Fødselsangsten sniker seg på

[Nybakt mor]

Jeg har alltid vært livredd fødsel. Jeg har ingen traumatiske opplevelser å vise til eller andre ting som årsak, annet enn at jeg alltid har vært livredd fødsel og tanken på fødsel. En lang periode av livet mitt var jeg fast bestemt på at jeg ikke skulle ha barn for fødsel var ikke noe jeg skulle igjennom. Nå sitter jeg her, 34 uker på vei og blir mer og mer livredd for hver dag som går fordi fødsel nærmer seg. Jeg ønsker keisersnitt. Men det er jo tydeligvis ikke noe man bare kan velge.
Var på kontroll hos jordmor i går og hadde samtalen om hvordan en fødsel går for seg og det hjalp IKKE litt en gang på angsten og frykten for fødsel. Faktisk ble det bare verre.
Keisersnitt kom ikke opp i samtalen i det hele tatt, og jeg er ganske blyg av meg når det kommer til å snakke med "ukjente" mennesker, slik at det falt meg aldri naturlig å nevne det heller.

Finnes det noe håp for meg? For Keisersnitt? Hva gjør jeg? Hvem vei går jeg?
Hilsen fortvilet

P.s.
Fordeler/ulemper ved naturlig fødsel vs keisersnitt er ikke hva jeg er ute etter her, det har jeg lest nok om!

 

[Ikke i bruk]

Noen som har gode råd å dele?

 

[Oh Dear]

Du må sende søknad om planlagt keisersnitt, og evt til samtale på syehuset, regner jeg med?
Lurer på om du kan ringe fødeavdelingen og spørre hvordan du går fram, om du må via lege eller jordmor eller om du bare kan søkne selv. Og jeg vil jo anbefale deg å forte deg, siden det ikke er så lenge til du kan risikere at fødselen starter.

Skjønner godt at det å føde oppleves som skummelt når man ikke har gjort det før og det er vanskelig å se for seg hvordan alt blir. Kan jeg spørre hva ved fødselen det er som gir deg denne følelsen? Regner med du også har lest deg opp på ks og vet at det ikke er bare bare, det heller, men skal ikke gå inn på det. Hadde mer angst før fødsel nr 2 enn ved første, men hadde også en bedre opplevelse denne gangen, så vet at jeg skal tåle en tredje fødsel også, før vi avslutter produseringa.

 

[Veslejenta88]

Jeg fikk jordmor til å sende inn førespøresel om keisersnitt. Fikk da samtale på sykehuset. Ble avvist. Men så har jeg nå to fantastiske fødsler bak meg. Den samtalen er ganske viktig for dem og spesielt i forhold om hvordan de skal behandle deg om du blir avvist. Men ikke alle fødsler er like ille. Mens man er gravid så hører man bare om skrekkhistorier og det hjelper ikke. Jeg har blitt takket av høygravide fordi jeg har fortalt dem mine historier ang fødsel og de er langt fra negative eller skumle. Du kan bli positivt overrasket. Men som sagt så prat med jordmoren din. Det er ikke en lett sak å få keisersnitt men man kan prøve.

 

[Cosacita]

Kan du ikke be om hjelp til å takle angsten? Hvis du tar kontakt med sykehuset så vet de kanskje hva som kan prøves?

 

[Sylvanas]

Skaff deg time til jordmor og få en henvisning til samtale på sykehuset med en gang!
Jeg ignorerte redselen første gang, for det var så mange diskusjoner om ks ved fødselsangst her på forumet. Og det virket som "alle" mente at man var tullete om man krevde ks for fødselsangst som førstegangsfødende. Det ble så kraftig sett ned på. Så jeg tenkte at ingen jordmor ville ta meg på alvor heller. Vel, jeg endte opp med en traumatisk fødsel, og denne gangen har jeg enda mer fødselsangst. Men siden kroppen min ikke tåler operasjoner så godt (gror dårlig og får infeksjoner mm) så ønsker jeg heller ikke ks. Men jeg har fått samtaler med jordmor, og har en liten plan. Og hun skriver om angsten min i journalen. Jeg skal også skrive detaljert om fødsel i et brev jeg skal ta med. Ellers jobber jeg med meditasjon o.l.

For min del kjentes det ikke som det var verdt å unngå komplikasjoner ved ks etter å ha født vaginalt. Opplevde dødsangst. Men på papiret hadde jeg en fin fødsel. Men så klarte jeg heller ikke å kommunisere og si ifra om hvordan jeg hadde det.

