Fødsel å barsel fra helvete

L

Lille hjerte

Guest
Hvorfor er det ingen som tør å stå frem å si at fødsel å barsel tiden er ett helvete?

Jeg personlig skulle ønske at noen var ærlig å sa at det kan bli ett helvete å gå igjennom før jeg selv lå der å gråt på barselavdelingen!
Da har jeg kanskje vært mere forberedt på hva jeg hadde i vente.

Som legen å jeg ble enig i så blir alt i media blitt malt rosenrødt, ingen forteller hvor tøft det faktisk er!

Jeg så for meg det å presse ut ungen uten at sminken og håret ble bustete (man må jo se perfekt ut på bildene!) var piece of cake!
Jeg tenkte at når ungen kommer så blir jeg å Lille hjerte trillet til barselhotellet med både blomster å ballonger.
Ansatte kommer med en gang med et serveringsbrett med mat og drikke + norske flagg.

Så der lå jeg, med full av oppkast over meg selv, epiduralen funket på 1 fot, TENS'en var helt forjævlig, sprøyte av et slag i ryggen som var verre enn hele fødselen, ufattelige smerter i ryggen, 3 timer med full åpning, presset i 2 timer uten presserier å 0 energi tilslutt.

Lille hjerte ville ikke komme ut.

Å jeg sa hele tiden at det er noe feil! Jeg ble ikke hørt..

3 leger kom inn, vakuum ble prøvd å ingen Lille hjerte kom ut.
3 leger sto å diskuterte rett over meg med jordmor om at alt er feil, hvorfor ditt og hvorfor datt.
3 leger å 2 jordmødre går på gangen, alle vet at det er ikke ett godt tegn!

På vei ned til operasjonsbordet, narkose, der de brukte 7 min på å få Lille hjerte ut, hun hadde satt seg fast i bekkenet, våknet, 6 timer uten Lille hjerte.

6 timer sener fikk jeg møte Lille hjerte.
Jeg har sett bildene av meg å Lille hjerte, jeg har nemlig fortrengt de 3 første dagene, så jeg har mistet de 3 første dagene til Lille hjerte.
Legene kaller det for traumer.

8 dager på barselavdelingen.
18 blodprøver
6 venefloner
2 poser blod
1 pose jern
8 sprøyter
Crp på godt over 200
infeksjon ingen fant ut hvor kom ifra.
T-snitt.
Utrolige smerter da de klarte å stikke en muskel flere ganger i magen.
gud vet hvor mange tårer.
lå i mitt eget blod i 6 dager før jeg selv byttet på sengen.
Jeg kastet også søppelet.
2 ganger var det noen som spurte om jeg hadde fått mat.
Jeg har mistet tellingen om hvor mange ganger jeg ville hoppe fra 5 etg.

Lille hjerte var frisk og rask.
Men Lille hjerte hadde smerter i hodet å måtte ha smertestillende.
Lille hjerte gråt å gråt å det gjorde jeg å.

Vi blir sendt hjem
6 uker med sprøyter
kolikk
fortsatt smerter i hodet
Jeg med akkurat samme smertene i ryggen.

2 måneder går.
Innkalt på samtale på sykehuset.
Legen: avvik, avvik og avvik.
Lille hjerte hadde fortsatt kolikk å smerter.
Å jeg hadde fortsatt smerter i ryggen.
Jeg hadde mere sinne angående fødselen og barseltiden etter samtalen med legen.
Å maaange flere spørsmål.
Hvorfor ble min fødsel og barseltid ett stort avvik?!

Nå 5 måneder etter er ting ett helt annet liv!
Ingen kolikk, Lille hjerte går fortsatt til fysio, men har blitt smertefri!
Jeg har de samme smertene.
Morslykken har kommet!
Rutinene begynner å komme på plass.
Å livet er nå blitt herlig :)


Så mitt ønske er, vær ærlig!
Det er tøft å gå igjennom en fødsel og tiden etterpå.
Ingen fødsler er samme!
Jeg ønsker ikke min verste fiende skal oppleve min fødsel å barseltid, men jeg har ønsket at noen var 100% ærlig på hvordan det faktisk er, da har jeg i alle fall vært mere forberedt.

