Fødselsangst..

Spire_ønske

Elsker forumet
Er det noen andre enn meg som har fødselsangst? Vet det er litt for tidlig å tenke å fødsel allerede nå, men jeg har hatt angst for å føde en god stund allerede.. Ikke veldig gøy akkurat..[emoji85]
 
Jeg anbefaler deg virkelig å lese «Føda utan rädsla» (det kan hende det finnes en norsk oversettelse også). Og å snakke med lege/jordmor om angsten.
Klarer du å sette ord på hva du er redd for? Smerter? At du mister kontroll? Hvis du klarer å konkretisere angsten, blir det lettere for deg. Klem!
 
Har ikke angst for selve fødselen. Det har jeg gjort 2 ganger før, og vet at det tar kroppen seg av. Men da jeg fødte for snart et år siden, opplevde jeg å ikke bli tatt på alvor. Gikk 14 dager med sterk bekymring for om den lille hadde det bra. Han ble nemmelig veldig stille inni der på slutten. Noe de ikke tok på alvor. Før 5 dager etter termin, da ble jeg innlagt for igangsettelse. Men pga stor pågang, måtte jeg vente til dagen etter. Da startet fødselen av seg selv på natten. Og når jeg gikk ut på gangen for badet jeg lå på var litt lite å gå på (håndterte riene best med å gå) lå jm og halvsov på vakt rommet. Og fra jeg fikk kontakt med henne til hun forlot meg med trykketrang ved vaktskifte, oste det av henne at denne fødselen ville hun helst slippe. Og det er det jeg er redd for denne gangen.
 
Har ikke angst for selve fødselen. Det har jeg gjort 2 ganger før, og vet at det tar kroppen seg av. Men da jeg fødte for snart et år siden, opplevde jeg å ikke bli tatt på alvor. Gikk 14 dager med sterk bekymring for om den lille hadde det bra. Han ble nemmelig veldig stille inni der på slutten. Noe de ikke tok på alvor. Før 5 dager etter termin, da ble jeg innlagt for igangsettelse. Men pga stor pågang, måtte jeg vente til dagen etter. Da startet fødselen av seg selv på natten. Og når jeg gikk ut på gangen for badet jeg lå på var litt lite å gå på (håndterte riene best med å gå) lå jm og halvsov på vakt rommet. Og fra jeg fikk kontakt med henne til hun forlot meg med trykketrang ved vaktskifte, oste det av henne at denne fødselen ville hun helst slippe. Og det er det jeg er redd for denne gangen.
Dette skulle du meldt i fra om [emoji31][emoji31][emoji31][emoji31]
 
Dette skulle du meldt i fra om [emoji31][emoji31][emoji31][emoji31]
Var tanken å skrive om det, men med fødsel rett oppi jul, litt amme trøbbel og en to åring gikk det fort i glemmeboken eller ammetåken. Og siden jeg ikke hadde helt planer om å føde flere ganger. Har det ikke blitt til. Men tenker å ta det opp med jm på kontroll neste uke. Muligens få en samtale med føden.
 
Jeg anbefaler deg virkelig å lese «Føda utan rädsla» (det kan hende det finnes en norsk oversettelse også). Og å snakke med lege/jordmor om angsten.
Klarer du å sette ord på hva du er redd for? Smerter? At du mister kontroll? Hvis du klarer å konkretisere angsten, blir det lettere for deg. Klem!

Takk for tips om boka. Den skal jeg prøve å få tak i!
Redd for smertene, hvordan press ut ungen, vite hvordan rier kjennes ut som, at noe kan gå galt osv osv.. ikke greit å ha det sånn.. :(
 
Har ikke angst for selve fødselen. Det har jeg gjort 2 ganger før, og vet at det tar kroppen seg av. Men da jeg fødte for snart et år siden, opplevde jeg å ikke bli tatt på alvor. Gikk 14 dager med sterk bekymring for om den lille hadde det bra. Han ble nemmelig veldig stille inni der på slutten. Noe de ikke tok på alvor. Før 5 dager etter termin, da ble jeg innlagt for igangsettelse. Men pga stor pågang, måtte jeg vente til dagen etter. Da startet fødselen av seg selv på natten. Og når jeg gikk ut på gangen for badet jeg lå på var litt lite å gå på (håndterte riene best med å gå) lå jm og halvsov på vakt rommet. Og fra jeg fikk kontakt med henne til hun forlot meg med trykketrang ved vaktskifte, oste det av henne at denne fødselen ville hun helst slippe. Og det er det jeg er redd for denne gangen.

Det hørtes ut som en vond opplevelse ja. Håper virkelig det går bedre denne gangen! Snakk så mye som mulig med jordmor om det du føler.
Og jeg hadde sendt en klage på det der! Går virkelig ikke ann å ha slikt helsepersonell!
 
