En liten tankevekker til deg som går gravid?

Jeanniiie91

Jeanniiie91

Betatt av forumet
Sommerfuglene
Sønnen min er nå 5 måneder, men allikevel bruker han bare 56. Det er dette jeg vil formidle for dere! Enkelte ganger har jeg både sett og hørt de som gjerne ønsker babyen sin skal komme ut fra uke 25 og oppover. Fordi de er så lei av å være gravid. De som spør om tips til å få satt i gang fødsel i uke 30 f.eks. Jeg kjenner jeg blir litt lei meg og såret over det. Dere mener sikkert ikke noe vondt med det, men kanskje jeg kan opplyse dere om at hver eneste dag mot termin skal du være takknemlig for.

Jeg vet jeg snakker for flere 10 talls tusen prematur foreldre når jeg forteller dette. For de tankene og følelsene man har, er veldig reelt i en slik situasjon.

Jeg hadde et veldig tøft svangerskap. Allerede i uke 7 fikk jeg svangerskapsdepresjon og hyperemesis gravidarum. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ønsket alt bort, jeg ville rett og slett dø. I uke 31 fikk jeg sjokk beskjeden om at jeg hadde alvorlig svangerskapsforgiftning (hellp syndrom). Jeg var timer fra å få en hjerneblødning og dø. Ut måtte lillegutt i frykt for våres liv. Men jeg skulle så ønske jeg hadde klart å gledet meg under graviditeten og heller satt pris på hver dag han lå i magen. For den frykten jeg fikk da jeg ble syk, unner jeg ikke min verste fiende enn gang.

Jeg var bare i uke 32! Eller skal man si, heldigvis kommet til uke 32.
31 mars 2018 kom lille Theodor til verden.
1484 gram og 39 cm lang.

Det er ingen større smerte enn å få et bittelite menneske ut som overhodet ikke er klar for verden. Du vet aldri hvordan det vil gå, og hver eneste dag må du sette pris på! Du får ofte dårlig samvittighet om du ikke er med babyen din 24/7, fordi, hva om? Hva om du ikke får sett babyen din igjen dagen etterpå? Du glemmer å spise, dusje og sove. Du vil bare være med den lille engelen din så mye som mulig, i frykt for at det er siste gang du får holdt babyen din.

Du er sliten, utmattet og har en sorg allerede før du vet om alt går bra. Du klarer liksom ikke glede deg over det miraklet du har. Hva om det ikke klarer seg? Som er tilfelle i mange prematur situasjoner. Du klarer ikke se fremover, for du tar en dag av gangen. Tilfelle du blir knust på veien. Babyen din er koblet opp til maskiner, ledninger og sonder. Det biper i maskinene og du får alltid et sug i magen når du hører den lyden. Hva om? Når legen sier «babyen din glemmer å puste av og til» ja da glemmer du faktisk å puste selv. For du blir livredd for at babyen din skal slutte å puste. Mange, som jeg fikk, får et traume av alt som skjer. Som gjør at du får flashback hver eneste dag. Selvom babyen er frisk og fin. Jeg husker hvert eneste ord som ble sagt, hver eneste tanke og følelse. Det gjør fortsatt så vondt.

Du må forvente å bo på sykehuset i flere dager – uker – måneder! Du føler egentlig at sykehuset eier babyen din mens du er der. At du bare låner din egen baby. Du må kanskje spørre om lov til å ha familie på besøk, og det er ikke alltid det går bra. Du ønsket nok å fullamme, men du må heller fullpumpe. Hvorfor? Fordi babyen din er for liten og sugesvak. Du må pumpe, pumpe, pumpe og pumpe til du blir sår og mørbanket i brystene. For babyen din trenger den rike og fete melken som bare du har. For mange så kommer ikke en gang melken, som også er en vond ting å komme gjennom.

Hele garderoben til babyen som er i str 50 og 56 er det ofte flere måneder til du får brukt. Du må kanskje ned i str 38. Kanskje kommer babyen din aldri til å bruke 50 enn gang. Ikke alle miraklene er sterke nok til å komme seg dit. Alt er så smått, så smått så smått. Å skifte bleie på babyen er skummelt, for det er så smått. Skrikingen hører du nesten ikke fordi babyen er fortsatt så svak. Nyfødt intensiv er utrolig dyktige og flinke, men det er fortsatt ikke alltid det går den riktige veien.