Vær åpen om din angst, slik at du kan få hjelp. Ikke gjør som meg og la andres meninger få bestemme over dine behov. Det kan godt hende at du får en fantastisk fødsel, men jeg mener at sjansen for det er større om du er trygg på at de rundt deg vet om din frykt.

 

[Zephyra]

Har du sagt rett ut til jordmor hvor redd du er? Du skrev at du var litt blyg av deg, så hvis du sier det rett ut så blir du vel henvist til samtale på sykehuset der du får hjelp til å bearbeide angsten. Vet mange som har slitt med det samme og fått hjelp av slike samtaler.

Har du vurdert å prøve noe som heter "en god fødsel"? Hvis du googler det kan det også hjelpe på angsten. Men så må jeg bare spørre, er det noen som har skremt deg med grusomme fødselshistorier da du var yngre, siden du har en slik skrekk som du ikke vet hvor kommer fra? Det er så synd at så mange sliter med slik skrekk fra barndom og ungdom, helt uten å ha dårlig erfaring, så jeg er nysgjerrig på hvor det kommer fra. Er du redd smertene eller noe annet med situasjonen?

 

[Virrehøna]

Ikke gi opp ks, det går faktisk an å sette seg på bakbeina, det er din kropp.

Jeg prøvde vaginalt med den her og sånn smertemessing så var det vondt, men det gjekk jo over, tross alt.
Og at det sto sånn 4 personer og så inn der, og alt av undersøkelser,det ga iallefall jeg litt faen i når det sto på som værst (var bare klar for å bli ferdig i grunn).

Men om du absolutt ikke vil, blir deprimert og også risikerer fødselsdeprisjon etterpå, så ville jeg ring dem i dag og tatt en ny samtale. Fortell dem nøyaktig hvordan du har det, ikke pynt på en eneste detalj, og ta gjerne litt i også. Og det er lov til å både gråte,bli sint og forbanna. Vis dem hva du føler.

Jeg skal ha ks på min neste, og jeg har sagt at det blir ks eller abort. Og det sa jeg ganske raskt etter fødselen, og det har dem allerede invilget (til tross for at jeg har tenkt til å vente noen år).

Så kjemp med nebb og klør!
Håper det ordner seg, ingen skal gå å være redd! [emoji813]

 

[Nybakt mor]

Du må sende søknad om planlagt keisersnitt, og evt til samtale på syehuset, regner jeg med?
Lurer på om du kan ringe fødeavdelingen og spørre hvordan du går fram, om du må via lege eller jordmor eller om du bare kan søkne selv. Og jeg vil jo anbefale deg å forte deg, siden det ikke er så lenge til du kan risikere at fødselen starter.

Skjønner godt at det å føde oppleves som skummelt når man ikke har gjort det før og det er vanskelig å se for seg hvordan alt blir. Kan jeg spørre hva ved fødselen det er som gir deg denne følelsen? Regner med du også har lest deg opp på ks og vet at det ikke er bare bare, det heller, men skal ikke gå inn på det. Hadde mer angst før fødsel nr 2 enn ved første, men hadde også en bedre opplevelse denne gangen, så vet at jeg skal tåle en tredje fødsel også, før vi avslutter produseringa.

Hei.
Alt ved fødsel skremmer meg. Alt fra når og hvordan vannet går, rier/smerter, nakenhet, fremmede mennesker rundt meg, revning.... Alt rett og slett. Ikke minst det å ikke vite hva når hvor. Ingen kontroll. Alt.
Ja har lest meg godt opp på ks også og vet at det er fare for flere og større komplikasjoner osv. Men inni meg så skriker bare alt etter ks.

 

[Nybakt mor]

Jeg fikk jordmor til å sende inn førespøresel om keisersnitt. Fikk da samtale på sykehuset. Ble avvist. Men så har jeg nå to fantastiske fødsler bak meg. Den samtalen er ganske viktig for dem og spesielt i forhold om hvordan de skal behandle deg om du blir avvist. Men ikke alle fødsler er like ille. Mens man er gravid så hører man bare om skrekkhistorier og det hjelper ikke. Jeg har blitt takket av høygravide fordi jeg har fortalt dem mine historier ang fødsel og de er langt fra negative eller skumle. Du kan bli positivt overrasket. Men som sagt så prat med jordmoren din. Det er ikke en lett sak å få keisersnitt men man kan prøve.

