Et risikosvangerskap

[Rogue]

Det er første søndag i august og det striregner. Samboer har akkurat gått ut i sommerferie, men ingenting ute minner om sommer. Leiligheten vår ser delvis ut som en byggeplass og om bare et par dager reiser vi bort. Jeg gleder meg, ikke fordi jeg ikke trives her, det gjør meg ikke så mye at ikke alt er ferdig enda. Det jeg gleder meg til er å møte svigerforeldrene mine og fortelle dem at de skal bli besteforeldre, senere skal vi fortelle det til vennene våre også. Det er nesten ingen som vet om at vi skal bli foreldre enda, jeg tror mange kommer til å bli overrasket. Vi hadde besøk i går og hadde helt glemt at bildene fra den første ultralyden står i en ramme på en sjenk i stua. Besøket så helt himmelfallent ut da jeg fortalte at jeg er vel 4 mnd. på vei. Det er ikke mulig å se det på meg, i hvert fall ikke hvis man ikke vet det.

I går gråt jeg også for første gang siden jeg ble gravid. Det overrasker meg at det ikke har skjedd før. Synes det er helt rart hvor utrolig rolig jeg har følt meg de siste månedene. Hadde fryktet at jeg kom til å bli hysterisk bekymret og helt ute av balanse, men faktisk tror jeg at jeg aldri før i hele mitt liv har følt meg så avslappet. Grunnen til at jeg gråt var at jeg hadde fylt ut et spørreskjema i forbindelse med et forskningsprosjekt for å kartlegge sammenhenger mellom den sykdommen jeg har og for tidlig fødsel. Siden jeg aldri har fått barn før måtte jeg svare på spørsmål om min egen fødsel og selv om jeg vet mye var det mange ting jeg ikke kunne svare på også. Det fikk meg til å tenke på foreldrene mine, på hvordan de må ha opplevd å få et sykt barn. Hvordan det må ha føltes å i det ene øyeblikket sitte urolig og vente på å få møte en lege og i neste øyeblikk bli skåret opp i all hast fordi en bitteliten baby må ut. Akkurat mens jeg satt og tenkte på dette kjente jeg barnet i min egen mage for aller første gang, en svak kilende følelse, som en ørliten krusning under huden, helt ulikt noe annet jeg har kjent før. Og jeg gråt fordi det er en viss sannsynlighet for at dette barnet får en lignende start, og hvem vet om marginene vil være på riktig side da.

 

[..christine..]

For et perfekt tidspunkt lille valgte å gi et lite tegn til deg. Kanskje h*n prøvde å si at alt er bra med meg mamma. Ikke beskymre deg.

Kan jeg spørre hvilken type sykdom det er du har? Muskulært? Organrettet?

Høres ut som du får tett oppfølging og det er veldig bra. En skal føle seg ivaretatt når en er gravid.

Gleder meg til å høre reaksjonene når dere deler at dere er gravid

 

[Rogue]

Hei Christine Takk for hyggelig kommentar! Den sykdommen jeg har er en sjelden arvelig bindevevssykdom. Hos meg er leddene samt flere organer og "systemer" påvirket, men det er ikke sånn at det er mulig for folk flest å se det på meg nå som jeg er voksen. Da jeg var barn var det mer åpenbart at jeg har en funksjonsnedsettelse for det var på en måte ikke noe hold i musklene mine. Per i dag har jeg god gangfunksjon, men det krever kontinuerlig trening å opprettholde.

Nå er jeg inne i svangerskapets 18. uke! Synes det har gått både sakte og fort samtidig. Endelig har kvalmen og hodepinen så godt som forsvunnet og jeg føler meg utrolig nok bedre enn til vanlig. Det er ikke mange dagene siden jeg gikk i bikini og for andre er det nok fremdeles ikke synlig at det er et lite barn der inne i magen og jeg skjønner ikke helt selv hvordan det får plass, men jeg kjenner at buksene mine har begynt å bli litt trange og tenker det sikkert ikke er lenge igjen nå før det kommer en synlig kul. Nå skal vi ut å spise middag! Vi er hjemom en liten tur før vi skal feriere videre og akkurat nå går det nesten ikke an å lage mat på kjøkkenet vårt.

