Kjente det veldig likt som deg med førstemann.
Har alltid vært redd for fødsel. Måten jeg tok fatt på det var at jeg nesten coachet mannen min til å være min budbringer.
Jeg fotalte jordmoren at jeg var nærvøs for fødselen og at ville vite hva som skjedde og hva som ville skje.
Det tok hun til seg og fortalte hele tiden hvordan fødselen gitt. På den måten mistet jeg ikke kontroll.
Men ja, det kommer til å gjøre vondt, men det er borte med en gang babyen er ute. Det er som om noen har skrudd på en bryter.
For å si det sånn, jeg hadde det vondt, men jeg og mannen klarte fortsatt å le underveis
Godt at du hadde en jordmor som var til å stole på og lett å ha med å gjøre. Jeg håper jeg også får en slik jordmor. Litt redd for å få en jordmor jeg ikke har kjemi med i det heletatt eller at hun ikke bryr seg som hva jeg mener og ønsker..
Hehe, ikke verst at dere klarte å le i mellom smertene
Jeg kjeftet på min når hun begynte å si "stakkars deg"
Som oftens så retter de seg etter den fødende. Og har du noen med deg, så lær de opp litt og, få dem til å spørre for deg
Jeg hadde en lang fødsel hvor barnelegen var i rommet på slutten, men tro meg , du merker lite til de ekstra 4 personene i rommet når du er midt i fødselen.
Men fortell, evt. skriv ned hva du ønsker og hvilke bekymringer du har. På den måten kan jordmoren din forberede seg litt hun også. En ting som kan være litt greit å vite er at mange jordmødre på slutten, når du skal presse ut babyen, kan nesten bli litt millitante (altså veldig streng). Men tro meg det er en god ting!
Btw, det er lov å gi beskjed til jordmoren at gjør "feil" ting
Vondt, men helt magisk! Positive smerter
Uff, jeg bare tenker ikke så mye på fødsel jeg - for jeg vet liksom ikke hva jeg går til og da har jeg bare bestemt meg for å ikke grue meg noe særlig. Så har bare skrudd av hele den tankeprosessen der, uten om at jeg vet om det er sunt. Har liksom tenkt at kroppen vet hva den skal.
Godt å se de med mer erfaring her gi gode råd, håper det hjelper litt
Jeg var også litt engstelig før første fødsel. Men når riene først kom så havnet jeg i en boble, der jeg jobbet meg gjennom den ene rien etter den andre. Tenkte ikke på noe annet da! Det er jo vondt, men det løste seg med epidural. Så kom pressriene som er helt umulig å overse, kroppen sier i fra! Til slutt kom premien. Jeg snakker om fødselene mine enda, det var en stor opplevelse begge gangene. Mitt råd, gled deg
Gjør alt jeg kan for å glede meg. Er utrolig nysgjerrig på hvordan bebisen vår ser ut og hvem det er <3 Og jeg har høy smerteterskel og gjør alt for denne bebisen, men det er liksom det å være i usikkerheten som gjør meg redd. Ikke vite hva jeg går til. Men det ordner seg nok
Ja, jeg ser ikke på det noe mer.. Blir bare enda mer redd av det
Ser for meg at man fortsatt har vondt når babyen er ute, siden man mest sannsynlig revner litt der nede og det tross alt har kommet ut en baby, men det er kanskje ikke slik.. Det er jo godt å høre at det er som å snu på en bryter. Håper jeg også vil synes det
jeg skrev fødebrev med alt jeg var redd for,hvilke smertelindring jeg ville ha..og at jeg ville ha det stille,rolig,uten stress og få veiledning under fødsel...når fødselen startet og jeg tilslutt ble innlagt og fikk fødestue var fødselen helt annet enn jeg fryktet,ja det var smertene jeg forberedte,og ja jeg ble litt redd på slutten,men jordmødre er virkelig der for å hjelpe deg og man er i trygge hender..og fødsel er sånn sett ikke farlig!det gikk over all forventning og den følsen man sitter med når baby er ute og man gjennomfører en fødsel er helt ubeskrivelig....og det finnes også smerte som er verre enn fødsel (fant jeg ut når jeg hadde gallestein..)så denne gangen gleder jeg meg nesten litt i steden..for smertene er verdt alt det innebærer å gå gravid og vente når man får verdens beste premieog det viktigste av alt for min del er å fokusere på pusten og hver eneste rie,der og da..pusten kan virke som en slags smertelindring fant jeg ut
Jeg ble klippet og kjente det nesten ikke, hverken da eller etterpå.
Og en ting jeg kom på, mye av angsten forsvant etterhvert som jeg ble lei av å være gravid. håper det skjer for deg og
