En rhesus- 's dagbok.
- Trådstarter Heipadei
- Opprettet
Det ble en fin stund, men fryktelig tøft. Jeg som trodde jeg begynte å gå tom for tårer, tok grundig feil.. 
Har ikke ord, det er bare helt grusomt å miste babyen sin. 
Det blir nok ikke tomt for tårer med det første, men etterhvert går det lengre tid mellom. Men hjelpes meg så vondt det gjør, lenge. Det vil alltid mangle en bit av oss, og det vil alltid være en som mangler. Ingen skulle måtte gå igjennom dette. 
~Ønskebarn17&19
Forumet er livet
Tilgangsansvarlig
Assistert-jentene
Desemberlykke2017
Julegavene 2019
<3 <3
Har tenkt mye på deg og dine idag
Tenker ofte på dere! Kondolerer så mye... [emoji173]️
Hvordan går det med dere?[emoji173]️
Neeeei, veldig variabel form
Kan holde meg oppegående hele dagen, men såsnart storesøster sover og mann drar ut en tur, raser alt sammen igjen Veldig svak for omsorg også, tårene spretter med en gang noen kommer bort å spør hvordan det gårSkal på St.Olavs på samtale imorgen, gruver som bare rakker
Vet ikke hva jeg kan forvente, håper på noen svar på ettellerannet Bah...
Håper de kan gi dere noen svar, eller noen tanker som kan hjelpe dere i sorgprosessen. Ellers må du bare gi deg selv tid.[emoji173]️ Sorgen vil du jo alltid ha med deg, men det høres ut som du sakte men sikkert holder på å finne en måte å leve med den på, siden du har perioder der du klarer å fungere litt, slik jeg tolker det du skriver. Du skal vite at vi er mange som tenker på deg og dine. [emoji173]️Neeeei, veldig variabel form
Skal på St.Olavs på samtale imorgen, gruver som bare rakker
Og oppdater oss gjerne når du orker [emoji173]️
Ett eller annet, hva som helst.. Enten det er det ene eller det andre. Uansett hva de sier kommer ikke lillebror tilbake, men da er det mindre å gruble på.
Det kommer seg, har et utrolig bra støtteapparat av familie og venner av alle slag, som dekker forskjellige "behov" i denne tiden. Det er utrolig godt å kjenne på. Men at det er tungt, det skal jeg være første til å innrømme. Spesiellt nå i denne tiden, når jeg ser alle som føder og vet det kunne vært oss. "Gleder" meg til vi har passert nyttårsaften og termindato, da øyner jeg et håp om lysere tider.
Skal oppdatere etterhvert. Har fått innkallelse til kontrollsamtale på fødesykehuset også, fpr gjennomgang av prøvesvar å forhåpentligvis obduksjonsrapporten også. Andre uka på januar. Det går da framover med saker og ting.
Godt å høre at du har gode folk rundt deg og at du har ting du kan "krysse av listen" fremover. Høres ut som om du er flink til å sette ord på følelser, det tror jeg kan hjelpe deg mye. Krysser det jeg har for for at dere får konkrete svar å forholde dere til fra sykehuset. [emoji173]️Ett eller annet, hva som helst.. Enten det er det ene eller det andre. Uansett hva de sier kommer ikke lillebror tilbake, men da er det mindre å gruble på.
Det kommer seg, har et utrolig bra støtteapparat av familie og venner av alle slag, som dekker forskjellige "behov" i denne tiden. Det er utrolig godt å kjenne på. Men at det er tungt, det skal jeg være første til å innrømme. Spesiellt nå i denne tiden, når jeg ser alle som føder og vet det kunne vært oss. "Gleder" meg til vi har passert nyttårsaften og termindato, da øyner jeg et håp om lysere tider.
Skal oppdatere etterhvert. Har fått innkallelse til kontrollsamtale på fødesykehuset også, fpr gjennomgang av prøvesvar å forhåpentligvis obduksjonsrapporten også. Andre uka på januar. Det går da framover med saker og ting.