Synes absolutt ikke det er for tidlig å tenke på fødsel, har du mye angst rundt den er det noe du må jobbe med :) snakk med jordmor :)

Jeg forholder meg bare til fødselen som noe jeg må igjennom, og prøver å fokusere på at kroppen er laga for dette og jeg aner ikke hva jeg går til. Dessuten er det ikke du som kan gjøre noe feil under fødselen da det er jm som skal fortelle deg hva du skal gjøre, når du skal gjøre det :)

Er faktisk mer redd for ks da jeg hadde så enorme smerter etter exu og fjerning av eggleder [emoji15]
 
Husker jeg var så redd og måtte i samtale med jordmor på sykehuset pga det. Ønsket keisersnitt da og så med skrekk på å måtte føde vaginalt. Fikk beskjed om at det ville ikke bli KS selv om jeg hadde reell fødselsangst.

Etterhvert gikk det seg til, jeg måtte gjennom dette og slik var det. Ble tilslutt avslappet og tenkte ikke på det. Men, ingen fikk fortelle meg skrekkhistorier eller selv lese på nett om det.

Valgte epidural og heisann du. Fra å ha rier uten pauser og styrtfødsel, hvilket var vondt før bedøvelsen. Du overlever dog det glatt også.
Etter bedøvelsen kjente jeg dermot ingen smerte overhode. Bare koselig hele denne fødesaken da.

Anbefaler derfor å få epidural. Lystgass fungerte ikke på meg pga mine rier ikke hadde pause osv osv.
Denne gangen blir det keisersnitt. Nå er det det jeg gruer meg til. Haha jaja det vil ordne seg det også sikkert.
 
Har ikke angst for selve fødselen. Det har jeg gjort 2 ganger før, og vet at det tar kroppen seg av. Men da jeg fødte for snart et år siden, opplevde jeg å ikke bli tatt på alvor. Gikk 14 dager med sterk bekymring for om den lille hadde det bra. Han ble nemmelig veldig stille inni der på slutten. Noe de ikke tok på alvor. Før 5 dager etter termin, da ble jeg innlagt for igangsettelse. Men pga stor pågang, måtte jeg vente til dagen etter. Da startet fødselen av seg selv på natten. Og når jeg gikk ut på gangen for badet jeg lå på var litt lite å gå på (håndterte riene best med å gå) lå jm og halvsov på vakt rommet. Og fra jeg fikk kontakt med henne til hun forlot meg med trykketrang ved vaktskifte, oste det av henne at denne fødselen ville hun helst slippe. Og det er det jeg er redd for denne gangen.

Om du skal til samme sted og møter vedkommende så be hun gå eller si til de andre at det menneske skal ikke inn på ditt rom.
Blir helt sjokkert over at folk er slik ovenfor damer i en veldig sårbar situasjon.
 
Synes absolutt ikke det er for tidlig å tenke på fødsel, har du mye angst rundt den er det noe du må jobbe med :) snakk med jordmor :)

Jeg forholder meg bare til fødselen som noe jeg må igjennom, og prøver å fokusere på at kroppen er laga for dette og jeg aner ikke hva jeg går til. Dessuten er det ikke du som kan gjøre noe feil under fødselen da det er jm som skal fortelle deg hva du skal gjøre, når du skal gjøre det :)

Er faktisk mer redd for ks da jeg hadde så enorme smerter etter exu og fjerning av eggleder [emoji15]

Har snakket med jordmor om det, men føler ikke det har hjulpet noe særlig.. Håper det blir bedre etterhvert. Det er slitsomt å gå rundt å grue seg så fælt og ha mareritt om det.

Kan ikke si at ks er noe bedre nei.. Jeg håper du slipper det!
 
Husker jeg var så redd og måtte i samtale med jordmor på sykehuset pga det. Ønsket keisersnitt da og så med skrekk på å måtte føde vaginalt. Fikk beskjed om at det ville ikke bli KS selv om jeg hadde reell fødselsangst.

Etterhvert gikk det seg til, jeg måtte gjennom dette og slik var det. Ble tilslutt avslappet og tenkte ikke på det. Men, ingen fikk fortelle meg skrekkhistorier eller selv lese på nett om det.

Valgte epidural og heisann du. Fra å ha rier uten pauser og styrtfødsel, hvilket var vondt før bedøvelsen. Du overlever dog det glatt også.
Etter bedøvelsen kjente jeg dermot ingen smerte overhode. Bare koselig hele denne fødesaken da.

Anbefaler derfor å få epidural. Lystgass fungerte ikke på meg pga mine rier ikke hadde pause osv osv.
Denne gangen blir det keisersnitt. Nå er det det jeg gruer meg til. Haha jaja det vil ordne seg det også sikkert.

Det er fælt å ha sånn skrekk:( Blir så sliten av det.
Ja, har også tenkt å be om epidural. Ellers overlever jeg vel ikke fødselen haha[emoji85]
Tok fødselen lang tid fra du kjente rier til det var over? Og hvordan kjennes rier ut? Er så redd for at jeg ikke kommer til å skjønne at det er det jeg har..