 

[..christine..]

Så ikke kommentaren din før nå jeg Håper du har hatt en fin ferie, og at huset snart ikke står på hodet lenger
Er det mye dere renoverer?

Men hva sa de kommende besteforeldrene?

Hvordan går det med helsen din da? Hvordan takler musklene svangerskapet? Jeg kjenner jo selv at kroppen jobber på spreng med alt som skjer.

 

[Rogue]

Over halvveis! Vi har vært hjemme fra ferie litt over en uke og nå har vi heldigvis kommet litt mer i orden her. Det går ikke så fort og mange ting gjenstår, men det er greit. Det har vært deilig å nyte noen soldager og møte venner igjen etter ferien også. Ordinær ultralyd er overstått og alt står bare bra til med den lille. Jeg kjenner veldig mye aktivitet der inne og det synes jeg er så morsomt. Magen er veldig synlig når jeg ligger på ryggen, men når jeg går rundt forsvinner den litt og jeg kan fremdeles bruke de fleste buksene mine. Vi har vært en tur og sett på barnevogner, men har ikke kjøpt hverken barnevogn eller noe særlig annet vi trenger enda. Smilte ganske mye for meg selv av den vordende moren og hennes mor som diskuterte nyansen av grå og hvordan ulike tekstiler de skulle bruke i vognen ville passe i vognen i sikkert en halvtime mens vi ventet på å få hjelp på en av butikkene vi var innom.

Er straks på vei til min tredje fysioterapitime denne uka. Nå har to av de vært hos en spesialist så det er jo sjelden jeg har så mange timer. I dag skal jeg til min vanlige fysioterapeut som jeg er hos ukentlig. I midten av oktober har jeg en avtale på Haukeland og da får jeg sikkert vite hva slags vurdering de gjør med tanke på selve fødselen og det er jeg ganske spent på. Innen det skal jeg legges inn på sykehus på østlandet to uker for noe ikke svngerskapsrelatert, dette var planlagt innen jeg ble gravid, men akkurat nå merker jeg at jeg ikke har sånn kjempelyst. Får bare håpe det går fort, den siste tiden synes jeg bare har flydd avgårde! Hele august kjente jeg meg egentlig uforskammet bra, men den siste uka har jeg merket at det er litt tungt for kroppen min dette og jeg har behov for å hvile mer enn vanlig. Ironisk nok er det sånn at mange plager kvinner bare får når de er gravide, de har jeg jo fra før, så jeg har ihvertfall god erfaring med å håndtere de.

 

[Rogue]

Jeg er visst ikke forumtypen og har vært veldig lite aktiv her inne, men for min egen del tenkte jeg at jeg kan skrive en liten oppdatering i dag. Jeg er nå i svangerskapets 31. uke og formen er i grunn veldig bra, bortsett fra at jeg har vært skikkelig forkjøla de siste to ukene, men nå er jeg nesten helt bra igjen. Alle involverte synes å være positivt overrasket over hvor bra dette svangerskapet går, meg selv inkludert, jeg er jo ikke engang noe hormonell. Det dukket opp en komplikasjon jeg var helt uforberedt på et par uker etter at jeg postet sist, men det går også overraskende greit og er ikke farlig for barnet.

