Et litt rart spørsmål...

M

My heart

Guest
om en person dør, og ektefelle sitter igjen.
På gravsteinen er det gjort av plass til navn på den gjenlevende ektefellen.

Så finner den gjenlevende seg en ny partner, gifter seg får barn og lever et langt og godt liv sammen.

Når den gjenlevende da dør- skal han/ hun gravlegges med sin tidligere avdøde ektefelle? Eller med sin nye ektefelle?
 
Jeg tenker at om jeg dør i nærmeste fremtid, så forventer jeg ikke at mannen min skal leve resten av livet alene. Forhåpentligvis hadde han funnet seg en ny livspartner og levd et langt liv, og da vil jeg si at det naturlige ville være at han ble begravet sammen med henne når den tid kom.
 
Jeg tenker at om jeg dør i nærmeste fremtid, så forventer jeg ikke at mannen min skal leve resten av livet alene. Forhåpentligvis hadde han funnet seg en ny livspartner og levd et langt liv, og da vil jeg si at det naturlige ville være at han ble begravet sammen med henne når den tid kom.

Enig i det.
 
Jeg tenker at om jeg dør i nærmeste fremtid, så forventer jeg ikke at mannen min skal leve resten av livet alene. Forhåpentligvis hadde han funnet seg en ny livspartner og levd et langt liv, og da vil jeg si at det naturlige ville være at han ble begravet sammen med henne når den tid kom.
Tenker likt.

Naturlig å gravlegges sammen med den man har levd et langt liv sammen med tenker jeg.

Samtidig er det jo opp til hver enkelt. Min eks-svigermor ble gravlagt sammen med sin ektemann etter eget ønske, selv om han døde 30 år før henne, og hun hadde hatt en annen partner i mange mange år før hun døde. Partneren ble gravlagt med sin kone.
 
Opp til den enkelte. I de fleste tilfeller naturlig å begraves med den man har levd et langt liv sammen med. Dvs. Om denne vil.
 
Som de andre her, så tror jeg at det må man føle på i hvert tilfelle selv.
Og kanskje ytre sitt ønske til sine barn/pårørende, som skal ordne med dette i etterkant, slik at DE slipper å ta den avgjørelsen (hvis det er noen tvil da, i noen tilfeller er det kanskje åpenbart hva som er "rett")?
 
Mmmh den har jeg tenkt på selv. Men har vi levd et liv sammen i 50 år ish. Så skal vi ha samme stein. Hvis ikke så får hver og en velge selv.
Kan jo legges ved siden av hverandre med hver sin stein.
 
Det er jo opp til hver enkelt vil jeg tro. Men jeg har alltid lært at man etter etikken skal gravlegges med sin mann/kone nr 1 om han/hun dør fra ektefellen.
 
Det ble den avdøde ha gitt pårørende beskjed om på forhånd. Om mulig :)
 
Vi har planer om å kremeres den dagen noe slikt skulle skje, så synes ikke det blir noe problem :)

Men det må da være opp til hver enkelt tenker jeg. Og det kommer jo kanskje litt ann på alder man går bort.

Men samtidig mener jeg å ha hørt at det koster endel penger å «holde av» en gravplass. Varierer jo sikkert litt etter hvor man bor. Men jeg hadde ikke brydd meg fra eller til.
 
Tenker likt.

Naturlig å gravlegges sammen med den man har levd et langt liv sammen med tenker jeg.

Samtidig er det jo opp til hver enkelt. Min eks-svigermor ble gravlagt sammen med sin ektemann etter eget ønske, selv om han døde 30 år før henne, og hun hadde hatt en annen partner i mange mange år før hun døde. Partneren ble gravlagt med sin kone.

Ja, det må være opp til hver enkelt og noen har sikkert sterkere ønsker vedrørende temaet enn andre. Det som hadde vært naturlig for meg trenger ikke være det for andre, så det er jo fint at man kan uttrykke ønsket til familien og vite at det blir ordnet :)
 
Tenker at det blir vel den man har levd et langt liv sammen med, om man ikke gifter seg bort på ny med nytt etternavn/ får nye barn med den nye ektefellen.. tror jeg.
 
Det er jo opp til hver enkelt vil jeg tro. Men jeg har alltid lært at man etter etikken skal gravlegges med sin mann/kone nr 1 om han/hun dør fra ektefellen.

Tenker også det. Det er jo «den store kjærligheten» man gifter seg med, og om den personen ikke hadde dødd så hadde det ikke vert noe nr 2. Selvfølgelig finnes det jo unntak..

Mistet min far i fjor, 46 år gammel. Han og mamma hadde da vert gift rundt 15 år og har barn sammen. Hun har valgt dobbelgrav og skal graves ned med han. Det er ikke det at hun aldri kommer til å finne seg en ny, hun er jo forsatt ung (41), men er naturlig for henne å ville bli begravd med sin første mann.

Må selvfølgelig være opp til hver enkelt å velge, ingen av delene er er jo «unaturlig» å ville.
 
Det er jo kun for de etterlatte at dette spiller noen rolle, og det utgjør jo ingen forskjell for noen, annet enn at man eventuelt går til en annen grav for å pynte/sørge, dersom man gjør sånt.
Hvis den avdøde ikke spesifikt har uttrykt at hen vil gravlegges et spesielt sted, er det opp til de etterlatte å ta seg av hvor kroppen/asken skal.
 
Vanskelig, det beste er nok om de kommer med eget ønske, jeg hadde ihvertfall ikke ville valgt gravplass til noen i en sånn situasjon.

Men vet at mye kan skje, gravplasser kan plutselig bli brukt av andre enn de som var tiltenkt plassen, slik som min mor ble lagt det mine besteforeldre hadde lagt av, så når min tante døde for 6 år siden fikk hun plassen ved siden av selv om den da igjen var tiltenkt min bestefar (de trodde han ville dø først så min bestemor kunne legges oppå min mor når tiden kom)

Så når min bestemor døde for 4 år ganske uforventet så ble hun etter ønske lagt hos sin familie, det lærte meg noe ihvertfall nemlig at slike ting ikke kan planlegges og man må nesten være lydhør på hva andre ønsker den dagen men åpen for at det kan forandres
 
Det tenker jeg må være opp til hver enkelt, og hva han eller hun selv ønsker når den tid er inne. Og at dem har formidlet ønskene sine videre til sine etterkommere eller i et evnt testament, hvis det skulle være tvil.
 
Synes det sier seg selv at man ikke gravlegges sammen med x’en sin
 
Det må være opp til hver enkelt
Mamma har laget til dobbelgrav med min pappa, selv Ingunn skulle finne seg en ny er det fortsatt Pappa hun var gift med i 40 år

Jeg har vært sammen med mannen i 18 år og for meg er det han det er naturlig å bli gravlagt med
 
Back
Topp