er så lei av at samboeren ikke vokser opp

R

Rugenella

Forelsket i forumet
Hvor mye hjemme er mannen deres?
Hvor ofte drar han på fest?

Vi har en datter på 3 måneder. Og mannen er flink til å gjøre seg opptatt når han har fri uke (jobber 1 uke og fri i 1 uke) og dette irriterer meg veldig og har vært tema utallige ganger. Han ber om "tillatelse" når han skal på fest fordi han vet at jeg ikke kommer til å like det.

Et eksempel er at han skulle på festival nå i Mai, da var han borte i 4 dager. festivalen var to kvelder.
Og mye av grunnen til at jeg ikke liker at han er på fest er at det blir ofte tidlig morgen før festen avsluttes og da sover han eller er ikke i stand til å gjøre mye før på kveldstid, så da er 1,5 døgn gått bort til det også.
Han har også en hobby hvor han reiser av og til, til nærmeste by for å drive med (ikke mye av det her vi bor) og da blir det gjerne 2 dager borte da også.
Andre ganger kan han finne på unnskyldninger for å dra til nærmeste by for turen sin del, fordi han føler for å "komme seg litt bort av og til". da kjenner jeg det koker!

Han hadde en periode hvor han følte seg deprimert/nedfor, men det gikk over etter en stund i følge han.
Han hadde også en episode hvor han ble frustrert en kveld da han ikke fikk til å roe ned lillemor og reagerte med å pakke sekken og stakk hjem til foreldrene sine og sov i 2 dager sammenhengende...jepp...2 dager!
Han hadde knapt vært hjemme i den perioden, jobbet inn helgen han skulle på festival og var sliten så det bare toppet seg for han.

Det at han kan sove mye har forsåvidt vært mye av min frustrasjon også. Han kan sitte opp på natten og game, og sover hele eller halve dagen etter. jeg maser på han som en hønemor for å få han opp på dagen...utrolig irriterende!!! Dette går i perioder. I perioder gamer han mye og i perioder lite eller ingenting.

jeg sier ikke at han ikke får lov til å ta seg en fest eller drive med hobbyen sin, sove litt lengre en dag eller dra bort innimellom, det er ikke DET som er problemet. Men jeg føler ikke han har noen ansvarsfølelse ovenfor meg og den lille. Og oppfører seg egoistisk!!! Jeg er møkklei og kjenner at jeg begynner å bli likegyldig og kjenner at det skal lite til før jeg ikke gidder mer! følelsene mine for han har dabbet av pga dette også.
Han er som en stor unge, og det er så flaut når venner og bekjente kommenterer sånne ting som "ja jeg ser han har vært på fest igjen i går". " ser du er alene i kveld også (siden han snapper at han er på fest/hobby/annet)"

Det skal sies at når han først er hjemme og til stede (og ikke fyllesyk) så er han flink med datteren vår og gjør husarbeid og vi har et godt samspill og trives i hverandres selskap.
Han selv synes at han har roet seg sååå mye og ser ikke problemet, og ja han fester mindre enn før datteren vår ble født. men allikevel er han mye borte!
Han var på fest i går kveld og kom hjem i kveld, vi reiser på ferie til uken (skal i bursdagsfeiring så her blir det også drikking) og blir borte i 5-6 dager før han reiser like etter vi kommer hjem igjen til oslo på konsert.

Jeg er mye alene og blir sliten, ikke fordi ungen vår er vanskelig, tvert i mot. Men det er som dere vet slitsomt med babyer uansett, i tillegg har jeg en kronisk sykdom som gjør at jeg har mye smerter og blir sliten av det også. jeg er mye svimmel og uvell i kroppen. Vi er forresten 30 år!

Kjenner jeg hadde behov for denne "utblåsningen", og takk om du orket å lese hele.
Håper noen kan legge igjen noen kloke ord og gjerne litt om hvordan deres menn er i forhold til å feste og å være borte. Begynner jo å lure på om jeg er for streng eller kravstor til tider..kanskje den første tiden bare er sånn?
 
Dette hadde ikke min samboer gjort, dette er en umoden mann som må ta ansvar for det livet han har nå. Hvis han ikke ønsker det er han ikke voksen nok til å være far.
 
Dette hadde ikke vært greit i hele tatt her. Vi er to om barna og det er ikke bare å reise ut på ting. Jeg hadde faktisk kasta ut samboeren hvis han hadde vært som din.
 