Som prematurforeldre må man også ta mye hensyn til babyen sin som sjeldent noen utenfor forstår. Det er tungt! Min sønn blir lett overstimulert, tar jeg ikke hensyn til det kan han grine utrøstelig i flere timer. Er en grunn for at jeg ikke vil ha så mye besøk, eller at han skal være en kasteball. Fordi jeg har lært meg å kjenne min egen sønn. La han sove på ukjente plasser er en kamp i seg selv! Så det er faktisk uaktuelt om ikke jeg er med. Det er det heller sjeldent noen som forstår. Ikke minst, så er det mange som sliter med senskader i ettertid som følge av at de er prematurbarn. Ikke minst er ikke immunforsvaret like bra.

Så om du er av den som går å håper at babyen din skal komme ut fra uke 25 og oppover så tenk deg litt om! Jeg unner ingen å gå gjennom det jeg gjorde. Jeg var heldig, men tankene som beskrevet over var der HVER dag, og kan fortsatt være der i dag. Hver takknemlig for hver eneste dag babyen din kan få inne i magen din, der den kan vokse seg stor og sterk. Jeg skulle gjort alt for å kunne hatt babyen min i magen til termin! Du er heldig om du får muligheten til det!

For verden utenfor er skummel for en liten baby. Men enda skumlere for en liten prematur baby!

Om du fikk en tankevekker nå, så var det faktisk det jeg prøvde på.

IMG_0653.JPG
 
Jeg er tante til et par premature gutter. De var så små, og jeg syntes det var utrolig skummelt å holde dem. Det gikk veldig bra med dem, kun litt pustehjelp i en dag eller så, men likevel.... Sondemating og skjemaer og tillegg og det ene og det andre. Jeg har ikke peiling på hva foreldrene faktisk gikk igjennom, ingen som ikke har opplevd det har det, men jeg har sett nok til å vite at det ikke er noe å hige etter! Og senskader ja. Overstimulering, lett syk (og det er ikke lett å få flere sykt-barn-dager selv om det skyldes at barnet er født prematurt), CP etc. Jeg leste en artikkel en gang som handlet om at man så en sammenheng mellom lav fødselsvekt (under 2 kg) og enkelte problemer som adhd eller andre lignende problemer. Hvem vil vel frivillig få barn med slike problemer? Man tenker ikke på konsekvensene av å gå inn for å få små barn!
 
Sylvanas skrev:
Jeg er tante til et par premature gutter. De var så små, og jeg syntes det var utrolig skummelt å holde dem. Det gikk veldig bra med dem, kun litt pustehjelp i en dag eller så, men likevel.... Sondemating og skjemaer og tillegg og det ene og det andre. Jeg har ikke peiling på hva foreldrene faktisk gikk igjennom, ingen som ikke har opplevd det har det, men jeg har sett nok til å vite at det ikke er noe å hige etter! Og senskader ja. Overstimulering, lett syk (og det er ikke lett å få flere sykt-barn-dager selv om det skyldes at barnet er født prematurt), CP etc. Jeg leste en artikkel en gang som handlet om at man så en sammenheng mellom lav fødselsvekt (under 2 kg) og enkelte problemer som adhd eller andre lignende problemer. Hvem vil vel frivillig få barn med slike problemer? Man tenker ikke på konsekvensene av å gå inn for å få små barn!
Klikk for å utvide …

Mhm! Ikke noe å hige etter. Ei jeg kjenner sa i uke 25 at hun var så drit lei og ville ha ungen ut med det samme. Der lå jeg på sykehuset og hadde akkurat fått et bittelite menneske ut. Hun aner ikke hvor heldig hun er som har en kropp som er så sterk som lar hun gå ut. Nå er det 2-3 uker til hun har termin og hun har klaget siden uke 16-17. Det gjør meg så smertelig vondt da jeg skulle gjort alt for å hatt en så sterk kropp som hun har. Det hun sa var «du er i allfall heldig da. Babyen din er ute, så søt og liten. Du får kose med babyen din nå» osv osv. Vel .. jeg gikk med en redsel hver eneste dag. Sånne tanker burde ikke folk ha. Ønske seg et barn før termin ..
 
