Under prøvingen var det meste vondt. Utenom parforholdet (som regel), det utviklet seg i en positiv retning og vi står sterkere nå enn om vi hadde fått det til på starten.
Jeg klarer ikke la vær å ha en følelse av at det kanskje var meningen hele tiden at det skulle ta litt tid for oss. At forholdet vårt trengte denne motgangen for å styrkes og at premien i enden kommer nå som vi står sterkt sammen og i teorien kan overleve det meste. Klarer ikke legge vekk denne tanken, tross et helvete av en prøving de årene det varte.
Noen fler med disse tankene?
Jeg klarer ikke la vær å ha en følelse av at det kanskje var meningen hele tiden at det skulle ta litt tid for oss. At forholdet vårt trengte denne motgangen for å styrkes og at premien i enden kommer nå som vi står sterkt sammen og i teorien kan overleve det meste. Klarer ikke legge vekk denne tanken, tross et helvete av en prøving de årene det varte.
Noen fler med disse tankene?
litt verre når en ikke vet hvor en er på veien, er det milevis igjen eller er det rett rundt svingen? Jeg regner med at all smerte rundt prøving blir «glemt» i det en oppnår det en ønsker.. for oss har det også styrket forholdet ganske mye! men jeg kjenner meg litt irritert over at vi ikke startet prosessen med å få barn tidligere... vi hadde vært sammen nesten 10 år når vi fant ut at nå var tiden inne for å få barn, selv om det har passet de siste 5 årene.. burde bare kastet oss i det for lenge siden og kanskje hadde det gått uten problemer da? :-/