Huff, dette høres ikke bra ut, virker noe barnslig han samboeren din...

Jeg tror dere ville hatt god nytte av å sette dere ned og prate ordentlig sammen. Kanskje kan du høre med noen av deres felles gode venner om hvordan de har ordnet familielivet etter at de fikk barn, og bruke de som eksempel (ofte lettere å relatere seg til eksempler om man kjenner personene). Du kan jo også fortelle om de meldingene du får etter hans snapper om fest/hobby/bortetid.

Dersom en slik samtale ikke fører frem, eller han ikke vil, ville jeg bedt om en samtale på familievernkontoret. Det kan ikke pågå i evigheten at du er «alenemor» og har en samboer som er mer borte enn hjemme.. Tenk hvordan det blir når barnet krever mer, og når dere eventuelt får en til?

Skjønner godt at du er frustrert! Sender deg en god klem og håper dere finner ut av dette sammen før det går for langt [emoji173]️
 
Høres kanskje ut som han drikke litt for mye og har glemt at han har påtatt seg et ansvar med å bli pappa? Hvorfor er det bare du som skal være hjemme med babyen hele tiden?

Ikke noe galt å ta seg en fest innimellom, men høres jo ut som han benytter hver eneste mulighet.

Å få barn betyr jo at man må samarbeide og at en av foreldrene ikke bare kan ta for gitt at han/hun kan dra og gjøre det man selv vil, og overlate ungen til den andre. Og å dra hjem til foreldrene for å sove ut i to døgn er bare barnslig..
 
Det der er ikkje greit. Det er like mye hans ansvar som ditt å ha eit barn. Håper det snur. Klem [emoji173]
 
Trykket meg inn på dette underforumet nettopp for å skrive/spørre om noe lignende selv. Føler så utrolig med deg, og jeg syntes ikke du er streng i det hele tatt - tvert imot - syntes ikke det er grei oppførsel av han i det hele tatt, og støtter deg fullt ut i å ta en ordentlig prat med han om dette. Dere har barn SAMMEN, og da skal ikke du alene stå til ansvar for det barnet, det er noe dere skal gjøre sammen, tenker jo jeg.

Vi har ingen barn enda, men jeg er gravid med termin i oktober, og har en samboer som alltid har vært glad i en fest. Da jeg ble gravid var jeg veldig streng med at drikkingen måtte roe seg ned, jeg har selv hatt en pappa som har drukket mye gjennom min oppvekst, og vil ikke ha det sånn med mine barn. Det gikk veldig fint, helt til mai cirka. Da begynte "sommeren", jobbturer, gutteturer, jobbfester, båtturer, you name it... I skrivende stund er han ute i båt helt alene og drikker (og "unnskylder" det med at han syntes det er godt å være aleine av og til og at han bare gjør det fordi han har det så greit og trengte å tenke skikkelig over hvor fint han har det). Jeg kjenner jeg blir skikkelig lei meg, for jeg vil jo gjerne dele den gleden med han, men er ikke så kult å sitte her aleine i senga og vente på han. Føler meg skikkelig ensom og alene, og han forstår ikke hvorfor. Han har en jobb hvor han veldig ofte jobber lange dager (hjemme mellom 21-23 en gang om kvelden) og så fort han ser en nabo ute, så er han ute av hus igjen. Jeg har prøvd å si ifra mange ganger, men føler aldri jeg kommer gjennom til han, og det er så frustrerende.. For et år siden flyttet jeg ut et par måneder fordi drikkingen ble for mye, jeg pratet med svigersøsteren min blant annet om hvor vondt og vanskelig jeg syntes det var og hun støttet meg helt. Hun prøvde å ta det opp med han, men han legger bare på telefonen eller går. Føler meg skikkelig rådløs for tiden, og det er helt sikkert litt hormoner også som spiller inn, men jeg føler meg så alene om dette til tider at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg.. Jeg vet at det er sommer og mye som skjer, men syntes helt ærlig at vi heller kunne ha funnet på noe sammen, enn at han skal ut med kamerater og drikke hver helg og så må jeg sitte hjemme alene... Ja, jeg kan finne på noe med venninner, men nå er det jo HAN jeg på en måte trenger litt oppmerksomhet fra, siden vi sees så lite ellers i ukedagene..
 