Nå har jeg vært redd fødsel alltid, ikke bare under svangerskapet, men ja da, folk er jammen ikke sene om å skulle dele sine dårlige erfaringer til en som er gravid, og det har jo selvfølgelig ikke hjulpet noe på frykten. Synes det hele er så respektløst, men det får man jo ikke gjort noe med.
Jeg har tenkt veldig sånn at så mange klarer det, da burde jeg klare det og, men som nevnt i et annet svar, så fort jeg tenker at det bør går bra, kommer den dårlige følelsen i kroppen min og den hyler etter ks.

 

[Virrehøna]

Hvilket sykehus hører du til?

 

[Nybakt mor]

Skaff deg time til jordmor og få en henvisning til samtale på sykehuset med en gang!
Jeg ignorerte redselen første gang, for det var så mange diskusjoner om ks ved fødselsangst her på forumet. Og det virket som "alle" mente at man var tullete om man krevde ks for fødselsangst som førstegangsfødende. Det ble så kraftig sett ned på. Så jeg tenkte at ingen jordmor ville ta meg på alvor heller. Vel, jeg endte opp med en traumatisk fødsel, og denne gangen har jeg enda mer fødselsangst. Men siden kroppen min ikke tåler operasjoner så godt (gror dårlig og får infeksjoner mm) så ønsker jeg heller ikke ks. Men jeg har fått samtaler med jordmor, og har en liten plan. Og hun skriver om angsten min i journalen. Jeg skal også skrive detaljert om fødsel i et brev jeg skal ta med. Ellers jobber jeg med meditasjon o.l.

For min del kjentes det ikke som det var verdt å unngå komplikasjoner ved ks etter å ha født vaginalt. Opplevde dødsangst. Men på papiret hadde jeg en fin fødsel. Men så klarte jeg heller ikke å kommunisere og si ifra om hvordan jeg hadde det.

Vær åpen om din angst, slik at du kan få hjelp. Ikke gjør som meg og la andres meninger få bestemme over dine behov. Det kan godt hende at du får en fantastisk fødsel, men jeg mener at sjansen for det er større om du er trygg på at de rundt deg vet om din frykt.

Å være åpen om det er nesten det vanskeligste av alt. Har snakket litt med mannen min om det, men tror ikke han faktisk forstår hvor redd jeg er. Før samtalen om fødsel med jordmor nevnte jeg og så vidt at jeg gruet meg veldig men fikk beskjed om at det gjorde alert også ble det tullet og fleipet litt vekk. Etter samtalen håpet jegentlig det skulle komme opp noe spm om mine tanker rundt alt men det gjorde det ikke.

 

[Veslejenta88]

Nå har jeg vært redd fødsel alltid, ikke bare under svangerskapet, men ja da, folk er jammen ikke sene om å skulle dele sine dårlige erfaringer til en som er gravid, og det har jo selvfølgelig ikke hjulpet noe på frykten. Synes det hele er så respektløst, men det får man jo ikke gjort noe med.
Jeg har tenkt veldig sånn at så mange klarer det, da burde jeg klare det og, men som nevnt i et annet svar, så fort jeg tenker at det bør går bra, kommer den dårlige følelsen i kroppen min og den hyler etter ks.

Skjønner deg utrolig godt. Hadde det sånn selv. Jeg kunne gjerne adoptert hvis man fikk sine egen barn på den måten og litt fortere. Jeg ville ikke gå gravid eller føde. Men nå har jeg gjort det 2 ganger så så ille var det ikke. Begge mine barn kom utrolig fort, uten smertelindring og uten rift. Med yngste så satt jeg i dusjen hele fødselen og snakket med mannen min. Jordmor mente vel vi var gale som snakket om sommerferien og lo. Jeg sa ifra når det presser utrolig mye og etter 3 undersøkelser så var det 10 cm og 5 eller 6 press så kom hele babyen på det siste store presset. Eldste var litt vondere siden det gikk utrolig fort på slutten. Åpnet 1 cm i timen frem til 6 cm og da gikk det under en time til 10 cm. Brukte ca 5 timer med eldste og ca 4 timer med yngste. Det beste råder jeg kan gi deg hvis du må føde normalt er å bare gi etter. Jeg veit det er utrolig vanskelig når man er redd og der er den første. Men jeg hadde nok mer smerter med eldste enn nødvendig fordi jeg jobbet imot kroppen min. Yngste jobbet jeg med kroppen og det var helt anderledes. Jeg gikk fra fødselangst til å ville ha en ny baby bare noen få timer etter første fødsel. Jeg gikk fra fødestuen og ned til kjelleren for å bli kjørt til hotellet med begge barna.