Jeanniiie91 skrev:
Mhm! Ikke noe å hige etter. Ei jeg kjenner sa i uke 25 at hun var så drit lei og ville ha ungen ut med det samme. Der lå jeg på sykehuset og hadde akkurat fått et bittelite menneske ut. Hun aner ikke hvor heldig hun er som har en kropp som er så sterk som lar hun gå ut. Nå er det 2-3 uker til hun har termin og hun har klaget siden uke 16-17. Det gjør meg så smertelig vondt da jeg skulle gjort alt for å hatt en så sterk kropp som hun har. Det hun sa var «du er i allfall heldig da. Babyen din er ute, så søt og liten. Du får kose med babyen din nå» osv osv. Vel .. jeg gikk med en redsel hver eneste dag. Sånne tanker burde ikke folk ha. Ønske seg et barn før termin ..
Klikk for å utvide …

Huff :(
Som om babytiden kun handler om å kose med babyen. Hun kan nok få et hardt møte med realiteten om hun er uheldig!
 
Jeanniiie91 skrev:
Sønnen min er nå 5 måneder, men allikevel bruker han bare 56. Det er dette jeg vil formidle for dere! Enkelte ganger har jeg både sett og hørt de som gjerne ønsker babyen sin skal komme ut fra uke 25 og oppover. Fordi de er så lei av å være gravid. De som spør om tips til å få satt i gang fødsel i uke 30 f.eks. Jeg kjenner jeg blir litt lei meg og såret over det. Dere mener sikkert ikke noe vondt med det, men kanskje jeg kan opplyse dere om at hver eneste dag mot termin skal du være takknemlig for.

Jeg vet jeg snakker for flere 10 talls tusen prematur foreldre når jeg forteller dette. For de tankene og følelsene man har, er veldig reelt i en slik situasjon.

Jeg hadde et veldig tøft svangerskap. Allerede i uke 7 fikk jeg svangerskapsdepresjon og hyperemesis gravidarum. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ønsket alt bort, jeg ville rett og slett dø. I uke 31 fikk jeg sjokk beskjeden om at jeg hadde alvorlig svangerskapsforgiftning (hellp syndrom). Jeg var timer fra å få en hjerneblødning og dø. Ut måtte lillegutt i frykt for våres liv. Men jeg skulle så ønske jeg hadde klart å gledet meg under graviditeten og heller satt pris på hver dag han lå i magen. For den frykten jeg fikk da jeg ble syk, unner jeg ikke min verste fiende enn gang.

Jeg var bare i uke 32! Eller skal man si, heldigvis kommet til uke 32.
31 mars 2018 kom lille Theodor til verden.
1484 gram og 39 cm lang.

Det er ingen større smerte enn å få et bittelite menneske ut som overhodet ikke er klar for verden. Du vet aldri hvordan det vil gå, og hver eneste dag må du sette pris på! Du får ofte dårlig samvittighet om du ikke er med babyen din 24/7, fordi, hva om? Hva om du ikke får sett babyen din igjen dagen etterpå? Du glemmer å spise, dusje og sove. Du vil bare være med den lille engelen din så mye som mulig, i frykt for at det er siste gang du får holdt babyen din.

Du er sliten, utmattet og har en sorg allerede før du vet om alt går bra. Du klarer liksom ikke glede deg over det miraklet du har. Hva om det ikke klarer seg? Som er tilfelle i mange prematur situasjoner. Du klarer ikke se fremover, for du tar en dag av gangen. Tilfelle du blir knust på veien. Babyen din er koblet opp til maskiner, ledninger og sonder. Det biper i maskinene og du får alltid et sug i magen når du hører den lyden. Hva om? Når legen sier «babyen din glemmer å puste av og til» ja da glemmer du faktisk å puste selv. For du blir livredd for at babyen din skal slutte å puste. Mange, som jeg fikk, får et traume av alt som skjer. Som gjør at du får flashback hver eneste dag. Selvom babyen er frisk og fin. Jeg husker hvert eneste ord som ble sagt, hver eneste tanke og følelse. Det gjør fortsatt så vondt.