Kjenner meg igjen i noe av det du skriver.. Her fikk mannen en slags svangerskapsdepresjon og jeg var mye alene.. Fikk time hos familievernkontoret og det hjalp litt.. Så ble babyen født og jeg var fort alene igjen. Sa til slutt til han at det var bra han var borte så mye, fordi da så jeg hvor fint jeg klarte meg uten ham, og hvor lite jeg trenger ham. Påpekte også at han ikke kjente sin egen datter, og hvor mye jeg satte pris på å være sammen med henne, hvor kjekt det var, og hvor fantastisk hun er. Tror han forstod hva jeg mente.. Nå er han sjeldnere ute på fylla og står som regel opp i 8-tiden i helgene og er sammen med oss :)
Håper du når gjennom til ham og at dere finner en ordning som funker for begge to (alle 3!)
Ta gjerne kontakt med familievernkontoret også.. Maaange menn (føler jeg) som ikke forstår helt hvordan livet forandrer seg for begge to etter man får barn!
 
Har du hørt om såkalt "Peter Pan-syndrom?" Det høres ut som om din kjæreste "lider" av det. (Les: Det er jo DU som lider av hans problem.)
 
Huff skjønner godt du trengte å få det ut!

Hørres ut som mannen din er veldig umoden og ja som du sier, egoistisk. Syns ikke du er for streng i det hele tatt. Jeg hadde aldri tolerert om mannen hjemme hadde oppført seg slikt..

Jeg er nå gravid med vårt første barn. Er snart 24 uker på veg og mannen har ikke dratt på en eneste fest uten meg. Han spør alltid om jeg vil være med og om jeg sier nei vil han heller ikke gå. Vi er jo to om det sier han, selv om det er jeg som er gravid. Selv om jeg sier han bare må dra. Dette er en mann som er veldig glad i fest og øl, men han sier han er veldig klar for å bli familiemann og har festet nok. Selvfølgelig kommer det alltid en fest i ny og ne, men å dra ut hele sommeren på festivaler osv er ikke aktuelt lenger.

Skjønner godt at det er vanskelig å holde på «kjærligheten» når han oppfører seg slikt. Jeg hadde satt meg ned og hatt en skikkelig grundig samtale og fortalt han hva som kom til å skje om han ikke tar seg sammen. Om du syns det er vanskelig, går det alltids an å prøve å skrive det i et brev?
 
Aldri i livet at jeg hadde godtatt sånn oppførsel. Forandring eller boot, etter min mening. Hans prioriteringer MÅ endre seg når han har dame og barn som venter på han hjemme. Barnslig fyr. [emoji17]
 
Hadde ikke vært greit her. Her trener mannen hvor treningen egentlig er 2 kvelder i uken samt han går på en annen aktivitet hvor han i teorien kan gå 3 kvelder i uken samt helger av og til for mesterskap. Det samme gjelder den andre idretten hvor der er kurs (han er instruktør), treningsamlinger, graderinger, mesterskap. Hjemme har vi 2 små gutter og 3je mann på vei. Jeg har gitt beskjed at han får ha Max 1 treningskveld i uken pr aktivitet da jeg også jobber turnus og av og til vil ut på kveldene. Det respekterer han og vi blir enige sammen. Ellers fester han fint lite så de få gangene det evt blir snakk om en fest så lar jeg han gå om det passer inn og jeg ikke jobber.
 
Nå er ikke min mann typen til å feste, men eg skjønner hva du mener med annsvarsfraskrivelsen og det å bare gå å gjøre akkurat det som passer han uten å tenke på at han har ansvar hjemme. Eg er ganske så frustrert selv om det er ganske uskyldige ting min mann gjør i forhold til din. (Min driver med frivillig gratisjobbing på gården til slekt fordi han synst det er gøyere enn å være hjemme) ham har også en tendens til å spør meg om lov, så sier eg NEI,men så går han allikevel.
 
Rugenella skrev:
Hvor mye hjemme er mannen deres?
Hvor ofte drar han på fest?

Vi har en datter på 3 måneder. Og mannen er flink til å gjøre seg opptatt når han har fri uke (jobber 1 uke og fri i 1 uke) og dette irriterer meg veldig og har vært tema utallige ganger. Han ber om "tillatelse" når han skal på fest fordi han vet at jeg ikke kommer til å like det.

