Den første tiden er den verste. En går gjerne rundt som en zombie og vet ikke helt hvor en skal gjøre av seg, eller hva en skal gjøre.
Det er deilig å vite at flere har kommet ut på den andre siden som helere mennesker og ikke minst kloke mennesker. For det finnes mange kloke hoder som har opplevd noe lignende før deg og det er jo en slags trøst i å vite det. [;)]
Jeg kan gi deg et tips i det minste. Om du virkelig ikke ønsker å kontakte noen å prate med innen det offentlige så har du sikkert en gammel venninne eller venn, kanskje foreldre, eller søsken som du vet du kan prate med når det røyner på. Det å ikke orke noe nå tror jeg er naturlig dersom det nettopp har vært et brudd.
Når du ser hvordan barn lærer, så er det jo _litt_ sånn med oss også, det er babysteg. Først et steg (feks gå på butikken med hodet hevet) så et nytt, tørre å gå ut på tur.... og slik fortsetter det til du til slutt ikke tenker noe mer over hva du gjør du bare gjør det.
Det blir lettere.
og det med løgn og bedrag, skriv opp alt du husker, skriv det av deg. Det letter også litt på trykket i tillegg til at du har skrevet det ned for påminnelse om alt du har vært utsatt for.
Ønsker deg lykke til videre, og dersom du skulle behøve å prate med noen så er vi (jeg) her. [:)]