Men jeg har faen meg ikke fått det jævla brøde å det Norske flagg, å det irriterer meg ennå :p :) :)
 
Takk for at du deler din historie[emoji173] man hører aldri om slikt, kun alt det som er 'perfekt'...
 
Jeg har en helt annen oppfatning enn deg. Jeg ser fæle historier over alt, men lite av det positive. Og det skremmer faktisk førstegangsfødende. Vi blir fortalt hvor ille en fødsel kan være, og det gjør at vi gruer oss. Problemet er at forventning om smerte lett gir smerte, som igjen trigger redsel. Det blir en vond sirkel, og en sitter igjen med en verre fødsel enn en kunne hatt om en hadde klart å jobbe med kroppen og frigi Oxytocin og så Beta-endorfiner.
Jeg hadde totalt panikk da jeg fødte, det var grusomt! Jeg hadde ikke sjans til å jobbe meg igjennom fødselen på en god måte, og endte med fødselsangst.
Nå er jeg 36 uker på vei og jobber knallhardt med forberedelser til fødsel. Kanskje klarer jeg å snu dette til noe positivt. Uansett så er jeg lei av skumle historier, og skulle ønske det var flere historier der ute om kvinner som fødte uten redsel.

Det har ingenting for seg å skremme opp andre kvinner ved å fortelle dem hvor grusom en fødsel er over alt. For det lærer dem å frykte fødsel heller enn å lære dem å takle den. Lær dem heller hvordan de skal bruke sin egen kropp for å skape en så positiv fødselsopplevelse som mulig. For en normal fødsel kan være veldig fin. Den kan faktisk være orgasmisk. Mange kvinner opplever en fødsel som det sterkeste de har vært igjennom, og det er ikke noe de burde ti stille om.

En sånn opplevelse som du har vært igjennom er ikke normalen, da hadde vi hatt en mye høyere statistikk for keisersnitt. Og derfor er det ikke noe en går rundt og advarer mot. En kan opplyse om risiko for det ene og det andre, men en kan ikke si at noe vil skje.
Det er forferdelig å høre om din opplevelse, men jeg vil virkelig ikke ha mer skremsel i media om fødsler.
En som aldri har hørt en eneste fødselshistorie vil ha lavere sjans for fødselsangst, og dermed også lavere sjans for uhåndterlige smerter under fødsel. For redsel for smerter øker sannsynligheten for å oppleve smerter. Det er mye forskning på dette området, og det er veldig spennende å lese om det.

Når det kommer til barsel hadde jeg kun hørt negative ting om den tiden. I starten klarte jeg ikke å nyte tiden med min lille, jeg bare forberedte meg på det ille som skulle komme. Det kom aldri. Jeg hadde en fantastisk barseltid, og lurer i ettertid på hvorfor alle måtte være så negative.

Vi har vidt forskjellige opplevelser og erfaringer. Andre vil ha sine egne opplevelser og erfaringer som er annerledes igjen. Men vi må lære å takle det som skjer med oss personlig, om det er positivt eller negativt, eller til og med traumatisk. Jeg personlig hadde kanskje hatt en helt annen opplevelse av fødsel om jeg hadde fått lære at fødsel er noe jeg kunne gjøre om til noe positivt heller enn å lære hvor vondt og skummelt det var.
 