Du må forvente å bo på sykehuset i flere dager – uker – måneder! Du føler egentlig at sykehuset eier babyen din mens du er der. At du bare låner din egen baby. Du må kanskje spørre om lov til å ha familie på besøk, og det er ikke alltid det går bra. Du ønsket nok å fullamme, men du må heller fullpumpe. Hvorfor? Fordi babyen din er for liten og sugesvak. Du må pumpe, pumpe, pumpe og pumpe til du blir sår og mørbanket i brystene. For babyen din trenger den rike og fete melken som bare du har. For mange så kommer ikke en gang melken, som også er en vond ting å komme gjennom.

Hele garderoben til babyen som er i str 50 og 56 er det ofte flere måneder til du får brukt. Du må kanskje ned i str 38. Kanskje kommer babyen din aldri til å bruke 50 enn gang. Ikke alle miraklene er sterke nok til å komme seg dit. Alt er så smått, så smått så smått. Å skifte bleie på babyen er skummelt, for det er så smått. Skrikingen hører du nesten ikke fordi babyen er fortsatt så svak. Nyfødt intensiv er utrolig dyktige og flinke, men det er fortsatt ikke alltid det går den riktige veien.

Som prematurforeldre må man også ta mye hensyn til babyen sin som sjeldent noen utenfor forstår. Det er tungt! Min sønn blir lett overstimulert, tar jeg ikke hensyn til det kan han grine utrøstelig i flere timer. Er en grunn for at jeg ikke vil ha så mye besøk, eller at han skal være en kasteball. Fordi jeg har lært meg å kjenne min egen sønn. La han sove på ukjente plasser er en kamp i seg selv! Så det er faktisk uaktuelt om ikke jeg er med. Det er det heller sjeldent noen som forstår. Ikke minst, så er det mange som sliter med senskader i ettertid som følge av at de er prematurbarn. Ikke minst er ikke immunforsvaret like bra.

Så om du er av den som går å håper at babyen din skal komme ut fra uke 25 og oppover så tenk deg litt om! Jeg unner ingen å gå gjennom det jeg gjorde. Jeg var heldig, men tankene som beskrevet over var der HVER dag, og kan fortsatt være der i dag. Hver takknemlig for hver eneste dag babyen din kan få inne i magen din, der den kan vokse seg stor og sterk. Jeg skulle gjort alt for å kunne hatt babyen min i magen til termin! Du er heldig om du får muligheten til det!

For verden utenfor er skummel for en liten baby. Men enda skumlere for en liten prematur baby!

Om du fikk en tankevekker nå, så var det faktisk det jeg prøvde på.

Vis vedlegget 270534
Klikk for å utvide …

Så utrolig sterkt å lese! Jeg gråter og gråter.

Jeg håper virkelig at dere nå har det bra og at det vonde kan forsvinne for deg og dere ettersom tiden går og du kan endelig få nyte lille babyen og all tiden deres sammen. Jeg ønsker dere begge to en mye bedre hverdag i fremtiden:Heartred

Jeg er førstegangs gravid og i uke 25, kunne ikke falle meg inn å ønske den lille jenta i magen ut på mange måneder ennå. Hver dag snakker jeg til henne i magen.
Til de som ønsker det.... uff nei jeg har ikke ord.... Det er en grunn for at de små ligger så lenge i magen, de er ikke ferdig utviklet og klar for en verden utenfor. Jeg synes det er skummelt med babyer født ved termin og klarer ikke tanken på om vår lille skulle måtte komme lenge før termindatoen.

Folk har sine grunner og innerst inne så tror jeg ingen egentlig ønsker seg et primaturt barn og alt det bærer med seg, det er 'ord sagt i farten uten noe veldig stor mening' av de som sliter veldig og har hatt et tungt svangerskap.

Man skal prise seg lykkelig for hver dag med den lille fortsatt i magen såpass tidlig og glede seg over at kroppen klarer jobben for det er dessverre alt for mange som ikke får muligheten og dessverre drar fra sykehuset uten babyen.
 
Har selv en gutt som ble født i uke 31 og en som ble født i uke 25(døde). Nå er jeg gravid igjen (uke 23) og legene sier at jeg er heldig om jeg kommer meg til uke 30. Samtidig har jeg et søskenbarn som er like langt på vei som gjør alt for oppmerksomheten å tåler veldig dårlig at folk er «mer» bekymret for meg nå enn henne, eller oppmerksomheten rundt det. Hun har ved 2 anledninger nå mast seg inn på føden hvor hun mener hun har premature rier og det ene med det andre, men alt er helt fint. Hun lyver til familien og sier at legene mener barnet hennes kommer til å bli født en av de nærmeste ukene nå. Det er veldig mye av det hun sier som ikke stemmer overens med hun ikke er innlagt i så fall. Jeg ga beskjed til hun at det er verken noe å ønske seg eller å bruke for oppmerksomhet for det er helt for jævlig å gå igjennom.

Skjønner veldig godt hva du mener med teksten din, og jeg kunne ikke vært mer enig. Hadde jeg fått muligheten til å gå fullt ut, få me meg babyen hjem etter fødselen og ha en normal tilværelse fra start så hadde jeg tatt sjansen uten å blunke.

Lykke til med sønnen deres, håper han har det godt i dag og vokser seg stor og sterk! Og at dere klarer dere oppi det hele [emoji173]️
 
Jeanniiie91 skrev:
Jeg var bare i uke 32! Eller skal man si, heldigvis kommet til uke 32.
31 mars 2018 kom lille Theodor til verden.
1484 gram og 39 cm lang.
Vis vedlegget 270534
Klikk for å utvide …
Så godt at det gikk [emoji173]
Tror aldri jeg har hatt så vondt som da legene fortalte oss at jenta vår ikke ville overleve lenger enn maks uke 21-22, tror jeg ville gjort alt i verden for å få beholde ho der inne til termin og gjerne over..

Jeg tror ikke man verdsetter å FÅ LOV til å gå til termin før man ikke får det..
Dessverre..
Jeg vet det er fælt, men jeg har noen velvalgte ord i hodet mitt når jeg hører folk klage over barna sine.. Jeg sier de aldri, men ugh som det frister når folk ikke verdsetter det de har.. [emoji174]
 
uff så ufattelig tungt å lese:/

Ønsker deg og alle andre med premature barn all lykke og glede i årene som kommer...

Og jeg kunne gjerne gått lengre enn termin bare mini hadde det bra... for magen er best i starten for de små...
 
Har to premature barn som også var født dysmature. Selv om mine holdt seg inne helt til uke 36, begge på 2 kg, var det mye ekstra i starten. Etter å ha kastet opp hver dag måned etter måned hadde jeg et sterkt ønske om å få de ut, MEN tanken på hva som var det beste for barna gjorde at jeg kom gjennom dagene.
 
Setter ting i perspektiv, og ikke bare for de som vil ha premature babyer fordi de er lei. Men bare det å sette pris på og være takknemlig for at man gikk til termin selv.

Jeg var alltid veldig opptatt av å komme meg til termin. Med andremann var jeg på sykehuset uke 30 pga rier etc. Gikk heldigvis bra. Kom ut etter termin. Men man skal være takknemlig.

Men det er lett å glemme det, midt i all skrikingen, alt ansvaret og kanskje mange føler seg overveldet og vel så det.

Da kan det gjøre godt å lese slike innlegg :) For jeg tror dette vil treffe de fleste selv om de kanskje ikke er i målgruppen din.
 
Utrolig bra skrevet! Kjenner ei som er i uke noen og 30 nå. Klaging hver eneste dag på at hun er lei og vil føde. Greit nok at hun er sliten og i dårlig form, men det er lov å bruke hodet. Er bare snakk om en kort periode..
Nydelig bildet av sønnen din :)
 