Begynner å bli ganske godt kjent på KK for i tillegg til at jeg har fått ekstra oppfølging på grunn av egen sykdom er babyen vår litt liten så det følges det også ekstra med på. Vi skal på vekstkontroll igjen til uka og jeg er ganske spent for ønsker jo ikke at vekstavviket skal bli noe større, men heldigvis tyder alt på at den lille har det bare bra. Så langt har vi fått et veldig godt inntrykk av KK og føler oss vel ivaretatt selv om det innimellom har vært litt rot. I uka som kommer skal vi også på fødselsforberedende kurs og det både gleder og gruer jeg meg til, men håper vi får en fin opplevelse og at det ikke er så travelt på fødeavdelingen den dagen for synes det hadde vært fint med en omvisning. Hvordan selve forløsningen blir vet jeg fremdeles veldig lite om, men jeg tror det står mellom planlagt keisersnitt i full narkose eller helt naturlig fødsel med noe begrenset mulighet for smertelindring, epidural kan jeg i alle fall ikke få. Visste om det før jeg ble gravid så det kom heldigvis ikke som noe sjokk på meg. Merker at jeg synes tanken på å evt. ikke få oppleve at barnet mitt blir født er kjip, men stoler på at de som skal ta den endelige beslutningen vet hva de gjør og at man går for det som er tryggest for både mor og barn. Har fått beskjed om at hvis babyen er veldig liten eller fødselen starter av seg selv mer enn 3-4 uker før termin så kommer man til å prøve å unngå keisersnitt selv om man egentlig har bestemt seg for det rett og slett fordi det er så fordelaktig for babyen og det syntes jeg var greit å få vite for da føler jeg at jeg vet hva som mest sannsynlig vil skje om fødselen skulle starte før jeg har vært på den avtalen hvor forløsningen skal diskuteres.

 

[Rogue]

Denne uken ser ut til å bli veldig trist. Svigerfar ligger for døden og har ikke mange dagene igjen. Han har vært alvorlig syk i lang tid, likevel føles dette alt for plutselig. Vi hadde vel både trodd og håpet at han skulle rekke å oppleve å bli farfar, men sånn blir det ikke. Vi fikk kommet oss på vekstkontroll tross alt som skjer, og babyen vokser ihvertfall, om enn noe langsomt. De kan ikke finne noe som helst galt, likevel må vi tilbake for en ny sjekk om ganske kort tid.

 

[Styx]

Denne uken ser ut til å bli veldig trist. Svigerfar ligger for døden og har ikke mange dagene igjen. Han har vært alvorlig syk i lang tid, likevel føles dette alt for plutselig. Vi hadde vel både trodd og håpet at han skulle rekke å oppleve å bli farfar, men sånn blir det ikke. Vi fikk kommet oss på vekstkontroll tross alt som skjer, og babyen vokser ihvertfall, om enn noe langsomt. De kan ikke finne noe som helst galt, likevel må vi tilbake for en ny sjekk om ganske kort tid.

<3 klem

 

[Etlitehåp]

Du skriver så nydelig. Leste alle innleggene i dagboken din nå. Ønsker dere masse lykke til videre nå i siste innspurt av svangerskapet. Trist å lese om din svigerfar. Masse gode tanker <3

 

[Verpesyk90]

Trist å høre om svigerfaren din [emoji173]️
Håper lille sin vekt trapper opp sånn at det blir mindre bekymringer for deg fremover [emoji173]️[emoji173]️ godt du blir fulgt opp ofte

 

[Rogue]

Tusen takk for all omtanke!!!

 

[Rogue]

Oppdatering:
Vi har gått inn i et nytt år og svangerskapet nærmer seg med stormskritt å være fullgått. Jeg er litt overrasket over å fremdeles være gravid etter to ganske kaotiske uker hvor det først ble snakk om igangsetting på grunn av at fosterets vekst hadde avtatt ytterligere og deretter fordi jeg plutselig ble veldig dårlig. Tilbrakte store deler av julen innlagt på KK, men nå er jeg hjemme igjen. I kveld er jeg alene, vi har hatt besøk som har reist hjem og hele nabolaget er kjempestille sammenlignet med i går. Jeg vet at barnet i magen har det bra selv om det er lite. Har vært gjennom alle mulige tester, utallige leger, jordmødre og sykepleiere har forsikret meg igjen og igjen om at både jeg og barnet er trygge og at alt ser bra ut, men jeg kjenner likevel på en ny uro jeg ikke har kjent tidligere. De siste dagene har jeg i flere omganger hatt regelmessige og ganske kraftige kynnere i mange timer av gangen, kanskje er det på grunn av alt som har skjedd, men det kan jo også hende at det er et tegn på at fødselen nærmer seg.

