hvis du kan studere uten å måtte jobbe deltid så slipper du å være borte på jobb slik som jeg måtte. Jeg har allerede hatt en jobb innenfor studiet, og man er kvalifisert til kontormedarbeider blant annet. Jeg tok spesialisering innen regnskap. Jeg bor i bærum så er masse jobber i oslo og akershus, men stort sett alle bedrifter trenger kontormedarbeidere og evnt regnskapsmedarbeidere/førere.

Student innenfor bachelor og ledelse er ganske avslappende

 

[Ballerinaen-b0lle2B]

Hei

Jeg trenger å høre noen råd/meninger om min situasjon.

Jeg er kronisk syk og kan ikke fortsette å jobbe som det jeg utdannet meg som, men jeg vil gjerne jobbe og trenger mest sannsynlig ny utdanning. Pga hull i CV og jobber jeg er kvalifisert for, men som jeg ikke kan ta pga helse så blir den eneste løsningen ny utdanning.

jeg vurderer å ta høyere utdanning, men det er lite å velge mellom her.
Samboeren min vil ikke flytte og vil ikke leie ut huset vårt. Vi har ett barn på 2 år.
Men pga økonomi så må en av oss ta ny utdanning og siden det er jeg som sliter med å få jobb og er motivert til å utdanne meg så falt valget på meg.

Problemet er da at det jeg vil bli og det som gir meg størst sjanse til å få jobb, er på en skole som er ca 3 timer unna.
Det første året vil jeg kun være borte tre døgn i uka, men de to neste årene blir jeg borte mandag-fredag og reiser hjem hver helg og i alle ferier og andre fridager som dukker opp.
Mannen er villig til å ta seg av barnet vårt på egenhånd i ukedagene og vi har et stort nettverk som stiller opp for oss og barnet.
Jeg synes at det er trist å tenke på å være så mye borte fra barnet vårt, men samtidig sliter jeg med å se andre muligheter.

Er det verdt det? Klarer jeg å ikke se barnet mitt i ukedagene over lengre tid, foruten om på facetime?
Er det noe barnet kommer til å takle?

Mannen min er kjempeflink med barnet vårt og jeg vet at han gir han det han trenger og mer, men det er vondt for mamma..

Jeg var selv rundt fire år(om jeg husker rett) og min bror veldig liten da min mor uke «flyttet» til nabobyen for å ta studier. Hun kom hjem i helgene og når hun kunne. Vet hun fikk MYE pepper fra folk og fe for at hun «dro fra» oss, og hun hadde mye vondt. Samtidig gikk det veldig bra med oss hjemme sammen med verdens beste og snilleste pappa, som gav oss all omsorg vi hadde behov for. Vi hadde også nære besteforeldre som stilte mye opp.

Jeg kan huske at det var veldig spennende med mammas skolegang i Harstad, og at jeg fikk være med henne på skolen. Det var stor stas!! Husker enda jeg fikk tegneblokk m «Bernard og Bianca» figurene fra Disney. Samtidig må jeg poengtere at jeg alltid har vært pappajente, og idag har et noe spesielt forhold til min mor. MEN dette har slik jeg ser det ingen som helst sammenheng med studietiden hennes. Jeg vil egentlig påstå at jeg er stolt av mamma som tok det vanskelige valget å dra på skole for å bedre våre muligheter i fremtiden både som familie og for henne selv.

Jeg er ikke mor selv enda, har termin 07.juni. Vet derfor enda ikke hvor vondt denne separasjonen kan gjøre for verken deg eller barnet. Samtidig vet jeg at å ikke ha økonomi, eller jobb skaper lite trivsel. Viktig å huske på at barnet da heller ikke får det spesielt bra når mamma og pappa strever slik du beskriver. Vi mennesker har behov for selvrealisering, og jobb er selve grunnlaget i alle våre samfunnslag. Du må ta valg som er rett for deg, men husk at din lykke (også langsiktig) gangner barna[emoji173]️

Håper du forstår hva jeg prøver å formidle her? Jeg er hvertfall stolt av mamma idag, og bærer ingen nag mtp atskillelsen over «flere studie år». Heller bare stolthet, over valget hun tok og tillliten hun viste min far disse årene.

Lykke til[emoji106][emoji254]