Skjønne du er redd for ks. Men det kommer til å gå bra skal du se. Ikke bare bare å gå gravid nei
 
Jeg vet ikke om teller som fødselsangst. Men er redd for at babyen skal dø i mors liv, særlig om der blir overtid. At en fiks ferdig baby bare dør. Jeg blir nok å bli en hysterisk gravid om jeg går på overtid :(
 
Jeg vet ikke om teller som fødselsangst. Men er redd for at babyen skal dø i mors liv, særlig om der blir overtid. At en fiks ferdig baby bare dør. Jeg blir nok å bli en hysterisk gravid om jeg går på overtid :(
Vet du? Jeg tenker også på det.. Det er så tøft å gå gravid med alle bekymringene det går ann å ha.. Jeg er utrolig redd for at f.eks navlestrengen skal surre seg rundt nakken til bebisen.. Herregud, jeg aner ikke hva jeg skal gjøre for å få bort disse tankene?!
 
Vet du? Jeg tenker også på det.. Det er så tøft å gå gravid med alle bekymringene det går ann å ha.. Jeg er utrolig redd for at f.eks navlestrengen skal surre seg rundt nakken til bebisen.. Herregud, jeg aner ikke hva jeg skal gjøre for å få bort disse tankene?!

Nei tankene er et mareritt. Jeg har hatt et svangerskap uten store fysiske plager, men tanker og bekymringer har jeg et tonn av.

Men som min kloke leve pappa sa:
«Hjelper det å bekymre seg? Vil du redde baby om du tenker en viss menge hver dag? Nei.»
Er det noe vi ikke har kontroll over, vil det heller ikke hjelpe å bekymre seg sier han. Surrer baby seg i navlestrengen er det ingenenting vi har gjort galt for at det skjer.

Jeg prøver å tenke på det når jeg engstet meg som mest. At det er utenfor min kontroll. Uansett hvor mye jeg bekymrer meg vil det ikke hjelpe. Skjer det så skjer det. Men starter hver dag med å si til lillegutt i magen «vær så snill, ikke forlat meg. Ikke surr det inn i noe, lek pent :)»
 
Nei tankene er et mareritt. Jeg har hatt et svangerskap uten store fysiske plager, men tanker og bekymringer har jeg et tonn av.

Men som min kloke leve pappa sa:
«Hjelper det å bekymre seg? Vil du redde baby om du tenker en viss menge hver dag? Nei.»
Er det noe vi ikke har kontroll over, vil det heller ikke hjelpe å bekymre seg sier han. Surrer baby seg i navlestrengen er det ingenenting vi har gjort galt for at det skjer.

Jeg prøver å tenke på det når jeg engstet meg som mest. At det er utenfor min kontroll. Uansett hvor mye jeg bekymrer meg vil det ikke hjelpe. Skjer det så skjer det. Men starter hver dag med å si til lillegutt i magen «vær så snill, ikke forlat meg. Ikke surr det inn i noe, lek pent :)»

Din far høres veldig klok ut og han har jo rett! Det er ingenting som er i våre hender og det hjelper ikke uansett hvor mye vi går rundt og bekymrer oss. Men likevel så gjør vi det[emoji53]
Jeg også snakker med bebisen og sier at han skal være forsiktig og ikke forlate meg. Vi er ganske like der, hører jeg.
Tenk hvor elsket disse babyene er allerede i magen[emoji173]
 
Det er fælt å ha sånn skrekk:( Blir så sliten av det.
Ja, har også tenkt å be om epidural. Ellers overlever jeg vel ikke fødselen haha[emoji85]
Tok fødselen lang tid fra du kjente rier til det var over? Og hvordan kjennes rier ut? Er så redd for at jeg ikke kommer til å skjønne at det er det jeg har..

Skjønne du er redd for ks. Men det kommer til å gå bra skal du se. Ikke bare bare å gå gravid nei

Fødselen var over etter få timer. Vanskelig å forklare, men du er ikke i tvil om at nå kommer babyen. Riene var som sterke menssmerter, men for min del satt smertene i korsryggen. Vanskelig å forklare, men dette vil du uansett klare fint. Selv om det er både vanskelig å tro og skummelt å tenke på.
 
Takk for tips om boka. Den skal jeg prøve å få tak i!
Redd for smertene, hvordan press ut ungen, vite hvordan rier kjennes ut som, at noe kan gå galt osv osv.. ikke greit å ha det sånn.. :(

Kjente det veldig likt som deg med førstemann.
Har alltid vært redd for fødsel. Måten jeg tok fatt på det var at jeg nesten coachet mannen min til å være min budbringer.
Jeg fotalte jordmoren at jeg var nærvøs for fødselen og at ville vite hva som skjedde og hva som ville skje.
Det tok hun til seg og fortalte hele tiden hvordan fødselen gitt. På den måten mistet jeg ikke kontroll.

Men ja, det kommer til å gjøre vondt, men det er borte med en gang babyen er ute. Det er som om noen har skrudd på en bryter.
For å si det sånn, jeg hadde det vondt, men jeg og mannen klarte fortsatt å le underveis ;)
 
Back
Topp