Uansett når fødselen skjer skal jeg ihvertfall bli mamma ganske så snart og det kan jeg på en måte ikke tro eller forstå helt. Jeg gleder meg og er utrolig spent på å møte dette nye mennesket, men helt ærlig er jeg litt redd også. Og kanskje gjør tiden på året meg ekstra tankefull. Det virker nesten obligatorisk å oppsummere året som er forbi, en gjør opp status, teller over hva som er tapt og hva som er vunnet, prøver å forberede seg på det som kommer. Tidligere har jeg hatt så klare forestillinger om året foran meg, men innser nå at det som venter meg først og fremst er helt ukjent terreng. Jeg kjenner meg både forberedt og helt uforberedt samtidig. Er ganske sikker på at dette barnet kommer til å forandre både meg og barnefaren, forholdet mellom oss, relasjonene vi har til venner og familie, prioriteringene og hverdagene våre for alltid, på godt og vondt. Det finnes ingen vei tilbake, uansett hva som skjer vil vi være foreldre bestandig. Og det er bare så vanvittig fint og skummelt og får meg til å føle alt mulig på en gang.

 

[Babyhåp89]

Så fint skrevet. Der satt du ord på mye av det jeg også tenker på. [emoji4] Vi går en spennende, fantastisk og helt sikkert utfordrende tid i møte.[emoji173]

 

[Rogue]

38 uker på vei!
Heldigvis føler jeg meg litt mer ovenpå både fysisk og mentalt enn sist jeg skrev her inne, skjønt jeg kjenner veldig godt på kroppen at jeg er høygravid. Mange ledd krangler en del, jeg sover ikke spesielt godt om nettene og matlysten min er så og si ikke-eksisterende. Har ikke hatt like kraftige kynnere som jeg hadde i romjula og ellers er det ingen ting som tyder på at jeg skal gå i fødsel med det første, men nå har jeg heller ikke termin før mot slutten av måneden så det er vel ikke så rart. Skal på en ny vekstkontroll denne uka og det er alltid like spennende! Sist hadde lille endelig kommet over 2000g og hadde lagt fint på seg siden sist, men jeg tror det skal ganske mye til for at fosteret har kommet opp i en vekt hvor det ikke lenger vurderes om fødselen skal settes i gang og jeg tror retningslinjene sier at forløsningen skal skje innen termin når det er kjent vekstavvik av en viss størrelse. Før jul hadde jeg det alt for travelt så kontrasten er stor til hvor lite jeg har på tapeten nå om dagen og tiden går ganske langsomt, men prøver å nyte det. Har ryddet bort det meste av julepynt og vasket litt klær og sengetøy til lille, men den voldsomme trangen til å skrubbe ned hele huset og rydde i skuffer og skap som jeg har hørt rykter om glimrer definitivt med sitt fravær ;p

 

[..christine..]

Det blir baby selv om skuffer og skap ikke er skrubbet[emoji6] tro meg. Jeg fikk aldri «ånden» over meg jeg heller[emoji23] så bra at lille er gått over 2000g nå[emoji173]️ tenk, snart er du mamma.

 

[Rogue]

Da er det 20 dager siden sist jeg skrev her og utrolig nok er jeg fremdeles gravid. Synes det er ok, men veldig rart siden jeg allerede før dette barnet ble unnfanget var blitt forespeilet at jeg med høy sannsynlighet ville kunne komme til å føde for tidlig. I tillegg opplevde jeg jo at fødselen var på nippet til å starte før nyttår. Og så var det dette vekstavviket da, men lille har vokst som en helt den siste måneden og alt tyder på at trivselen er stor, så nå venter jeg i grunn bare på at fødselen skal starte av seg selv.

