Herlighet så bra at det er så mange som gleder seg til fødsel. Jeg gruer meg, og gruer meg mer og mer for hver uke. Tok det opp tidlig med jordmor, men da sa hun, "jaja, det er lenge til fødsel". Har begynt å få mareritt igjen og kjenner at jeg bruker mer og mer tid på å tenke på det. Sist kontroll fikk jeg tilbud om en samtale på sykehuset i forkant, for å hjelpe meg med angsten. Opplever at jordmor ikke tar meg på alvor, og er redd en samtale på sykehuset med en eller annen ikke vil hjelpe så mye fra eller til.
Ikke les videre dersom du ikke vil høre noe negativt om fødsler.
Jeg hadde maserier noen dager før fødsel, så ordentlige rier i ca 45 timer med en periode med stormrier. Ristet av alt adrenalinet i kroppen og spøy som en gris av smertene. Fikk drypp, som babyen ikke tålte (høy puls) og måtte ligge stille på siden ellers mistet han pulsen. Selve pressingen gikk derimot fint, og jeg fikk bare 2. grads ruptur. (noe jeg ikke merket engang).