[emoji813]red
Tenker ofte på dere! Det er fint å høre at dere har et godt støtteapparat rundt dere. Og jeg håper dere ikke må forholde dere til like mange forskjellige ansatte på sykehuset nå som i svangerskapet...Ett eller annet, hva som helst.. Enten det er det ene eller det andre. Uansett hva de sier kommer ikke lillebror tilbake, men da er det mindre å gruble på.
Det kommer seg, har et utrolig bra støtteapparat av familie og venner av alle slag, som dekker forskjellige "behov" i denne tiden. Det er utrolig godt å kjenne på. Men at det er tungt, det skal jeg være første til å innrømme. Spesiellt nå i denne tiden, når jeg ser alle som føder og vet det kunne vært oss. "Gleder" meg til vi har passert nyttårsaften og termindato, da øyner jeg et håp om lysere tider.
Skal oppdatere etterhvert. Har fått innkallelse til kontrollsamtale på fødesykehuset også, fpr gjennomgang av prøvesvar å forhåpentligvis obduksjonsrapporten også. Andre uka på januar. Det går da framover med saker og ting.
Var på samtale på St.Olavs igår. Der møtte vi sjefen for avdelingen. Han startet med å beklage at vi nok en gang kom til et nytt fjes, men at denne biten måtte han ta siden han var sjefen. Fair enough. Når vi ba om dette møtet, så ba vi spesifikt om å få treffe en av de 2 som vì følte oss tryggest på ved kontrollene, for å slippe å møte det siste kvinnemennesket vi hadde på kontroll. Sjefen sa derfor at han hadde informert hun ene legen om dette, så hvis vi ønsket kunne han hente inn henne til å være sammen med oss. Det takket vi nei til, vi trengte ikke det sålenge det var sjefen sjøl vi traff. Greeeit.
Vidre la han seg paddeflat. Så flat at han kunne fått plass i en brevsprekk. Han fortalte rolig og forståelig hva det er som skjer ved rhesusimmunisering, og hva som kan gjøres hvis det oppdages avvik på målingene de foretar seg. Fortalte oss alt som vi i bunn og grunn burde fått informasjon om allerede på kontroll nr 1, for å vite tilstrekklig om tilstanden og hendelsesforløp. Også her beklaget han veldig at det hadde skjedd svikt i kommunikasjonen og at vi ikke hadde fått noe info.
Han beklaget også dypt at vi hadde fått utdelt 5 forskjellige leger. Det var selvfølgelig helt uhørt og burde så absolutt ikke skje. Det skal være mulig å ha 1 eller 2 å forholde seg til. Dette skulle de ta opp.
Han mente det(ut ifra hva vi så på han) virkelig fra levra når han beklaget å sa han var lei seg på vår vegne. Dette skulle absolutt ikke skje.
Så hva har skjedd? Jo, hør nå.
Antistofftiteren min hadde nok en gang steget, og havnet da på 4096. Dette resulterte i alvorlig anemi og derfor døde vår kjære lillebror.
Kunne det vært avverget? Kanskje.
-Hadde jeg tatt blodprøver samme uke som jeg hadde kontroller, kunne det kanskje blitt fanget opp at titeren steg akkurat i tide til å forløse en stk frisk lillebror. Hvorfor ikke det ble gjort er ren tilfeldighet.
-Ved kontroll måles hastigheten på fosterets blod. Det blir målt 3 ganger. De velger den laveste verdien de får, fordi bevegelser hos fosteret under kontrollen vil øke hastigheten og da blir den ikke helt troverdig. MEN! Ved siste kontroll vi hadde, så beveget ikke lillebror seg. Han lå helt stille, ikke en fot som flyttet seg engang. Han sov kjempegodt, for det brukte han på den tiden på døgnet. Så vi mener at det derfor er den høye verdien fra sist måling som burde vært regnet på, og DA burde noe vært iverksatt, for den verdien var helthelt i grenseland. Her burde det ringt en bjelle.