Har hatt ganske hyppige og tidvis regelmessige kynnere i det siste. Ble sjekket på kontroll tidlig i forrige uke og fikk vite at livmorhalsen min er moden og at jeg har et par cm åpning allerede. Jeg begynner også å komme ut av telling over antall kvelder hvor jeg har lagt meg og tenkt at det kanskje vil skje noe mer i løpet av natten, uten at det gjør det. Hadde virkelig ingen anelse om at modningsfasen kunne være så lang! Men formen min er etter forholdene kjempefin så jeg kan faktisk ikke klage. Er så spent på fødselen og gleder meg helt ekstremt mye til å møte lille, så det er litt utfordrende å ikke tenke og lure på når det skal skje hele tiden, men jeg prøver så godt jeg kan

 

[Rogue]

Vi har fått en liten gutt! Han kom til verden noen dager etter termin Fødselen gikk ekstremt raskt, tror det tok i underkant av to timer fra de sjekket meg første gang og jeg hadde 3 cm åpning til han var ute, så er glad jeg tilfeldigvis allerede var på sykehuset da den startet. Det ble ganske annerledes enn jeg hadde forestilt meg, men jeg tror at jeg på mange måter tross alt var heldig. Siden det gikk som det gikk er jeg skikkelig glad for at jeg valgte å forsøke en normal fødsel og at det ikke ble et planlagt keisersnitt. Hadde så og si ikke pause mellom riene og pressetrang fra begynnelse til slutt, så det var kanskje noe av det mest intense jeg har opplevd i hele mitt liv, men jeg hadde faktisk ventet meg at det skulle gjøre mer vondt, særlig utdrivningsfasen.
Oppholdet på barsel var veldig fint og vi følte oss godt ivaretatt. Gutten var jo ikke så stor og hadde litt problemer med å suge i begynnelsen, men innen vi ble utskrevet hadde han fått teken på det. Da vi fikk hjemmebesøk veide han allerede mer enn da han ble født og det er jeg veldig fornøyd med.

 

[Murre]

Gratulerer så mye med lillegutt! Så bra at alt gikk bra selv om det gikk litt raskt. Kos dere og nyt barseltiden

 

[Rogue]

Da er det bare en uke igjen av februar, og for en måned det har vært så langt! Dagene siden gutten vår ble født har gått så fort, og samtidig føles det som de lengste ukene i mitt liv for vi har jo opplevd så utrolig mye. Listen med ting vi har gjort for første gang vokser fremdeles nesten hver dag, samtidig med listen over husarbeid jeg gjerne skulle ha gjort som jeg ikke rekker over ;p Denne uka var første gang jeg hadde en avtale på sykehuset og lillegutt og pappa skulle være igjen hjemme. Det syntes jeg var skikkelig stressende! Vi øvde på pumping og flaskemating et par dager i forveien og hadde heldigvis ingen store problemer med det. Legen var nesten en time forsinket og hele tiden mens jeg satt på venteværelset hadde jeg bare lyst til å stikke derfra og komme meg hjem til den lille babyen min, men jeg kan jo ikke rømme fra virkeligheten heller. Min situasjon er den den er, og uansett hvor mye jeg skulle ønske det ikke var sånn så tar undersøkelser, behandling ol. en del av min tid. Heldigvis ble det en ok opplevelse til slutt og far og sønn hadde selvsagt klart seg helt utmerket mens jeg var borte.

Vi er ofte på helsestasjonen og sjekker vekta siden han var litt liten da han kom og i tillegg har hatt litt liten vektoppgang. Han passer fremdeles best i størrelse 44.
Jeg likte ikke så veldig godt å gå til jordmor der, så er lettet over at jeg trives bedre med helsesøster. Det eneste er at jeg alltid glemmer det jeg tenkte jeg skulle spørre om, men sånn blir det vel fort når man våkner minst hver 2. time natten gjennom. Tross amming 24/7 enkelte dager har jeg ikke hatt noe problem med såre brystvorter og det priser jeg meg lykkelig for. Trodde kanskje jeg og lille hadde fått trøske eller at jeg opplevde ubehag i forbindelse med utdrivningen for jeg har ofte en slags brennende følelse i brystene, men så har jeg visst noe som kalles Raynauds fenomen (brystknoppene blir helt hvite). Kanskje det hindrer utdrivningsrefleksen?. Evt. lager jeg ikke så mye melk? Eller så legger han på seg akkurat i det tempoet som er ment for han, jeg synes sannelig ikke det er godt å vite. Det mangler ihvertfall ikke bleier å skifte! Vi har ikke gitt noe tillegg enda, men det kan hende vi starter med det ganske snart da helsesøster har sagt at vi gjerne må starte å gi det hvis det blir for slitsomt å fortsette å amme så hyppig.