 

[Ingenbruker]

Jeg har alltid vært livredd fødsel. Jeg har ingen traumatiske opplevelser å vise til eller andre ting som årsak, annet enn at jeg alltid har vært livredd fødsel og tanken på fødsel. En lang periode av livet mitt var jeg fast bestemt på at jeg ikke skulle ha barn for fødsel var ikke noe jeg skulle igjennom. Nå sitter jeg her, 34 uker på vei og blir mer og mer livredd for hver dag som går fordi fødsel nærmer seg. Jeg ønsker keisersnitt. Men det er jo tydeligvis ikke noe man bare kan velge.
Var på kontroll hos jordmor i går og hadde samtalen om hvordan en fødsel går for seg og det hjalp IKKE litt en gang på angsten og frykten for fødsel. Faktisk ble det bare verre.
Keisersnitt kom ikke opp i samtalen i det hele tatt, og jeg er ganske blyg av meg når det kommer til å snakke med "ukjente" mennesker, slik at det falt meg aldri naturlig å nevne det heller.

Finnes det noe håp for meg? For Keisersnitt? Hva gjør jeg? Hvem vei går jeg?
Hilsen fortvilet

P.s.
Fordeler/ulemper ved naturlig fødsel vs keisersnitt er ikke hva jeg er ute etter her, det har jeg lest nok om!

Send meg gjerne en pm om du vil, har selv fått ks grunnet fødselsangst[emoji5]

 

[Nybakt mor]

Har du sagt rett ut til jordmor hvor redd du er? Du skrev at du var litt blyg av deg, så hvis du sier det rett ut så blir du vel henvist til samtale på sykehuset der du får hjelp til å bearbeide angsten. Vet mange som har slitt med det samme og fått hjelp av slike samtaler.

Har du vurdert å prøve noe som heter "en god fødsel"? Hvis du googler det kan det også hjelpe på angsten. Men så må jeg bare spørre, er det noen som har skremt deg med grusomme fødselshistorier da du var yngre, siden du har en slik skrekk som du ikke vet hvor kommer fra? Det er så synd at så mange sliter med slik skrekk fra barndom og ungdom, helt uten å ha dårlig erfaring, så jeg er nysgjerrig på hvor det kommer fra. Er du redd smertene eller noe annet med situasjonen?

Nei, jeg føler ikke at jeg har fått fortalt jordmor hvor redd jeg er. Er så redd for å ikke bli tatt seriøst og bli latterliggjort, slik som av så mange andre når man hører folk snakke om de som er redd for å føde vanlig.
Aldri hørt om "en god fødsel" men skal google det.
Kan ikke huske at jeg har hørt skremmende historier helt fra jeg var liten egentlig, de værste historiene har egentlig kommetenkt opp nå i svangerskapet, har bare alltid hatt en stor frykt inni kroppen når det har blitt snakket om. Aner ikke hvor det kommer fra selv. Min mor har ikke hatt så ille fødsler, en litt lang men den andre veldig lett og min søster har hatt to veldig greie fødsler, så de forstår jo hvertfall ikke frykten min føler jeg. De har heller aldri delt noen som har skapt frykten.

Nei jeg vet ikke hvor det kommer fra altså.
Har som nevnt prøvd å tenke positivt, men inni meg motarbeider hele kroppens følelsespekter meg hver gang.

 

[Nybakt mor]

Ikke gi opp ks, det går faktisk an å sette seg på bakbeina, det er din kropp.

Jeg prøvde vaginalt med den her og sånn smertemessing så var det vondt, men det gjekk jo over, tross alt.
Og at det sto sånn 4 personer og så inn der, og alt av undersøkelser,det ga iallefall jeg litt faen i når det sto på som værst (var bare klar for å bli ferdig i grunn).

Men om du absolutt ikke vil, blir deprimert og også risikerer fødselsdeprisjon etterpå, så ville jeg ring dem i dag og tatt en ny samtale. Fortell dem nøyaktig hvordan du har det, ikke pynt på en eneste detalj, og ta gjerne litt i også. Og det er lov til å både gråte,bli sint og forbanna. Vis dem hva du føler.

Jeg skal ha ks på min neste, og jeg har sagt at det blir ks eller abort. Og det sa jeg ganske raskt etter fødselen, og det har dem allerede invilget (til tross for at jeg har tenkt til å vente noen år).