Var en av de som klagde. Det er tungt å gå gravid. Men visste jo også at det var vel verdt å vente, fikk tom testa modningsakupunktur på sykehuset etter termin. Mini hadde det visst bra. Eg, not so much hele tiden. Synes det må være lov å klage litt som gravid, men godt poeng at en kanskje ikke faktisk bør ønske seg prematur baby - heller ikke før egentlig termin. Ene i termimgruppa fødte 3uker før termin og fikk noen ekstraturer innom sykehuset med gulsott. Så selv tett opp mot termin kan det være en stor fordel at de blir lenge [emoji4]
 
oj!mamma17? skrev:
Var en av de som klagde. Det er tungt å gå gravid. Men visste jo også at det var vel verdt å vente, fikk tom testa modningsakupunktur på sykehuset etter termin. Mini hadde det visst bra. Eg, not so much hele tiden. Synes det må være lov å klage litt som gravid, men godt poeng at en kanskje ikke faktisk bør ønske seg prematur baby - heller ikke før egentlig termin. Ene i termimgruppa fødte 3uker før termin og fikk noen ekstraturer innom sykehuset med gulsott. Så selv tett opp mot termin kan det være en stor fordel at de blir lenge [emoji4]
Klikk for å utvide …

Joda. Men jeg har opplevd at folk fra uke 25 klager og sier «nå kan ungen komme ut; han hadde klart seg nå» der lå jeg og hadde akkurat født prematurt. Slet veldig. Så sier denne personen «du kan iallefall kose med din da. Heller få den ut nå enn å gå en dag til gravid» eneste hun slet med var litt kvalme de første tre månedene ..
 
Jeanniiie91 skrev:
Joda. Men jeg har opplevd at folk fra uke 25 klager og sier «nå kan ungen komme ut; han hadde klart seg nå» der lå jeg og hadde akkurat født prematurt. Slet veldig. Så sier denne personen «du kan iallefall kose med din da. Heller få den ut nå enn å gå en dag til gravid» eneste hun slet med var litt kvalme de første tre månedene ..
Klikk for å utvide …
Eh, ja, kose er vel rette ordet om en superprematur baby [emoji85]‍♀️
 
Jeg var en av de som veldig gjerne ville møte datteren vår fra uke 20, dog var jeg også en av de som trøsta meg med at hun måtte bli i magehuset til hun var klar til å komme selv.
Jeg ville så absolutt ikke bytta en dag over termin mot noe før..

Dere med premature barn er sterke!:Heartbigred
 
Hjertens enig. Kan forstå at ikke alle svangerskap er like enkle og at folk gleder seg til at barnet kommer og at plagene tar slutt, men det skal altså ta normalt ca 9 mnd av gode grunner. Synes en del er helt hysteriske med hvor leie de er bare såvidt etter halvveis, hva med å smøre seg med tålmodighet og være takknemlig for at barnet kan bli der inne til de trygt kan komme ut?
 
For et ekstremt viktig og fint innlegg. Tårene triller her, hormonene løper løpsk her for tiden:sour:

Jeg er så enig i alt du forteller, mange vet ikke hvor heldig de er...
 
Helt enig! Godt skrevet og for et nydelig bilde av deg og sønnen din:)

Da jeg gikk gravid holdt jeg nesten pusten rundt uke 30 da jeg selv ble født i den uken... Var livredd for at historien skulle gjenta seg, men heldigvis gikk jeg til termin.
 
Jeg er født i uke 28 selv og har hørt siden jet var liten om hvor skummelt det var med en prematur og hvor mange nær døden opplevelser det var. Som barn ble jeg sliten av mye. Som voksen har jeg vokst det meste av meg og klarer meg bra.

Selvom jeg vet den mørke siden med prematur, ønsket jeg likevel at gutten min skulle komme fra ca uke 34 og utover. Ikke fordi jeg var lei av å være gravid, men fordi jeg var livredd for å miste han i mors liv. Redselen og angsten for å miste en baby som var «nesten helt ferdig» var tidvis altoppslukende. Jeg ville ha han ut, der jeg kunne passe på han.

Ikke rasjonell tanke i det hele tatt,
Men jeg tenkte det. Jeg tror kanskje mange av de som sier «få barnet ut» ikke vil det fordi de er lei, eller vil ha en søt liten dukkebaby, men er redd slik som jeg var.

Men bra du satt fokus på dette! Prematur baby er ikke noe man skal ønske seg. Nydelig historie, håper alt er bra med den lille gutten i dag
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp