Ensomt
- Trådstarter Tupp3
- Opprettet
Åh, føler med deg og sender deg en stor klem. Jeg kjenner sånn på den ensomhetsfølelsen selv nå. De første par dagene etter at MA ble oppdaget var det på et vis mindre ille, da snakka jeg mye med familie og samboer var lei seg. Nå som det straks har gått en uke er alle andre "ferdige med det", og jeg føler jeg må si at det går bedre og at jeg ser framover og bla bla bla. Så et jeg egentlig bare superlei meg fortsatt og klarer knapt å tenke på noe annet. Så, du er ikke alene her hvertfall, jeg tenker på deg og håper alt jeg kan på fine dager snart og fortest mulig en spire som sitter 
Jeg kjenner så alt for godt til den følelsen! Mister i september og november i fjor, MA i uke 9 og SA i uke 5 og det var en stor sorg, holdt på å gi opp hele prøvingen for jeg ble så redd for å miste igjen. MEN er nå gravid i uke 25 og venter en gutt [emoji173] Hold ut å ta tiden til hjelp, snart vil en ny spire sitte hele veien og drømmen blir oppfylt 
[emoji173]
[emoji173]Du har min fulle forståelse og dypeste medfølelse over sorgen du kjenner på 
Er så enig i hva du sier - det å miste drømmen en bar på er en ufattelig ensom sorg. Det mest sårende og skuffende er å høre andre si at det er en grunn til at en mister, og at en da skal være glad for at det gikk slik. OG at det er bare å prøve igjen.... Joda, det er riktig det dem sier, men dette er noe en skal få lov til å si selv - NÅR den tid er inne.. Uavhengig av at noe var galt, så endrer det ikke faktum at håp, drømmer og alt en så for seg blir kust idet aborten er ett faktum.. Jeg har selv opplevd tre aborter mellom mai-15 og april/mai-16 (MA uke 12, SA 9+0 og til slutt en MA 14+0, den siste graviditeten fikk vi beskjed om at babyen var så syk at det ikke var forenelig med liv og litt over ei uke etter stoppa hjertet). Etter denne erfaringa var jeg usikker på om jeg orka å utsette meg for dette på nytt, men en vet jo at det er så inderlig verdt det når alt kommer til alt.. Jeg er nå gravid 24+4, hatt fantastisk oppfølging under svangerskapet, og alt ser ut til å være perfekt med babyen.. Så gi aldri opp. Ta deg den tiden det tar å sørge over tapene - med alle følelser dette innebærer.. Og gled deg på nytt den dagen du ser en positiv test igjen!! Du blir å komme dit du å, selv om det føles umulig nå.. Og den dagen du kommer dit - du har babyen i armene dine, så vet du at den var verdt alle de tunge stundene.. Du vil dessuten gi barnet ditt den største gaven det kan få - vissheten om at han var så ønska, etterlengta og høyt elska som bare ett barn kan bli
Er så enig i hva du sier - det å miste drømmen en bar på er en ufattelig ensom sorg. Det mest sårende og skuffende er å høre andre si at det er en grunn til at en mister, og at en da skal være glad for at det gikk slik. OG at det er bare å prøve igjen.... Joda, det er riktig det dem sier, men dette er noe en skal få lov til å si selv - NÅR den tid er inne.. Uavhengig av at noe var galt, så endrer det ikke faktum at håp, drømmer og alt en så for seg blir kust idet aborten er ett faktum.. Jeg har selv opplevd tre aborter mellom mai-15 og april/mai-16 (MA uke 12, SA 9+0 og til slutt en MA 14+0, den siste graviditeten fikk vi beskjed om at babyen var så syk at det ikke var forenelig med liv og litt over ei uke etter stoppa hjertet). Etter denne erfaringa var jeg usikker på om jeg orka å utsette meg for dette på nytt, men en vet jo at det er så inderlig verdt det når alt kommer til alt.. Jeg er nå gravid 24+4, hatt fantastisk oppfølging under svangerskapet, og alt ser ut til å være perfekt med babyen.. Så gi aldri opp. Ta deg den tiden det tar å sørge over tapene - med alle følelser dette innebærer.. Og gled deg på nytt den dagen du ser en positiv test igjen!! Du blir å komme dit du å, selv om det føles umulig nå.. Og den dagen du kommer dit - du har babyen i armene dine, så vet du at den var verdt alle de tunge stundene.. Du vil dessuten gi barnet ditt den største gaven det kan få - vissheten om at han var så ønska, etterlengta og høyt elska som bare ett barn kan bli
M
Moderator Amalie
Guest
Sender dere alle sterke, fine damer en god klem.
Eskimonika
Forumet er livet
Tilgangsansvarlig
VIP
Assistert-jentene
Himmelbarn
August 2018
Septemberhjertene 2018
Februarbarna 2020
Marsboere 2020
Jepp. Man sitter jo med en sorg uansett hvor tidlig man mister, men jo tidligere det er, jo mer ensomt blir det.
Vi har hatt en SA, en MA og 4 kjemiske siden august/september...
Vi har hatt en SA, en MA og 4 kjemiske siden august/september...
Ja det er forferdelig sårt og vondt.. er der nå, akkurat mistet i SA, nesten 12 uker! Nå skulle det liksom være nesten trygt! [emoji29]
Sender en klem [emoji173]️
Sender en klem [emoji173]️
Sender en klem <3
De barna man mister, glemmer man aldri, uansett hvor tidlig de forlot oss.
Mistet i September 2014, tenker enda på hvem denne lille spiren skulle vært om den hadde klamret seg fast <3
Vi har fått en gutt etter dette, og det hjelper på, spesielt å tenke på at om første spira hadde vært med oss den dag i dag, så hadde vi aldri hatt akkuratt denne gutten i livene våre i dag. <3
De barna man mister, glemmer man aldri, uansett hvor tidlig de forlot oss.
Mistet i September 2014, tenker enda på hvem denne lille spiren skulle vært om den hadde klamret seg fast <3
Vi har fått en gutt etter dette, og det hjelper på, spesielt å tenke på at om første spira hadde vært med oss den dag i dag, så hadde vi aldri hatt akkuratt denne gutten i livene våre i dag. <3