glab80
Glad i forumet
Jeg er 36 år, gift og vi har en datter på 3,5 år. I april 2016 mistet jeg et barn i sen SA i 19. uke.
Vi har trenger hjelp av fertilitetsklinikk (ICSI) for å få barn. Vi prøvde på egenhånd i nesten 5 år før første barn, men klarte det ikke. Men altså, på vårt 3. ferskforsøk (ICSI) satt vår første spire, hun ble født 5 uker for tidlig og traff dermed akkurat min 33 årsdag. Vi ble overrasket etter fødsel av at hun hadde Downs syndrom, og med dette fulgte 3 hjertefeil (hull i hjertet). Det at hun hadde hjertefeil, fikk på en måte diagnosen Downs syndrom til å komme litt i bakgrunnen i starten, da vi begge følte at hjertefeilene er jo faktisk noe som er potensielt dødelig, mens Downs syndrom kan man jo leve lenge med. Heldigvis har hullene i hjertet hennes gradvis blitt mindre, og hun blir i dag oppfattet som hjertefrisk.
Da snuppa vår var nesten 2 år, følte vi oss modne for å prøve å gi henne et søsken. Vi startet med å prøve å bruke noen frosne embryo vi hadde igjen fra vårt vellykkede prøverørsforsøk. Fryseforsøkene ga ikke resultater, og vi prøvde på nytt, med et nytt ferskforsøk (ICSI igjen) desember 2015. Gleden var stor da testen ble positiv 1. juledag! Svangerskapet forløp fint og tilnærmet uproblematisk. Vi passerte uke 18+0, og følte oss ganske sikre på at snuppa skulle bli storesøster. Vi hadde fortalt henne den gledelige nyheten, og det virket som at hun syntes det var spennende.
Men så, ettermiddagen lørdag 2/4 (uke 18+2), begynte drømmen å falle i grus.
Jeg begynte å blø, og det var ikke bare blodspor, men blødning kraftigere enn mine kraftigste menstruasjoner (som pga endometriosen min ofte er ganske kraftige, pleier ved mens å måtte bruke store tamponger sammen med nattbind for å hindre lekkasje). Men jeg hadde ingen smerter. I hui og hast bar det til legevakten. Deretter akuttmottak, for å sjekkes av gynekolog. Hun tok GU, innvendig og utvendig UL. Jeg ble lettet da hun fortalte (og viste frem) at babyen i magen hadde det fint, sparket og trivdes inni magen min. Hun tok et kjapt vekstmål på babyen, den hadde vokst akkurat så mye den skulle i følge "alderen". Gynekologen så at morkake lå ned mot mormunnen, og ga meg diagnosen placenta previa, som kan gi blødninger som de jeg hadde.
Jeg fikk medisin som skulle stoppe blødning, og beskjed om å ligge og slappe av på gyn.avd. til blødningen stanset. Men utover natten (fra ca midnatt) kom det takvise smerter, og jeg skjønte at det var rier. Fikk deretter store blødninger. Sendt til føden kl 02:30, da var cervix nesten åpen, og jeg kjente at fødselen var i gang. Med en gang jeg kom til føden merket jeg at riene kom veldig sterkt. Fikk så vidt kledd av meg bukse før jeg kjente hodet komme. Var så fælt å føde når jeg hadde mest lyst til å holde igjen i minst 6-8 uker til. Vår kjære bittelille baby ble født søndag 3/4 kl 03:00. Vi kom bare til uke 18+3, det var så altfor tidlig, og det var ingen mulighet for å redde babyen
Etterpå slet jeg med å få ut morkaka. Hadde ikke noen krefter å mobilisere til det, og sa nei til jordmødrene da de presset og presset. Føltes helt meningsløst og fryktelig vondt. Morkaka ble til slutt skrapt ut under narkose.
Ved UL på akuttmottaket på innkomst sparket babyen fint og hjertet banket godt. Det virket som babyen hadde det fint fremdeles. Gynekolog beregnet termin fra UL til å være ca 2/9, det var omtrent det samme som jeg hadde beregnet. Babyen levde også ved UL gyn. tok etter jeg hadde hatt noen ekstra store blødninger på toalettet, og riene hadde vart i 1,5 timer. Til og med på innkomst-UL, da jeg ble overført til føden, en halvtime før fødselen var over, levde den lille babyen vår. Det smerter meg veldig å tenke på, at babyen holdt fast i livet til siste slutt. Og jeg tenker at det mest sannsynlig ikke var babyen det var noe i veien med, siden den hadde vokst seg akkurat så stor den skulle i forhold til "alderen", og sparket og trivdes selv ved de siste UL-ene. I ettertid har vi fått vite at det var en blodpropp i morkake og at morkaken ble opprevet pga. denne at fødselen satte igang.
Det er derfor ikke uten grunn at jeg er så utrolig takknemlig for å ha blitt gravid igjen, på første prøverørsforsøk etter SA-en. Men også svært bekymret for om det kan gå bra denne gangen. Jeg er helt ekstremt redd for å begynne å blø. Og fikk totalt panikk da det var bittelitt lyserosa farge på utfloden min i et halvt døgn på fredag. Det føles så uendelig viktig for oss at vi skal ende opp med en levende baby denne gangen. Det vil selvsagt ikke erstatte babyen som ikke fikk leve, men det føles allikevel som det eneste som til en viss grad kan redde oss fra våre vonde tanker og følelser. Pga. hendelsen i april, har jeg blitt sykemeldt nå i starten av svangerskapet (i første omgang fram til ca uke 8), for slippe stress. Men det gir jo desto mer tid til tankene og bekymringer.