 

[Rogue]

Lillegutt blir to mnd gammel denne uka og jeg har så mye jeg gjerne skulle skrevet ned for jeg er redd jeg vil glemme det.
Innser mer og mer for hver dag at det virkelig ikke var mulig for meg å forestille meg hvordan livet med baby ville bli. Travelheten, hvordan jeg skynder meg hva enn jeg gjør og likevel føler at jeg nesten ikke får gjort noe som helst annet enn å ta meg av ham, det hadde jeg hørt om, men ikke forstått. Likevel trives jeg faktisk mye bedre med den nye hverdagen enn jeg hadde fryktet. Hadde stålsatt meg for at jeg kanske ville kunne komme til å kjede meg eller ha kjipe tanker og følelser, også viser det seg at jeg elsker å være mamma! I tillegg har jeg blitt helt rar! For det er ikke bare min egen sønn jeg er opptatt av, jeg sender lange blikk etter gravide, barnevogner og barn i alle aldre, og hver gang jeg ser en liten baby (spiller ingen rolle om det bare er et bilde eller på tv) blir jeg helt varm om hjertet og hvis (den stakkars) samboeren min er i nærheten utbryter jeg gjerne "se på den fine lille babyen!". Dette kunne ALDRI ha skjedd tidligere, så ja, ville tilstander...

Det har vært en del gråting, det har vært lite soving, det har vært utrolig mye amming, byssing og bæring, og jeg har vært fortvilet fordi jeg slett ikke alltid klarer å forstå hva den lille trenger eller vil. Siden jeg ikke aner hva som er normalt går jeg ofte og lurer på når og om jeg burde ta ham med til en lege eller en av alle de andre "ekspertene" som hjelper babyer med forskjellige problemer (mistenker at det er ganske mange som vet å utnytte usikre førstegangsforeldre). For ikke å snakke om alle gangene jeg ligger eller sitter ekstremt ukomfortabelt, skulle vært på toalettet eller er desperat tørst, men så sover han endelig godt og da har jeg faktisk ikke hjerte til å vekke ham og tør ikke røre på så mye som en finger en gang. Det rare er at han trenger bare smile til meg og det gjør meg så utrolig glad at alt som er slitsom blir helt ubetydelig. Og noen dager, når ting går litt mer "smud" enn vanlig, føler jeg meg som den rene superhelten En rask dusj trumfer tidligere spa-opplevelser, å få spise middag sammen (mens maten er varm) kjennes som å ha vunnet i lotto. Med andre ord, det er en underlig tid og det er vanskelig å forklare hva som er så fantastisk med å ha det sånn. For det er nesten uforståelig også for meg at det kan kjennes så flott å bare se på dette livets mirakel, et lite menneske som er helt seg selv, men kommer fra oss. Jeg kan nesten ikke forestille meg noe bedre enn når det virker som om han har det bra, og det er så vilt fint å kjenne varmen og pusten hans når han sover inntil meg at alt gulp, bleielekkasjer og bittesmå sokker som faller av hele tiden blir bagateller i forhold.

Jeg tenker mye på hvor annerledes det må være å få barn for andre gang, og prøver å tenke at den uerfarenheten jeg kjenner på nå også har sin egen magi, selv om jeg noen ganger blir helt oppgitt over at jeg ikke har tenkt på en ting tidligere, skulle ønske jeg visste noe før jeg får vite det, eller er bekymret over om jeg gjør noe feil eller har glemt eller til og med slett ikke vet om noe det er viktig å huske på når man har med en baby å gjøre.
Den lille gutten vår har forandret seg så utrolig mye siden han ble født, bare den siste uken synes jeg han har utviklet seg kjempemye. Han leker mye mer aktivt, lager flere forskjellige lyder når han snakker med oss og det virker som han oppdager nye ting rundt seg hele tiden. Det er så gøy!