Et eksempel er at han skulle på festival nå i Mai, da var han borte i 4 dager. festivalen var to kvelder.
Og mye av grunnen til at jeg ikke liker at han er på fest er at det blir ofte tidlig morgen før festen avsluttes og da sover han eller er ikke i stand til å gjøre mye før på kveldstid, så da er 1,5 døgn gått bort til det også.
Han har også en hobby hvor han reiser av og til, til nærmeste by for å drive med (ikke mye av det her vi bor) og da blir det gjerne 2 dager borte da også.
Andre ganger kan han finne på unnskyldninger for å dra til nærmeste by for turen sin del, fordi han føler for å "komme seg litt bort av og til". da kjenner jeg det koker!

Han hadde en periode hvor han følte seg deprimert/nedfor, men det gikk over etter en stund i følge han.
Han hadde også en episode hvor han ble frustrert en kveld da han ikke fikk til å roe ned lillemor og reagerte med å pakke sekken og stakk hjem til foreldrene sine og sov i 2 dager sammenhengende...jepp...2 dager!
Han hadde knapt vært hjemme i den perioden, jobbet inn helgen han skulle på festival og var sliten så det bare toppet seg for han.

Det at han kan sove mye har forsåvidt vært mye av min frustrasjon også. Han kan sitte opp på natten og game, og sover hele eller halve dagen etter. jeg maser på han som en hønemor for å få han opp på dagen...utrolig irriterende!!! Dette går i perioder. I perioder gamer han mye og i perioder lite eller ingenting.

jeg sier ikke at han ikke får lov til å ta seg en fest eller drive med hobbyen sin, sove litt lengre en dag eller dra bort innimellom, det er ikke DET som er problemet. Men jeg føler ikke han har noen ansvarsfølelse ovenfor meg og den lille. Og oppfører seg egoistisk!!! Jeg er møkklei og kjenner at jeg begynner å bli likegyldig og kjenner at det skal lite til før jeg ikke gidder mer! følelsene mine for han har dabbet av pga dette også.
Han er som en stor unge, og det er så flaut når venner og bekjente kommenterer sånne ting som "ja jeg ser han har vært på fest igjen i går". " ser du er alene i kveld også (siden han snapper at han er på fest/hobby/annet)"

Det skal sies at når han først er hjemme og til stede (og ikke fyllesyk) så er han flink med datteren vår og gjør husarbeid og vi har et godt samspill og trives i hverandres selskap.
Han selv synes at han har roet seg sååå mye og ser ikke problemet, og ja han fester mindre enn før datteren vår ble født. men allikevel er han mye borte!
Han var på fest i går kveld og kom hjem i kveld, vi reiser på ferie til uken (skal i bursdagsfeiring så her blir det også drikking) og blir borte i 5-6 dager før han reiser like etter vi kommer hjem igjen til oslo på konsert.

Jeg er mye alene og blir sliten, ikke fordi ungen vår er vanskelig, tvert i mot. Men det er som dere vet slitsomt med babyer uansett, i tillegg har jeg en kronisk sykdom som gjør at jeg har mye smerter og blir sliten av det også. jeg er mye svimmel og uvell i kroppen. Vi er forresten 30 år!

Kjenner jeg hadde behov for denne "utblåsningen", og takk om du orket å lese hele.
Håper noen kan legge igjen noen kloke ord og gjerne litt om hvordan deres menn er i forhold til å feste og å være borte. Begynner jo å lure på om jeg er for streng eller kravstor til tider..kanskje den første tiden bare er sånn?
Klikk for å utvide …

Har nettopp laget en tråd, han min jobber veldig mye så er derfor han ikke er hjemme. Når han først er hjemme så er han kjempe flink, men det skal mye til for at han ikke tar en jobbtelefon. For min del vet jeg at jeg ikke reiser fra han og tenker heller på hvordan jeg kan finne løsninger for meg selv. Er mellom 25 og 30 vi og har livet på stell med jobber begge to innenfor omtrent samme yrket. Har ingen andre råd å komme med enn å lage din egen hverdag.
 
30 år!? Tuller du eller? Jeg er gift med en 30-åring og jeg kjenner ikke igjen slik oppførsel i det hele tatt. Huff, stakkars deg!
Har du tatt en stooor prat med ham, en virkelig alvorlig prat der du setter ultimatum? Han høres ikke ut som en som bidrar i nevneverdig grad slik han er nå, han fremstår heller som en byrde for deg...
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp