Førstegangsfødende?

[Viskelaer123]

Er det flere her som venter sitt første barn?

Jeg har ingen anelse hva jeg går til, sist det var små barn i familien her var når søsknene var små. Sånn er det på min og hans side.

Er litt småstresset for det, men vi er jo to om det, og har mange gode venner rundt oss samt nær familie. [emoji4]

 

[Anora]

Jeg venter også mitt første barn, og er i ca samme situasjon. Hverken mine eller sambo sine søsken har fått barn enda, har ikke venner med barn heller. Føler meg ganske på dypt vann, men dette barnet er jo veldig høyt ønsket og vi har prøvd en god stund. Blir mye nytt fremover, men vi finner vel ut av det tenker jeg.

 

[Murmeldyret]

Vi venter også førstemann [emoji4] første barnebarn på begge sider, men vi har mange venner med barn. Fikk faktisk vite at et av våre nærmeste vennepar venter nummer to på akkurat samme dato som oss [emoji173] Veldig sprøtt, vi har tullet om at det hadde vært gøy å gå gravide sammen i mange år. Aner ikke hva jeg begir meg ut på, men barnet er ekstremt ønsket, så jeg regner med at vi finner ut av det underveis.

 

[Steinbukk89]

Jeg venter også første. Blir første barnebarnet på begge sider. Er ikke veldig vant til spedbarn, men to vennepar av våre beste venner har barn. Og vi har sett det ene vokse til, hun er fire år i dag. Men per i dag bor de dessverre langt unna, så er jo ikke en del av hverdagen deres og får det innblikket i det å ha barn.

 

[Bambiis]

sniker fra oktober

Venter andre barn nå, men med første hadde jeg null erfaring med barn, og det ble litt av et sjokk - på en positiv måte selvsagt! Kunne bare ønske noen hadde forberedt meg på at jeg kunne få en baby som hang i puppen døgnet rundt, også når den skulle sove, at det ville bli vanskelig å ta seg en dusj eller lage seg mat. Etter hvert finner man jo løsninger på dette, som f.eks. bæresele/bæresjal, dusje når pappaen er hjemme. At jeg ikke kunne sitte i sofaen med babyen på fanget fordi han kom til å skrike om jeg ikke gikk frem og tilbake og var i bevegelse. Er virkelig ikke meningen å skremme dere, jeg tror bare at om man er forberedt på dette (og kan godt tenkes dere får babyer som sover helt på egen hånd og er fornøyd med det meste), men er man forberedt på dette kan man lettere se hvor positivt det faktisk er å få være i fullstendig symbiose med det mest fantastiske mennesket i verden, det er babyen som står i sentrum - ikke deg selv lenger.

Poenget er vel at ja, som førstegangsfødende vet man aldri hva man går til (sikkert ikke som andre, tredje, eller n'te heller), men man lærer og tilpasser seg så utrolig fort at det er ikke noe å være nervøs for, man må bare ta det som det kommer. Livet blir snudd på hodet og man vil aldri se seg tilbake

 

[Murmeldyret]

sniker fra oktober

Venter andre barn nå, men med første hadde jeg null erfaring med barn, og det ble litt av et sjokk - på en positiv måte selvsagt! Kunne bare ønske noen hadde forberedt meg på at jeg kunne få en baby som hang i puppen døgnet rundt, også når den skulle sove, at det ville bli vanskelig å ta seg en dusj eller lage seg mat. Etter hvert finner man jo løsninger på dette, som f.eks. bæresele/bæresjal, dusje når pappaen er hjemme. At jeg ikke kunne sitte i sofaen med babyen på fanget fordi han kom til å skrike om jeg ikke gikk frem og tilbake og var i bevegelse. Er virkelig ikke meningen å skremme dere, jeg tror bare at om man er forberedt på dette (og kan godt tenkes dere får babyer som sover helt på egen hånd og er fornøyd med det meste), men er man forberedt på dette kan man lettere se hvor positivt det faktisk er å få være i fullstendig symbiose med det mest fantastiske mennesket i verden, det er babyen som står i sentrum - ikke deg selv lenger.

Poenget er vel at ja, som førstegangsfødende vet man aldri hva man går til (sikkert ikke som andre, tredje, eller n'te heller), men man lærer og tilpasser seg så utrolig fort at det er ikke noe å være nervøs for, man må bare ta det som det kommer. Livet blir snudd på hodet og man vil aldri se seg tilbake [emoji813]red

Takk for at du deler [emoji173] jeg liker å ha kontroll, og det tror jeg blir den største overgangen for min del - plutselig kommer det et lite knøtt som snur opp-ned på livet og som det egentlig er umulig å forberede seg på. Prøver å forberede meg på at jeg går inn i en tilværelse der jeg ikke kan planlegge så mye, men fullstendig må tilpasse meg det nye familiemedlemmet, og det er skremmende, spennende og fantastisk på én og samme gang [emoji173]

 

[Viskelaer123]

sniker fra oktober

Venter andre barn nå, men med første hadde jeg null erfaring med barn, og det ble litt av et sjokk - på en positiv måte selvsagt! Kunne bare ønske noen hadde forberedt meg på at jeg kunne få en baby som hang i puppen døgnet rundt, også når den skulle sove, at det ville bli vanskelig å ta seg en dusj eller lage seg mat. Etter hvert finner man jo løsninger på dette, som f.eks. bæresele/bæresjal, dusje når pappaen er hjemme. At jeg ikke kunne sitte i sofaen med babyen på fanget fordi han kom til å skrike om jeg ikke gikk frem og tilbake og var i bevegelse. Er virkelig ikke meningen å skremme dere, jeg tror bare at om man er forberedt på dette (og kan godt tenkes dere får babyer som sover helt på egen hånd og er fornøyd med det meste), men er man forberedt på dette kan man lettere se hvor positivt det faktisk er å få være i fullstendig symbiose med det mest fantastiske mennesket i verden, det er babyen som står i sentrum - ikke deg selv lenger.

Poenget er vel at ja, som førstegangsfødende vet man aldri hva man går til (sikkert ikke som andre, tredje, eller n'te heller), men man lærer og tilpasser seg så utrolig fort at det er ikke noe å være nervøs for, man må bare ta det som det kommer. Livet blir snudd på hodet og man vil aldri se seg tilbake

Takk for at du deler, og for ærligheten. Folk utelater gjerne disse detaljene, og maler det rosenrødt, men problemet da er jo at det blir et sjokk nærmest. Aner ikke hva jeg kan forvente.. så veldig greit med litt ærlighet [emoji173]️[emoji1373]

 

[Bambiis]

Takk for at du deler [emoji173] jeg liker å ha kontroll, og det tror jeg blir den største overgangen for min del - plutselig kommer det et lite knøtt som snur opp-ned på livet og som det egentlig er umulig å forberede seg på. Prøver å forberede meg på at jeg går inn i en tilværelse der jeg ikke kan planlegge så mye, men fullstendig må tilpasse meg det nye familiemedlemmet, og det er skremmende, spennende og fantastisk på én og samme gang [emoji173]

Høres ut som du forbereder deg mye bedre mentalt enn hva jeg gjorde <3 og du kan virkelig glede deg, du kommer til å føle deg som superwoman, det er så sykt hvordan vi kvinner er skapt til å kicke ass!

 

[Bambiis]

Takk for at du deler, og for ærligheten. Folk utelater gjerne disse detaljene, og maler det rosenrødt, men problemet da er jo at det blir et sjokk nærmest. Aner ikke hva jeg kan forvente.. så veldig greit med litt ærlighet [emoji173]️[emoji1373]

Bra at du leste det som det var ment Det var ingen som var ærlig med meg om disse tingene på forhånd, så det ble virkelig et sjokk, og det tror jeg ødela mer enn det hadde trengt den alle første tiden. Det er jo kaos, men det er en unntakstilstand man må sette pris på der og da, for det går jo også over så ufattelig fort.

 

[Bambiis]

Og mens jeg er i gang, hehe... Jeg hadde bare hørt at man var overlykkelig etter fødsel, jeg trodde at om man ikke var det så måtte man ha fødselsdepresjon - det er ikke tilfelle! Så klart skal man være obs på fødselsdepresjon, men det er lov å være sliten/redd/sur/lei seg av og til selv om man har opplevde det mest fantastiske i livet, det betyr ikke at man er syk. Det er helt vanlig og betyr bare at kroppen har vært gjennom en kjempepåkjenning (graviditet med påfølgende fødsel) og ikke nødvendigvis får nok hvile, samtidig forteller hormonene deg at du skal være på vakt for å passe på din lille skatt - pluss at du fremdeles bare er et menneske og alle følelser er lov og naturlig å ha. Det er noe jeg skulle ønske f.eks. jordmor kunne snakket litt om på forhånd.

Der skal jeg gi meg med det "negative", men poenget mitt er at det egentlig ikke trenger være så negativt om det bare hadde blitt snakket mer om i kombinasjon med alt det rosenrøde Til syvende og sist er jo også dette veldig basert på min opplevelse, selv om jeg har skjønt i ettertid at det er sånn for veldig mange, men noen opplever jo denne rosa sky varianten også, som min mor f.eks., hun forsto ingenting av det jeg gikk gjennom fordi det hadde vært så "lett" med meg når jeg var liten.

 

[Viskelaer123]

Og mens jeg er i gang, hehe... Jeg hadde bare hørt at man var overlykkelig etter fødsel, jeg trodde at om man ikke var det så måtte man ha fødselsdepresjon - det er ikke tilfelle! Så klart skal man være obs på fødselsdepresjon, men det er lov å være sliten/redd/sur/lei seg av og til selv om man har opplevde det mest fantastiske i livet, det betyr ikke at man er syk. Det er helt vanlig og betyr bare at kroppen har vært gjennom en kjempepåkjenning (graviditet med påfølgende fødsel) og ikke nødvendigvis får nok hvile, samtidig forteller hormonene deg at du skal være på vakt for å passe på din lille skatt - pluss at du fremdeles bare er et menneske og alle følelser er lov og naturlig å ha. Det er noe jeg skulle ønske f.eks. jordmor kunne snakket litt om på forhånd.

Der skal jeg gi meg med det "negative", men poenget mitt er at det egentlig ikke trenger være så negativt om det bare hadde blitt snakket mer om i kombinasjon med alt det rosenrøde Til syvende og sist er jo også dette veldig basert på min opplevelse, selv om jeg har skjønt i ettertid at det er sånn for veldig mange, men noen opplever jo denne rosa sky varianten også, som min mor f.eks., hun forsto ingenting av det jeg gikk gjennom fordi det hadde vært så "lett" med meg når jeg var liten.

Skulle ønske alle kunne sagt det på forhånd [emoji85] men takk for at du bevisstgjør det. [emoji173]️

 

[Bambiis]

Skulle ønske alle kunne sagt det på forhånd [emoji85] men takk for at du bevisstgjør det. [emoji173]️

Det er jo litt sånn generelt, at man bare deler det positive med andre, alt skal være så glansbilde, det trenger det ikke å være for at man skal ha det bra, er min erfaring Jeg er et mye mer lykkelig og avslappa menneske etter jeg fikk barn, men det var ikke før jeg ga slipp på at alt skulle være så perfekt! (fordi det ble så usannsynlig tydelig at det var komplett umulig)