Nå er for det første ikke det du har opplevd normalen, heldigvis, men jeg har aldri hørt at fødsel og barseltiden er så rosenrødt som du påstår. En fødsel er tøff, uansett hvordan den forløper, og det samme kan barseltiden være. Kommer an på fødselen og hvor hardt hormonene herjer:p
 
Så enig med Sylvanas. Jeg fikk bare høre de negative tingene.
Dette endte med en fødselangst. Jeg var så redd for å føde at jeg håpte jeg skulle bli lagt i narkose og slippe alt. Jeg var mer eller mindre sikker på at jeg kom til å dø.
Opplevelsen ble derimot en helt annen. Jeg fikk den fødselen du hat hørt om og rett på hotellet etter litt mat med flagg. Men ble flytt og stresset rundt pga full fødeavdeling.
Det eneste rådet jeg gir ril folk er å følge kroppen. Jobb aldri mot den. Jeg gjorde det i frykt med nr 1 og fødselen ble nok mer smertefull enn nødvendig. Alle fødsler er forskjellige og finnes ingen fasit. Jeg forteller gjerne mine fine fødseler men forteller også om de som det ikke gikk så lett for. Min svigermor måtte ta nr 1 med sugekopp, nr 2 med tang, nr 3 som var minst kom selv o på nr 4 så lurte de på om hu kanskje hadde for trangt bekken til å føde ett barn. Hu fødte nr 4 også vaginalt siden hu hadde gjort det 3 ganger. Mange har sine skrekkhistorier og mange har fine historier, hva man hører kommee nok veldig ann på hva de du kjenner har opplevd. Men er en del fødsel historier på bv og er bare å lese dem.
 
Stakkars deg ❤️ Selv har jeg hatt gode opplevelser med fødsel og barseltid.. men det var jo sinnsykt vondt når fødselen sto på.
Synes det er flott at du deler din historie, ikke alle opplever denne tiden på samme måte. Og det er viktig å belyse begge sidene.
Godt å høre at du nå har det bra med lille hjertet ditt og deg selv ❤️
 
Synd at du måtte få denne opplevelsen av den tiden det skal være så koselig og man skal knytte bånd.

Selv har alt hos oss bare vært "perfekt" og kan jo ikke da si noe annet? Rask fødsel på 4 timer, kjedet oss på barsel fordi lillegutt sov så mye, ammet fra dag 1 og gjør det fortsatt (over 3mnd nå), sover 13 timer hver natt med 1-2 runder liggende amming, gråter nesten aldri osv.
Jeg sier på ingen måte dette for å skryte men for å fortelle at det er faktisk mulig å få en god opplevelse også:)
 
Stakkars deg som har opplevd en så grusom fødsel og barseltid :( Det er ingen tvil om at det du har gått igjennom har vært tungt og smertefullt, og jeg ønsker deg bare god bedring med dine egne plager fremover :)

Jeg er derimot enig i det de skriver over her, i at det har ingenting for seg å skremme førstegangsfødende med verst tenkelige scenarioer, for statistikken sier jo at det ikke er mange som opplever så grusomme ting i forhold til alle fødslene der ting går bra. Hvis man først skal det, så kan man likegodt fortelle om de tilfellene der baby eller til og med begge dør under fødselen. Det finnes en risiko i alt som skjer i livet, men infoen de fødende får må også gjenspeiles av sannsynlighet, og som sylvanas sier så vil skremsel kunne forverre mange fødsler.

Jeg hadde ikke en rosenrød fødsel og barseltid, men ikke noe på langt nær så dramatisk som det du har opplevd, så det skal jeg overhodet ikke sammenligne. Men jeg hadde heller aldri fått høre eller trodde at noen skulle komme med flagg, eller at fødselen skulle foregå omtrent smertefritt og uten bokstavelig talt blod, svette og tårer. Jeg forstår ikke hva som har skjedd igjennom svangerskapet siden du hadde så urealistiske forventinger til fødselen og barseltid, for jeg finner både profesjonelle artikler og personlige ytringer omtrent overalt som egentlig beskriver det ganske spot-on. Det jeg syns går veldig igjen er jo at folk forteller stortsett akkurat det de har opplevd, helt uten filter. Heldigvis er det tå som opplever det du har gjort, og når dagen kommer og du kanskje vil ha et barn til så håper jeg av hele mitt hjerte at du får en god opplevelse :)

Når det er sagt så håper jeg du har klaget både på feilbehandlingen du fikk av helsepersonellet under og etter fødselen, og den manglende hygienen på sykehuset du beskriver, for det er virkelig helt hårreisende! Ingen kan jo forutsi eller hindre komplikasjoner som måtte oppstå hos enkelte under fødselen, men man skal da pokker ta meg få mat og rent rom i all tid man oppholder seg på sykehuset!

Jeg går snart min andre fødsel i møte, og håper jeg får føde naturlig, og gleder meg til det. Jeg vet at det blir smertefullt, at jeg kommer til å kaste opp og slite i dagevis med tette rier uten mat, drikke eller søvn. Deretter vil jeg mest sannsynlig også denne gangen få en rift, og måtte sy uten smertelindring siden jeg er resistent mot bedøvelsen. Jeg vet at barseltiden kommer til å bli påvirket av smerter i underlivet, smerter i brystene, og generelt smerter i hele kroppen etter det som har vært tidenes treningsøkt. Det kommer også til å bli påvirket av manglende søvn, men det kommer nok også til å vare de neste fire årene hvis denne blir lik storebror. I forhold til naturlig fødsel så håper jeg at jeg slipper noen stor revning, og jeg krysser alt jeg har for å slippe infeksjon i såret som jeg hadde sist. Hvis jeg blir nødt til å ta ks er jeg mer bekymret, da det er mye som skremmer meg med det, og håper jeg kan slippe blodtap og smerter utover det vanlige, og håper selvfølgelig jeg også der slipper infeksjon i såret. Jeg håper babyen er frisk og har det bra, og at ammingen går seg til lett. Men man har aldri noen forsikringer her i livet, og det er det ikke så mye å gjøre med.
 
Jeg hadde en lang fødsel som varte i 3 døgn. Jeg fikk "tidsfrist" til kl 23.00 med å prøve å få ungen ut vaginalt, hvis ikke ville de ta han ut med keisersnitt. Dels pga jeg var utslitt pga bronkitt og influensa den siste mnd og lite søvn pga hoste, dels pga lite søvn under riene (hadde null pauser, så endte med å sovne når rien var over for så å bråvåkne etter 1-2 min med pause før neste runde) hørte barnefar og jordmor snakke over hodet på meg at jeg var helt utslitt og at noe måtte gjøres.
Kl 22.46 kom ungen endelig ut, vaginalt.
Fikk ingen rifter annet enn etter klipp.
Holdt på å ende opp på operasjonsbordet likevel da jeg plutselig begynte å fossblø da legen skulle sy meg. Hun måtte hoppe unna alt blodet, og bokset meg kjempehardt i magen for å få livmoren til å trekke seg sammen.
Det hjalp, så jeg slapp både operasjon og blodoverføring. Den natten tok de han med seg ut på vaktrommet sånn at jeg skulle få lov til å sove. Sovnet som en sten før de kom seg ut døren og ble vekt en gang på natten da de fortalte at den lille var flyttet til nyfødtintensiven pga han pustet dårlig. Jeg var så sliten at hjernen ikke fungerte skikkelig, så jeg sa bare ok og snudde ryggen til henne som kom med beskjeden.
Kl 07.30 bråvåknet jeg med at hjernen hadde koblet inn og jeg sprang opp av sengen. Raste inn på do for å tisse og fikk på meg klær og gikk ut til jordmødrene/barselpleierne og spurte hva som hadde skjedd.
Fikk da vite at han hadde pustet litt dårlig så jeg kunne få gå ned til han ETTER jeg hadde spist frokost og prøvd å pumpe meg. Kl 08.15 kom barselpleier med pumpen og mens jeg satt der med døra på vidt gap så jeg søsteren min komme ut av heisen og skulle besøke meg. Hun var så spent på lillegutt og hadde ikke tid til å vente til senere på dagen.
Heldigvis var hun der da jeg skulle gå ned til lillegutt. Endte med at hun måtte trille meg i rullestol ned fordi jeg hadde mistet så mye blod dagen før at jeg holdt på å besvime.
Han måtte ligge der i nesten 1 uke da han hadde en infeksjon de ikke fant ut av. (Svelget forurenset fostervann), og jeg måtte få antibiotika intravenøst i 2 døgn pga infeksjonen. (Den tok også bronkitten så jeg ble fort frisk da)
Jeg så lite til pleierne de dagene da jeg var mye nede hos lillegutt, men de sørget for ren seng hver gang jeg var ute av den.
Mat og drikke måtte jeg selv hente på trallen utenfor rommet (de bærte den inn til meg hvis jeg ba de om det). De hadde fokus på at man skulle fort opp av sengen og klare oss selv men var der hvis man trengte de.
De ønsket å sende meg hjem den fredagen (3 døgn etter fødsel) men jeg nektet og sa at jeg ville bli der til lillegutt ble utskrevet fra nyfødtintensiven. Han ble utskrevet søndag og vi fikk 1 natt sammen på barselrommet før vi pakket sammen og dro hjem.
 
Det eneste jeg kan si, er at der ikke er likt hver gang.
Jeg tror ikke nødvendigvis det blir bedre av at de med dårlige opplevelsee skal skremme andre gravide til ks pga fødselsangst, så jeg prøver ikke å fortelle de versre tingene fra mine opplevelser med mindre noen spør. Jeg hadde heldigvis en bedre opplevelse enn deg, men depresjonen etterpå var tøff. Var forberedt på at der nok ble tøft denne gangen også, og det tok mange år før jeg var klar til å tenke på det igjen. Men så ble det mye bedre! Kult er det jo ikke, og det er nok mye med tiden etterpå som mange ikke er helt forberedt på. Men jeg føler ikke at ting blir rosemalt da. Og jeg er veldig åpen om fødselsdepresjonen min, nettopp for å være med å gjøre akkurat den biten mindre tabu å snakke om.

Håper tiden videre blir myyye bedre og du får hjelp til å bearbeide det som skjedde! Send gjerne en tilbakemelding til føden om dine opplevelser.
 
Stakkars deg, og glad du føler deg mye bedre etter relativt kort tid! Det er jo veldig positivt. Håper du får god oppfølging fortsatt.

Helt enig i at de fleste både kjendiser og kjentfolk gir inntrykk av at det er veldig enkelt og greit. Har også hørt skrekkhistorier.
Jeg hadde to flotte fødsler og prøver helt ærlig å fortelle om de så folk skal vite at det kan gå veldig lett også:)
Begge gangene var det ting som skjedde som jeg måtte bearbeide veldig etterpå. Og pga medisin jeg tar måtte begge barna overvåkes en uke på nyfødt. Med førstemann hadde de glemt å informere oss om det før fødselen og med andremann måtte vi spørre for at jm skulle oppdage at vi skulle dit.
Barsel på sykehuset var et slit, jeg var sliten, sulten, tørst, skitten, greide ikke å tisse, babyen skrek, jeg fikk ikke sove, måtte forholde meg til pleiere som også passet på barna. Med andremann ville jeg bare hjem til eldstemann. Ser jo jeg har vært så heldig også.
 
Huff.. Det hørtes helt fælt ut, rett og slett.. :(
Nå var ikke min fødsel noe fæl eller vanskelig, sånn egentlig.. Men den var langt i fra sånn jeg hadde sett for meg. Jeg var innstilt på at det kom til å bli både vondt og tungt og alt sånt, men hadde god innstilling på at dette skulle jeg klare! Pausen mellom riene skulle brukes til å komme meg igjen til neste ri, osv osv.. :) Sånn ble det ikke.. Begynte å spy med en gang jeg kom inn på rommet, fikk tabletter som skulle hjelpe, men som ikke hjalp, synes å huske jeg fikk en sprøyte som hjalp. :) Pauser mellom riene var noe jeg drømte om, hadde hvertfall ikke sett for meg at det skulle være konstant vondt med ingen pauser. Jeg hadde ikke sovet noe hele natten før fødselen startet, og med lite søvn i ukene før i tillegg, var jeg så trøtt som jeg kunne blitt. Duppet litt av oppi badekaret :p Hele fødselen er i grunn ganske "blurry" i hukommelsen min. Hver gang noen har spurt hvordan fødselen gikk har jeg svart "Gikk greit. Husker ikke så mye. Var rask og fin den..". Når jeg egentlig hadde en følelse på at den ikke gikk greit. Jeg tror nok det hadde gått mye bedre hadde jeg ikke hatt søvnmangel. :) Og neste gang skal jeg ha enten epidural eller keisersnitt! :p