Hvorfor ringte ikke den bjella? Kan det være forsi det nok en gang var ny lege, som var helt fremmed i denne saken ? Kan det være, på grunn av at nettopp denne legen akkurat hadde kommet tilbake på jobb etter permisjon og kanskje ikke hadde satt seg godt nok inn i denne saken ? Vi tror det. Vi tror bestemt at med en av de andre legene hadde lillebror nå vært i hendene våre. Men det vil vi aldri få svar på.
- Hadde vi på forhånd vært bedre informert, ville vi kanskje spurt mer, og dermed utfordret legen som da igjen kanskje hadde tatt en ekstra sjekk.
Dette forblir spekulasjoner, lillebror kommer aldri tilbake uansett så det hjelper så lite.
Hva sier sjefen? Han la ikke skyld på sist lege, for utifra hva notatene hennes sa så var det ikke grunn til bekymring. ( men notatene hennes stemmer ikke overens med vår opplevelse av kontrollen, noe han skulle ta videre). Men til vår lettelse, så fraskrev han heller ikke ansvar på noen som helst måte. Han nevnte også alle instansene de selv hadde innrapportert avvik til, og fortalte oss at de også var forberedt på at vi kanskje kontaktet helsetilsynet og pasientskadeerstatningen. Det er bra å vite.
Vi gikk derifra med følelsen av å ha fått bekreftet det vi selv hadde trodd, og følelsen av å bli forstått og ivaretatt. Bare synd det måtte gå så langt for å oppnå den følelsen på vei ut der ifra. Vi har nok vært maks uheldig, NSFM er bedre enn dette!
Hvia vi torde å prøve igjen, skulle han personlig sørge for at vi fikk 1 lege å forholde oss til. Det var den legen som vi har følt oss tryggest ved, og som er absolutt flinkest der oppe. Det er betryggende, selv om vi igrunn gjerne ønsker oss et rhesus- foster. Det hadde vært gått å slippe denne bekymringen. For ha sa ganske tydlig, at antistoffene mine vil aldri forsvinne. Vi får se hva som skjer.
Nå sitter vi å skriver kladd til fylkesmannen, om dette. Det kan hjelpe noen andre i samme situasjon ved en senere anledning. Skal også ringe pasientgreiene å høre om det er noen hensikt å diktere fram en sak til de, eller om det bare tapper energi til ingen nytte.
Utover det, så går dagene. Det går stadig bedre, og holder hodet høyt lengre og lengre i gangen.
Har fått time til psykolog førstkommende fredag. Time til gjennomgang av obduksjonsrapport og andre prøvesvar utpå januar. Det kan krysses av fler og fler ting på checklisten vi fikk med oss, så øyner håp om "normal" hverdag igjen snart
Vidre la han seg paddeflat. Så flat at han kunne fått plass i en brevsprekk. Han fortalte rolig og forståelig hva det er som skjer ved rhesusimmunisering, og hva som kan gjøres hvis det oppdages avvik på målingene de foretar seg. Fortalte oss alt som vi i bunn og grunn burde fått informasjon om allerede på kontroll nr 1, for å vite tilstrekklig om tilstanden og hendelsesforløp. Også her beklaget han veldig at det hadde skjedd svikt i kommunikasjonen og at vi ikke hadde fått noe info.
Han beklaget også dypt at vi hadde fått utdelt 5 forskjellige leger. Det var selvfølgelig helt uhørt og burde så absolutt ikke skje. Det skal være mulig å ha 1 eller 2 å forholde seg til. Dette skulle de ta opp.
Han mente det(ut ifra hva vi så på han) virkelig fra levra når han beklaget å sa han var lei seg på vår vegne. Dette skulle absolutt ikke skje.
Så hva har skjedd? Jo, hør nå.
Antistofftiteren min hadde nok en gang steget, og havnet da på 4096. Dette resulterte i alvorlig anemi og derfor døde vår kjære lillebror.
Kunne det vært avverget? Kanskje.
-Hadde jeg tatt blodprøver samme uke som jeg hadde kontroller, kunne det kanskje blitt fanget opp at titeren steg akkurat i tide til å forløse en stk frisk lillebror. Hvorfor ikke det ble gjort er ren tilfeldighet.
-Ved kontroll måles hastigheten på fosterets blod. Det blir målt 3 ganger. De velger den laveste verdien de får, fordi bevegelser hos fosteret under kontrollen vil øke hastigheten og da blir den ikke helt troverdig. MEN! Ved siste kontroll vi hadde, så beveget ikke lillebror seg. Han lå helt stille, ikke en fot som flyttet seg engang. Han sov kjempegodt, for det brukte han på den tiden på døgnet. Så vi mener at det derfor er den høye verdien fra sist måling som burde vært regnet på, og DA burde noe vært iverksatt, for den verdien var helthelt i grenseland. Her burde det ringt en bjelle.
Hvorfor ringte ikke den bjella? Kan det være forsi det nok en gang var ny lege, som var helt fremmed i denne saken ? Kan det være, på grunn av at nettopp denne legen akkurat hadde kommet tilbake på jobb etter permisjon og kanskje ikke hadde satt seg godt nok inn i denne saken ? Vi tror det. Vi tror bestemt at med en av de andre legene hadde lillebror nå vært i hendene våre. Men det vil vi aldri få svar på.
- Hadde vi på forhånd vært bedre informert, ville vi kanskje spurt mer, og dermed utfordret legen som da igjen kanskje hadde tatt en ekstra sjekk.
Dette forblir spekulasjoner, lillebror kommer aldri tilbake uansett så det hjelper så lite.
Hva sier sjefen? Han la ikke skyld på sist lege, for utifra hva notatene hennes sa så var det ikke grunn til bekymring. ( men notatene hennes stemmer ikke overens med vår opplevelse av kontrollen, noe han skulle ta videre). Men til vår lettelse, så fraskrev han heller ikke ansvar på noen som helst måte. Han nevnte også alle instansene de selv hadde innrapportert avvik til, og fortalte oss at de også var forberedt på at vi kanskje kontaktet helsetilsynet og pasientskadeerstatningen. Det er bra å vite.
Vi gikk derifra med følelsen av å ha fått bekreftet det vi selv hadde trodd, og følelsen av å bli forstått og ivaretatt. Bare synd det måtte gå så langt for å oppnå den følelsen på vei ut der ifra. Vi har nok vært maks uheldig, NSFM er bedre enn dette!
Hvia vi torde å prøve igjen, skulle han personlig sørge for at vi fikk 1 lege å forholde oss til. Det var den legen som vi har følt oss tryggest ved, og som er absolutt flinkest der oppe. Det er betryggende, selv om vi igrunn gjerne ønsker oss et rhesus- foster. Det hadde vært gått å slippe denne bekymringen. For ha sa ganske tydlig, at antistoffene mine vil aldri forsvinne. Vi får se hva som skjer.
Nå sitter vi å skriver kladd til fylkesmannen, om dette. Det kan hjelpe noen andre i samme situasjon ved en senere anledning. Skal også ringe pasientgreiene å høre om det er noen hensikt å diktere fram en sak til de, eller om det bare tapper energi til ingen nytte.
Utover det, så går dagene. Det går stadig bedre, og holder hodet høyt lengre og lengre i gangen.
Har fått time til psykolog førstkommende fredag. Time til gjennomgang av obduksjonsrapport og andre prøvesvar utpå januar. Det kan krysses av fler og fler ting på checklisten vi fikk med oss, så øyner håp om "normal" hverdag igjen snart