Så kjemp med nebb og klør!
Håper det ordner seg, ingen skal gå å være redd! [emoji813]

Så redd for å bli sett på som teit og useriøs og pysete. Ennå verre om jeg skulle begynne å grine, noe jeg mest sannsynlig kommer til å gjøre, det gjorde jeg hos lege bare ved å måtte be om sykemelding. Hater følelsen av å fremstå som "svak" hvis du skjønner hva jeg mener. Er så dårlig til å prate til å snakke for meg også, og veldig redd for å skuffe mannen min, selvom innerst inne tror jeg absolutt han hadde støttet meg. Han er veldig snill og god og støttende. Men det var den følelsen av å fremstå som "svak" igjen da, ovenfor han også.

 

[Virrehøna]

Så redd for å bli sett på som teit og useriøs og pysete. Ennå verre om jeg skulle begynne å grine, noe jeg mest sannsynlig kommer til å gjøre, det gjorde jeg hos lege bare ved å måtte be om sykemelding. Hater følelsen av å fremstå som "svak" hvis du skjønner hva jeg mener. Er så dårlig til å prate til å snakke for meg også, og veldig redd for å skuffe mannen min, selvom innerst inne tror jeg absolutt han hadde støttet meg. Han er veldig snill og god og støttende. Men det var den følelsen av å fremstå som "svak" igjen da, ovenfor han også.

Du er ikke svak, du er menneske.
Stå på ditt, bli litt sint. Du kan fks skrive ned hva du mener og føler på forhånd og gi det til jm eller lege. Men det er viktig at du viser følelsene dine! For det er det dem vurderer deg på.

 

[Nybakt mor]

Hvilket sykehus hører du til?

Drammen

 

[Zephyra]

Nei, jeg føler ikke at jeg har fått fortalt jordmor hvor redd jeg er. Er så redd for å ikke bli tatt seriøst og bli latterliggjort, slik som av så mange andre når man hører folk snakke om de som er redd for å føde vanlig.
Aldri hørt om "en god fødsel" men skal google det.
Kan ikke huske at jeg har hørt skremmende historier helt fra jeg var liten egentlig, de værste historiene har egentlig kommetenkt opp nå i svangerskapet, har bare alltid hatt en stor frykt inni kroppen når det har blitt snakket om. Aner ikke hvor det kommer fra selv. Min mor har ikke hatt så ille fødsler, en litt lang men den andre veldig lett og min søster har hatt to veldig greie fødsler, så de forstår jo hvertfall ikke frykten min føler jeg. De har heller aldri delt noen som har skapt frykten.

Nei jeg vet ikke hvor det kommer fra altså.
Har som nevnt prøvd å tenke positivt, men inni meg motarbeider hele kroppens følelsespekter meg hver gang.

Jeg syns du skal dele dette med mannen din, og deretter ta han med deg til jordmoren når du skal snakke med henne om det, for da kan han støtte deg ten at du skal måtte føle deg svak. Du er ikke svak selv om du er redd! Men ja jeg anbefaler en god fødsel, mange med kraftig angst har funnet løsningen der Ønsker deg uansett lykke til

 

[Sylvanas]

Å være åpen om det er nesten det vanskeligste av alt. Har snakket litt med mannen min om det, men tror ikke han faktisk forstår hvor redd jeg er. Før samtalen om fødsel med jordmor nevnte jeg og så vidt at jeg gruet meg veldig men fikk beskjed om at det gjorde alert også ble det tullet og fleipet litt vekk. Etter samtalen håpet jegentlig det skulle komme opp noe spm om mine tanker rundt alt men det gjorde det ikke.

Jeg har nettopp fått meg en bok om fødselshypnose. Det står så masse nyttig der! Om hvordan vi ikke ser på en fødsel som noe positivt lenger, og hvordan vi legger vekt på smerter og alt som kan skje. Vi gjør faktisk hverandre redde for å føde! Istedenfor å bruke kroppene våre på best mulig måte så ødelegger vi noe som kunne blitt en utrolig sterk opplevelse. Bare på de få dagene jeg har hatt boka har jeg begynt å føle meg sterkere, og mer klar. Anbefaler virkelig at du setter deg inn i det. For det er en redsel som kommer fra andres opplevelser, ikke din egen. Jeg er fremdeles redd, og kanskje får jeg en like vond opplevelse som sist. Men er du redd får du lettere vondt. Får du til å jobbe med kroppen din så vil du produsere Oxytocin, som er utrolig viktig for en god fødsel. Og da vil du også produsere kroppens eget smertestillende middel. I motsatt fall så produserer du adrenalin, som i sin tur sinker fødselen.
Ender du opp med ks så er det likevel verdt å sette seg inn i temaet, for det kan hjelpe deg til å takle dagliglivet generelt