Fikk forresten heller ikke noe norsk flagg, det var noe jeg og hengte meg opp i :p det var visst mye som skjedde på fødeavdelingen den dagen, så de glemte oss litt ut i noen timer. Fikk mat først etter 2 timer, da var jeg utsultet som ikke hadde spist noe på over 24 timer.

Det er 7 uker siden fødsel, og jeg er allerede der at jeg kunne tenkt meg en baby til (om litt). :)
 
Lille hjerte skrev:
Hvorfor er det ingen som tør å stå frem å si at fødsel å barsel tiden er ett helvete?

Jeg personlig skulle ønske at noen var ærlig å sa at det kan bli ett helvete å gå igjennom før jeg selv lå der å gråt på barselavdelingen!
Da har jeg kanskje vært mere forberedt på hva jeg hadde i vente.

Som legen å jeg ble enig i så blir alt i media blitt malt rosenrødt, ingen forteller hvor tøft det faktisk er!

Jeg så for meg det å presse ut ungen uten at sminken og håret ble bustete (man må jo se perfekt ut på bildene!) var piece of cake!
Jeg tenkte at når ungen kommer så blir jeg å Lille hjerte trillet til barselhotellet med både blomster å ballonger.
Ansatte kommer med en gang med et serveringsbrett med mat og drikke + norske flagg.

Så der lå jeg, med full av oppkast over meg selv, epiduralen funket på 1 fot, TENS'en var helt forjævlig, sprøyte av et slag i ryggen som var verre enn hele fødselen, ufattelige smerter i ryggen, 3 timer med full åpning, presset i 2 timer uten presserier å 0 energi tilslutt.

Lille hjerte ville ikke komme ut.

Å jeg sa hele tiden at det er noe feil! Jeg ble ikke hørt..

3 leger kom inn, vakuum ble prøvd å ingen Lille hjerte kom ut.
3 leger sto å diskuterte rett over meg med jordmor om at alt er feil, hvorfor ditt og hvorfor datt.
3 leger å 2 jordmødre går på gangen, alle vet at det er ikke ett godt tegn!

På vei ned til operasjonsbordet, narkose, der de brukte 7 min på å få Lille hjerte ut, våknet, 6 timer uten Lille hjerte.

6 timer sener fikk jeg møte Lille hjerte.
Jeg har sett bildene av meg å Lille hjerte, jeg har nemlig fortrengt de 3 første dagene, så jeg har mistet de 3 første dagene til Lille hjerte.
Legene kaller det for traumer.

8 dager på barselavdelingen.
18 blodprøver
6 venefloner
2 poser blod
1 pose jern
8 sprøyter
Crp på godt over 200
infeksjon ingen fant ut hvor kom ifra.
T-snitt.
Utrolige smerter da de klarte å stikke en muskel flere ganger i magen.
gud vet hvor mange tårer.
lå i mitt eget blod i 6 dager før jeg selv byttet på sengen.
Jeg kastet også søppelet.
2 ganger var det noen som spurte om jeg hadde fått mat.
Jeg har mistet tellingen om hvor mange ganger jeg ville hoppe fra 5 etg.

Lille hjerte var frisk og rask.
Men Lille hjerte hadde smerter i hodet å måtte ha smertestillende.
Lille hjerte gråt å gråt å det gjorde jeg å.