Jeg krysser fingre og tær for at vi alle sammen forblir i denne termingruppen helt frem til mai 2017, og kan følge hverandre og støtte hverandre oppturer og nedturer.
Vi har trenger hjelp av fertilitetsklinikk (ICSI) for å få barn. Vi prøvde på egenhånd i nesten 5 år før første barn, men klarte det ikke. Men altså, på vårt 3. ferskforsøk (ICSI) satt vår første spire, hun ble født 5 uker for tidlig og traff dermed akkurat min 33 årsdag. Vi ble overrasket etter fødsel av at hun hadde Downs syndrom, og med dette fulgte 3 hjertefeil (hull i hjertet). Det at hun hadde hjertefeil, fikk på en måte diagnosen Downs syndrom til å komme litt i bakgrunnen i starten, da vi begge følte at hjertefeilene er jo faktisk noe som er potensielt dødelig, mens Downs syndrom kan man jo leve lenge med. Heldigvis har hullene i hjertet hennes gradvis blitt mindre, og hun blir i dag oppfattet som hjertefrisk.
Da snuppa vår var nesten 2 år, følte vi oss modne for å prøve å gi henne et søsken. Vi startet med å prøve å bruke noen frosne embryo vi hadde igjen fra vårt vellykkede prøverørsforsøk. Fryseforsøkene ga ikke resultater, og vi prøvde på nytt, med et nytt ferskforsøk (ICSI igjen) desember 2015. Gleden var stor da testen ble positiv 1. juledag! Svangerskapet forløp fint og tilnærmet uproblematisk. Vi passerte uke 18+0, og følte oss ganske sikre på at snuppa skulle bli storesøster. Vi hadde fortalt henne den gledelige nyheten, og det virket som at hun syntes det var spennende.
Men så, ettermiddagen lørdag 2/4 (uke 18+2), begynte drømmen å falle i grus.
Jeg fikk medisin som skulle stoppe blødning, og beskjed om å ligge og slappe av på gyn.avd. til blødningen stanset. Men utover natten (fra ca midnatt) kom det takvise smerter, og jeg skjønte at det var rier. Fikk deretter store blødninger. Sendt til føden kl 02:30, da var cervix nesten åpen, og jeg kjente at fødselen var i gang. Med en gang jeg kom til føden merket jeg at riene kom veldig sterkt. Fikk så vidt kledd av meg bukse før jeg kjente hodet komme. Var så fælt å føde når jeg hadde mest lyst til å holde igjen i minst 6-8 uker til. Vår kjære bittelille baby ble født søndag 3/4 kl 03:00. Vi kom bare til uke 18+3, det var så altfor tidlig, og det var ingen mulighet for å redde babyen
Etterpå slet jeg med å få ut morkaka. Hadde ikke noen krefter å mobilisere til det, og sa nei til jordmødrene da de presset og presset. Føltes helt meningsløst og fryktelig vondt. Morkaka ble til slutt skrapt ut under narkose.
Ved UL på akuttmottaket på innkomst sparket babyen fint og hjertet banket godt. Det virket som babyen hadde det fint fremdeles. Gynekolog beregnet termin fra UL til å være ca 2/9, det var omtrent det samme som jeg hadde beregnet. Babyen levde også ved UL gyn. tok etter jeg hadde hatt noen ekstra store blødninger på toalettet, og riene hadde vart i 1,5 timer. Til og med på innkomst-UL, da jeg ble overført til føden, en halvtime før fødselen var over, levde den lille babyen vår. Det smerter meg veldig å tenke på, at babyen holdt fast i livet til siste slutt. Og jeg tenker at det mest sannsynlig ikke var babyen det var noe i veien med, siden den hadde vokst seg akkurat så stor den skulle i forhold til "alderen", og sparket og trivdes selv ved de siste UL-ene. I ettertid har vi fått vite at det var en blodpropp i morkake og at morkaken ble opprevet pga. denne at fødselen satte igang.
Det er derfor ikke uten grunn at jeg er så utrolig takknemlig for å ha blitt gravid igjen, på første prøverørsforsøk etter SA-en. Men også svært bekymret for om det kan gå bra denne gangen. Jeg er helt ekstremt redd for å begynne å blø. Og fikk totalt panikk da det var bittelitt lyserosa farge på utfloden min i et halvt døgn på fredag. Det føles så uendelig viktig for oss at vi skal ende opp med en levende baby denne gangen. Det vil selvsagt ikke erstatte babyen som ikke fikk leve, men det føles allikevel som det eneste som til en viss grad kan redde oss fra våre vonde tanker og følelser. Pga. hendelsen i april, har jeg blitt sykemeldt nå i starten av svangerskapet (i første omgang fram til ca uke 8), for slippe stress. Men det gir jo desto mer tid til tankene og bekymringer.
Jeg krysser fingre og tær for at vi alle sammen forblir i denne termingruppen helt frem til mai 2017, og kan følge hverandre og støtte hverandre oppturer og nedturer.
Å oppleve en SA på denne måten, har ikkje ord for det. 
