Det er en sak jeg har tenkt på å dele her inne på BV en stund nå, og jeg føler at jeg må dele og søker forståelse og håp. Dette er en sak jeg egentlig har følt på lenge, også før vi startet å prøve i januar 2015.
Jeg har alltid, helt siden jeg var liten jente gledet meg til å bli mor. Jeg visste at jeg vil ha barn fra tidlig alder. Men av en eller annen grunn så føler jeg at jeg aldri kommer til å bli mamma.... Og det er en helt forferdelig følelse å ha! Jeg har prøvd å prate om det til gynekolog, lege og homeopaten min, men jeg føler liksom ikke at de forstår 100% hva jeg mener. Jeg mener virkelig at jeg føler at jeg aldri kommer til å se positiv test som holder seg positiv, gå gravid, føde eller se mitt eget barn, og gi h*n den kjærligheten som jeg har. Det virker bare for surrealistisk, og for stort for meg at det skal skje, og jeg føler at jeg aldri kommer til å være så heldig! Alle rundt meg blir gravide, og jeg virkelig unner dem det!
Alle her inne på BV som også blir det, unner jeg det 100%. Jeg blir overhode ikke bitter for det, selvom jeg vet at mange får den følelsen. Det er en følelse jeg ikke får, mens denne følelsen av å aldri se mannen min sitt og mitt barn, er bare uutholdelig vond!
Selvom jeg tester etter EL hver måned, tar vitaminer osv, hormoner og holder meg frisk og rask, så føler jeg fortsatt at det aldri vil skje. Jeg har alltid et lite håp når jeg tester med g-test, men sammtidig så får jeg denne følelsen som sier til meg, at det aldri vil skje.. Som sagt, dette er ikke en følelse jeg har fått nå med tiden som en prøver, den har jeg hatt før vi startet aktivt.
Jeg PRØVER å ikke tenke i disse banene, jeg føler jo meg smågal og så sykt negativ, og føler at denne ufivillige barnløsheten er min skyld, men det er jo helt umulig å ikke tenke på noe som føles så sterkt ! Jeg får helt klump i halsen av å bare skrive om det.
Mannen min forstår meg, og han er jo bare verdens fineste støttespiller, men hva hjelper det hva han sier om at vi vil få det til, når jeg føler det stikk motsatt så sterkt?
.
Vi har nå prøvd aktivt siden januar 2015, 19PP, hans sæd er fin og jeg sliter med moderat PCO, men har EL hver mnd som bekreftes av temperatur. Jeg har tatt HSG-røntgen og eggledere var fine. Vi prøver ut hormoner nå, pergo dobbel kur, og skrekken min er bare å prøve ut noe annet fordi jeg takler ikke å få negative resultater MED hjelp. Jeg tørr rett og slett ikke IVF i frykt om å ikke klare det heller, og da få bekreftet mine følelser om å aldri bli mamma...
Er det noen her som virkelig forstår hva jeg mener med dette, og har følt/føler det samme som meg, og som gjerne nå enten er gravid, eller har fått barn? Det er helt forferdelig følelse å ha, da mitt største ønske er å bli mamma. Jeg søker virkelig etter noen som har følt, eller føler det samme.
Setter stor pris på de som tar seg tid til å svare meg <3
Jeg har alltid, helt siden jeg var liten jente gledet meg til å bli mor. Jeg visste at jeg vil ha barn fra tidlig alder. Men av en eller annen grunn så føler jeg at jeg aldri kommer til å bli mamma.... Og det er en helt forferdelig følelse å ha! Jeg har prøvd å prate om det til gynekolog, lege og homeopaten min, men jeg føler liksom ikke at de forstår 100% hva jeg mener. Jeg mener virkelig at jeg føler at jeg aldri kommer til å se positiv test som holder seg positiv, gå gravid, føde eller se mitt eget barn, og gi h*n den kjærligheten som jeg har. Det virker bare for surrealistisk, og for stort for meg at det skal skje, og jeg føler at jeg aldri kommer til å være så heldig! Alle rundt meg blir gravide, og jeg virkelig unner dem det!
Alle her inne på BV som også blir det, unner jeg det 100%. Jeg blir overhode ikke bitter for det, selvom jeg vet at mange får den følelsen. Det er en følelse jeg ikke får, mens denne følelsen av å aldri se mannen min sitt og mitt barn, er bare uutholdelig vond! Selvom jeg tester etter EL hver måned, tar vitaminer osv, hormoner og holder meg frisk og rask, så føler jeg fortsatt at det aldri vil skje. Jeg har alltid et lite håp når jeg tester med g-test, men sammtidig så får jeg denne følelsen som sier til meg, at det aldri vil skje.. Som sagt, dette er ikke en følelse jeg har fått nå med tiden som en prøver, den har jeg hatt før vi startet aktivt.
Jeg PRØVER å ikke tenke i disse banene, jeg føler jo meg smågal og så sykt negativ, og føler at denne ufivillige barnløsheten er min skyld, men det er jo helt umulig å ikke tenke på noe som føles så sterkt ! Jeg får helt klump i halsen av å bare skrive om det.
Mannen min forstår meg, og han er jo bare verdens fineste støttespiller, men hva hjelper det hva han sier om at vi vil få det til, når jeg føler det stikk motsatt så sterkt?
. Vi har nå prøvd aktivt siden januar 2015, 19PP, hans sæd er fin og jeg sliter med moderat PCO, men har EL hver mnd som bekreftes av temperatur. Jeg har tatt HSG-røntgen og eggledere var fine. Vi prøver ut hormoner nå, pergo dobbel kur, og skrekken min er bare å prøve ut noe annet fordi jeg takler ikke å få negative resultater MED hjelp. Jeg tørr rett og slett ikke IVF i frykt om å ikke klare det heller, og da få bekreftet mine følelser om å aldri bli mamma
... Er det noen her som virkelig forstår hva jeg mener med dette, og har følt/føler det samme som meg, og som gjerne nå enten er gravid, eller har fått barn? Det er helt forferdelig følelse å ha, da mitt største ønske er å bli mamma. Jeg søker virkelig etter noen som har følt, eller føler det samme.
Setter stor pris på de som tar seg tid til å svare meg <3
Lillesøster er vår andre vidunder og kom til verden nå i mai! Hun er - til vår store overraskelse - hjemmelaget!