Vi blir sendt hjem
6 uker med sprøyter
kolikk
fortsatt smerter i hodet
Jeg med akkurat samme smertene i ryggen.

2 måneder går.
Innkalt på samtale på sykehuset.
Legen: avvik, avvik og avvik.
Lille hjerte hadde fortsatt kolikk å smerter.
Å jeg hadde fortsatt smerter i ryggen.
Jeg hadde mere sinne angående fødselen og barseltiden etter samtalen med legen.
Å maaange flere spørsmål.
Hvorfor ble min fødsel og barseltid ett stort avvik?!

Nå 5 måneder etter er ting ett helt annet liv!
Ingen kolikk, Lille hjerte går fortsatt til fysio, men har blitt smertefri!
Jeg har de samme smertene.
Morslykken har kommet!
Rutinene begynner å komme på plass.
Å livet er nå blitt herlig :)


Så mitt ønske er, vær ærlig!
Det er tøft å gå igjennom en fødsel og tiden etterpå.
Ingen fødsler er samme!
Jeg ønsker ikke min verste fiende skal oppleve min fødsel å barseltid, men jeg har ønsket at noen var 100% ærlig på hvordan det faktisk er, da har jeg i alle fall vært mere forberedt.

Men jeg har faen meg ikke fått det jævla brøde å det Norske flagg, å det irriterer meg ennå :p :) :)
Klikk for å utvide …
Føler med deg. Jeg for min del har funnet stor trøst i boka til Helena Brodtkorb, "Mammasjokket".
Jeg har aldri hatt et rosenrødt bilde av det, og vet det vil bli jævli tøft- noe jeg fikk bekreftet av boka. Men også at det blir bedre etter et halvt års tid med bebisen. Anbefaler seriøst den boka både til de som allerede er eller skal bli nybakte mødre. Lån den på biblioteket om du ikke ønsker å kjøpe :)
 
Er så flott å endelig lese en historie som er direkte ærlig og ikke bare blomster og solskinn.
Jeg gikk hele graviditeten uten noen plager, uke 32 ble jeg sengeliggende pga kort livmorhals, det var Ok for det kunne jeg leve med. Så kom kløen, og jeg fikk diagnosen ICP, 1,5 times søvn på det meste hver natt. Klødde meg til blods, en lege som ikke fortalte at jeg kunne vente en ukes tid med å hente ut medisinen til 1000kr som jeg fikk vite var var livsviktig for at lillemor skulle overleve av en overlege på føden som jeg møtte på tilfeldig og hadde noen spørsmål til. En styrtfødsel hvor jeg mistet all kontroll. ble glemt på sykehuset av jordmødrene. Kom hjem og følte ingen kjærlighet og den "fantastiske" morsfølelsen alle snakket om. Frøkna var 3 uker når hun fikk kolikk, og gråt til hun var 9mnd.

Synes mange kanskje pusser litt ekstra på historien om hvor fantastisk tiden er. Jeg kan ikke huske noe, bare masse gråt, vugging, gulp..
fikk forresten ikke det norske flagget, men fikk ertesuppe og varm mozell. Hvem i h@/(3!$ vil spise ertesuppe så kort tid etter å ha spydd av lystgass...
 
Piperchap skrev:
Er så flott å endelig lese en historie som er direkte ærlig og ikke bare blomster og solskinn.
Jeg gikk hele graviditeten uten noen plager, uke 32 ble jeg sengeliggende pga kort livmorhals, det var Ok for det kunne jeg leve med. Så kom kløen, og jeg fikk diagnosen ICP, 1,5 times søvn på det meste hver natt. Klødde meg til blods, en lege som ikke fortalte at jeg kunne vente en ukes tid med å hente ut medisinen til 1000kr som jeg fikk vite var var livsviktig for at lillemor skulle overleve av en overlege på føden som jeg møtte på tilfeldig og hadde noen spørsmål til. En styrtfødsel hvor jeg mistet all kontroll. ble glemt på sykehuset av jordmødrene. Kom hjem og følte ingen kjærlighet og den "fantastiske" morsfølelsen alle snakket om. Frøkna var 3 uker når hun fikk kolikk, og gråt til hun var 9mnd.

Synes mange kanskje pusser litt ekstra på historien om hvor fantastisk tiden er. Jeg kan ikke huske noe, bare masse gråt, vugging, gulp..
fikk forresten ikke det norske flagget, men fikk ertesuppe og varm mozell. Hvem i h@/(3!$ vil spise ertesuppe så kort tid etter å ha spydd av lystgass...
Klikk for å utvide …
Jeg fikk ikke heller noen flagg eller brus, men det var fordi det var 6 fødsler det døgnet og de som leverte varer til sykehuset ikke hadde hatt inne villa brus fra butikklageret. Selve graviditeten var et helv*' fra start til slutt. Fikk bekkenløsning med låsning i uke 5, ryggen streiket fra uke 4. Kunne ikke få noen andre behandlinger enn massasje. Fikk enormt mye vann i beina rundt uke 30 og det førte til så sterke smerter at det alt var vondt. Bare det å gå noen skritt gjorde at jeg klynket. Jeg klynket i søvne og ble vekt av samboeren min for å roe meg ned. Jeg fikk en mage som var enorm, faktisk så enorm at flere dyktige jordmødre måtte spørre om jeg var sikker på at det var kun 1 der inne. Selv om de så bare 1 på ultralyd. Oppi dette skulle samboeren pusse opp badet så da måtte jeg flytte ut. Han ville ikke utsette meg for farlige stoffer. Og etter oppussing skulle vi selge leiligheten og flytte. Dette er en kortversjon av opplevelsen min.
 
Jeg var ikke overrasket av hverken hyperemesis, farlig lavt blodtrykk, bekkenløsning, migrene, 67 timer med fødsel, kolikk eller slitsom amming, men det var ikke noe gøy av den grunn.
Jeg tror det er lettere om man leser seg opp på ting i forkant, men også at man orienterer seg om hvilken hjelp som finnes, og forbereder seg på hvordan man kan(!) takle ting.
Uansett om neste runde hadde blitt akkurat som den første, hadde jeg visst at det ville gå over, og at det er verdt det. :)
(Hukommelsestapet som kom av ren utmattelse, som stjal mesteparten av fødselen og de første månedene kunne jeg vært foruten dog..)
 
Tusen takk for mange flotte ord :Heartred

Heldigvis er ikke min fødsel og barseltid normal, så jeg håper ikke noen får oppleve det samme :)
 
Jeg fikk heller ikke noe mat, brus eller flagg...
Ble trillet opp fra oppvåkninga til et iskaldt rom på barsel, uten baby (han lå på intensiven, jeg fikk sett ham i farens armer i nøyaktig 10 sekunder på operasjonssalen), bare en lapp som egentlig skulle hengt på senga hans der de ikke engang hadde giddet å fylle ut noe. Første som kom og snakket med meg var en brysk jordmor som bare kom rett inn og sa jeg måtte stimulere melkeproduksjonen, og plugget på meg brystpumpe på full guffings (au) før hun gikk ut igjen.
 
Last edited:
Hadde langt i fra noen drømmefødsel første gangen jeg heller, helt jævlig faktisk. Ble liggende i 9 dager på sykehuset og holdt på å blø ihjel fordi ingen trodde på meg/rapporterte videre hvor mye jeg faktisk blødde. Så ble det narkose, utskraping av morkakerester og blodoverføring før vi fikk dra hjem. Absolutt ingen drømmebarseltid da formen var dårlig og jeg brukte lang tid på å bygge meg opp igjen fysisk og psykisk.
Forskjellen er kanskje at jeg var på forhånd innstilt på at alt kom til å bli grusomt forferdelig og det var alltid skrekkhistoriene om fødsler folk har likt å fortelle opp igjennom årene :confused:
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp