Elsker ikke babyen min..hva er galt med meg??:((

[gledetmegtilåblimamma]

Denne tar jeg som anonym for dette er for fælt til å skrives "offentlig"...

Men jeg ble mamma til en fin og frisk liten gutt for 10,5 uker siden, og jeg burde jo være overlykkelig i og med at han var så ønsket og vi prøvde lenge og måtte ha hjelp for å lykkes, men... det er jeg ikke. I det hele tatt.

I svangerskapet var jeg veldig bekymret for at noe skulle gå galt, og fulgte nøye med på spark og var til ekstra kontroller, flere ganger jeg lå og gråt fordi jeg var sikker på at nå var han død eller turte ikke gå tur fordi jeg måtte ligge helt stille og forsikre meg om at han sparket bra nok og ofte nok osv... noen uker før termin fikk jeg plutselig en frykt for at jeg ikke skulle bli glad i ham og få noen morsfølelse, og jeg brukte mye tid på å bekymre meg for dette og utviklet nok en slags angst for dette der jeg fikk endel tvangstanker om at jeg ikke ville ha han allikevel, at det beste ville være hvis han døde..(tror hvertfall det er tvangstanker, de var og er i hvertfall veldig uvelkomne, og så fryktelige, tårene triller mens jeg skriver dette). Snakket med lege samt familie om dette, og ble beroliget på at det nok skulle ordne seg.

Dette forsvant ikke før fødselen, og da han kom var jeg mest fokusert på å kjenne etter hva jeg følte og om jeg hadde morsfølelse, og jeg kjente ikke så veldig mye og dette fyrte opp under denne angsten. Dagene på barsel var fæle, jeg sov nesten ikke på tre døgn, ammingen gjorde forferdelig vondt og gutten min la på seg dårlig så jeg måtte pumpe og gi erstatning og følte meg generelt som en dårlig mamma.

Da vi kom hjem fikk vi litt ro over situasjonen, og jeg har siden da kjent endel glede over gutten min, men fortsatt ikke den store kjærlighetsfølelsen eller morsfølelsen, maks at jeg vil passe på han, at jeg synes han er søt og at jeg hvertfall ikke angrer. Har lest meg frem til at det er ganske normalt å ikke få de store følelsene med en gang og at det er mange som har strevd med dette, men jeg klarer rett og slett ikke slå meg til ro med dette. Klare ikke glede meg over babyen min bortsett fra i korte Glimt når vi pludrer og han smiler, er ikke den glade jenta jeg pleier å være selv om jeg fortsatt kan le av ting og ha koselige stunder

Er nå livredd for at det skal være sånn resten av livet, at jeg har gjort en stor feil ved å bli mamma, at jeg aldri skal bli ordentlig glad i han eller få morsfølelse men føle at alt er et ork for alltid - og at han merker dette og tar skade av det. Synes synd på han som har fått meg til mamma og begynner å lure på om dette var en dum ide.

Prøver å slappe av og kose meg, men er så fokusert på hva jeg tenker og føler til enhver tid at jeg kjenner bare på angst, og tanker som kverner rundt "tenk hvis jeg aldri blir glad i han da..." og "bryr du deg egentlig om han i det hele tatt?" og det er så fæle tanker, kan ubevisst forsøke å forestille meg hvordan det hadde vært hvis han ble syk eller døde, men da klarer jeg ikke se for meg at jeg hadde blitt lei meg fordi jeg er så oppsatt på å føle akkurat det, og da blir jeg helt fortvila og tar det som et tegn på at jeg ikke hadde brydd meg...det ser jo helt SYKT ut når jeg skriver det, jeg ser jo det, men jeg klarer liksom ikke stoppe det inne i hodet mitt.

Har en del forventninger til hva man liksom burde føle og tenke som mamma og når jeg ikke lever opp til dette føler jeg meg utilstrekkelig..kan gå og kjenne etter hva jeg f eks føler når andre holder han eller steller han fordi jeg har lest at andre mammaer da får et voldsomt beskyttelsesinstinkt og vil passe på mens jeg er bare glad for at andre vil ta han og stoler på at det går bra..ville ikke en mamma som elsket barnet sitt vært bekymret og passet på? Savner han heller ikke når han sover eller når far er på tur med han som jeg leser andre gjør...

Blir noen ganger stressa når han våkner fordi da må jeg "på" og kjenne etter hva jeg føler og bli konfrontert med de vonde følelsene jeg har...

Æsj, det var jo ikke slik det skulle bli, jeg som gleder meg sånn til å møte gutten min og bli mamma

er jo egentlig en livsglad og omsorgsfull person med mye kjærlighet, blir fort glad i folk og elsker bla niesene og nevøene mine over alt men så klarer jeg ikke bli glad i min egen sønn? Hva er galt med meg? Er jeg en eller annen slags biologisk defekt? Blir dette noensinne bra igjen?

Nesten så jeg ønsker at jeg hadde en fødselsdepresjon (fælt å si, jeg vet), for da hadde jeg hatt en forklaring på hvorfor jeg har det sånn, men fødselen var grei, gutten min er god som dagen er lang, ikke kolikk eller noe, sover greit og mannen min er verdens beste støtte som jeg kan fortelle alt til. Scoret ikke høyt nok på den testen med hs, som jeg forøvrig har sagt alt til, men hun er rimelig udugelig. Så med andre ord tenker jeg at jeg ikke er den personen jeg trodde jeg var og at jeg nok ikke burde fått barn. Stakkar gutten min

Må bare si til slutt at jeg passer og steller og duller med gutten etter alle kunstens regler og jeg kan fortape meg litt i han når vi snakker og han smiler. Ellers føler jeg meg mest som en matstasjon, at jeg er en hvemsomhelst for han, mangler litt fornemmelsen av hvem han er og noen ganger kunne han vært hvemsomhelst sin baby, ikke min.

Dette ble utrolig langt og jeg regner ikke med å få så mye støtte med Gud så godt å få det ut - tårene triller her jeg sitter. Kanskje, kanskje sitter det noen der ute som har hatt det som meg som kan fortelle at det er håp, at jeg vil elske gutten min og nyte å være mamma.

 

[Snurrerundt]

Vil bare si at jeg føler med deg, og at du er veldig tøff som deler selv om du gjør det anonymt. Jeg tenker at du må finne noen andre å prate med enn helsesøster, for hun er tydeligvis ikke kompetent nok?! hvis hun ikke gjør noe for å hjelpe deg. Har ikke opplevd fødselsdepresjon selv, men det må da finnes ulike grader av det? Hva med å snakke med fastlegen din? Morsfølelsen vil nok komme etterhvert. Kan jo være at prosessen for å få barn og svangerskapet har vært så tøft at du får en reaksjon nå i ettertid? Godt at du har en samboer som du kan prate med. Sender deg en klem

 

[Lottekr]

Så utrolig tøft av deg at du deler dette! Sender deg en stor styrke klem [emoji813] Har ikke så mange gode råd å komme med desverre. Men jeg hadde tatt en telefon til jordmor å forklart henne det du skriver her. Høres ut som en fødselsdeprejon. Masse lykke til, dette ordner seg med tiden. [emoji813]

 

[Katitzi]

Synes også det høres ut som svangerskapsdepresjon som er gått over til fødselsdepresjon. Snakk med noen andre enn helsesøster, hun virker ikke som hun tar deg på alvor.

Vil også sende deg en stor klem!
Og vil si at det er absolutt ikke alle som får mammafølelsen med en gang nurket er kommet ut. Snakket med min mor om dette tidligere i dag, og hvor dumt det er at et slikt tema er så tabubelagt. Jeg venter min første nå i mars, og derfor ble det snakk om akkurat dette, da det er noe jeg har tenkt litt på.
Håper du får hjelp til å komme ut av denne situasjonen og disse følelsene, og at du tilslutt får den mammafølelsen

 

[Bollebaker87]

Så tøft av deg å skrive om et så sårt og vanskelig tema, det er nok mange som føler på samme måte som deg som ikke tør å åpne seg om det.

Jeg tror det viktigste du kan gjøre er å prate med noen om hvordan du føler det. Ta en telefon til helsestasjonen, så kan de nok hjelpe deg eventuelt sette deg i kontakt med riktig person.
Om du syns det er vanskelig å prate om, hva med å vise frem innlegget du har skrevet når du er der?
Husk på at disse følelsene du kjenner på akkurat nå ikke betyr at du er en dårlig mamma, gutten din er heldig som har akkurat deg!
Alle kan vi ha det litt vanskelig i perioder og det er absolutt ingen skam i å be om hjelp.
Lykke til!
Stor klem til deg

 

[MrsWinchester]

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver, og jeg hadde fødselsdepresjon. Sikkert svangerskapsdepresjon også, sånn sett i ettertid. Bare å sende en pm om du vil "snakke" [emoji846]

 

[Ransua]

Et kort svar på ditt lange innlegg: ta kontakt med helsesøster. Jeg vet at mange helsestasjoner har samarbeid med psykologer som er gode på nettopp dette. Hun kan henvise deg videre.

Lykke til

 

[Zephyra]

Stakkar deg, ikke vær så hard mot deg selv! Alt kommer til å bli bra tilslutt uansett
Jeg synes dette høres ut som et klart tilfelle av svangerskaps- og fødselsdepresjon, og mener absolutt at du må ta kontakt med andre enn den hs og legen du har nå siden de enda ikke har tatt konklusjonen og skaffet den nødvendige hjelpen.

Ønsker deg lykke til, og håper du klarer å slappe av med tanken på at du ikke er en dårlig mor!

 

[87'modell]

Hei, kjære deg.

Det er ingen tvil om at du har en fødselsdepresjon, og det ville en kyndig helsesøster sett.
Det ER helt normalt å føle det sånn som du gjør, og for de aller aller fleste går det over.

For 10 uker siden snudde livet deres seg på hodet, og du måtte brått være tilgjengelig for et annet menneske 24/7, og foreløpig får du liten respons annet enn noen få øyeblikk her og der.
Det er klart det er demotiverende og slitsomt når man gir mer enn man egentlig har krefter til!
Ingenting er galt med deg, du har akkurat blitt mamma, og det er noe av det tøffeste som finnes, på godt og vondt.

Gi deg selv litt tid, fokusere på de basale tingene (mat, søvn, kos), og tillate deg selv å ta litt pauser innimellom.
Babyen merker ikke hva du tenker på, eller hva du føler, såfremt du ikke skader ham, og det tror jeg ikke du er i stand til å gjøre.
La pappaen ta ham med på tur, og gi ham flaske om han tar det så du får tatt en dusj, spist, slappet av.
Og søk hjelp! Det finnes god hjelp å få, men det er lett å bli avskrekket når de som skal kunne dette (jfr. helsesøster) svikter.
Heldigvis har kommunen psykologer, psykiatere, psykiatrisk sykepleier osv. som kan dette, og da ber du bare legen din om en henvisning dit, eller til DPS.

Jeg hadde det på akkurat samme måte som deg til tider i begynnelsen, og i retrospekt ser jeg at det absolutt var en depresjon, til tross for at jeg nektet for det på det tidspunktet, fordi jeg ikke så tegnene.. (Enda jeg har vært kjempesyk med depresjon før...)
Det du beskriver er veldig tydelige tegn på depresjon, selv om EPDS-skjemaet ikke nødvendigvis fanger det opp.
Jeg kan berolige deg med at når dere kommer inn i en rutine, babyen gir mer "tydelig" respons og du får litt mer tid uten å måtte ha ham på kroppen 24/7, vil du føle deg som normalt igjen.
I mellomtiden må du gi deg selv litt "slækk," og huske at du absolutt ikke er alene om dette. <3

Skriv gjerne en PM til meg hvis du vil ha noen utenforstående å snakke med. <3

 

[87'modell]

..og forresten: du er IKKE en dårlig mamma, og helsesøsteren burde få en klage på seg.

 

[Rullepølsa]

Hei. Skaff deg en kompitent og fagkyndig terapaut fort. Dette er en lidelse man ikke greier alene og å fortrenge slikt vil bare gjøre værre..

 

[Bkno4846282]

Du kan være HELT sikker på at for babyen din er du verdens beste mamma og verdens viktigste.Babyen din elsker deg ubetinget uansett.

 

[Veslejenta88]

Det er nok fødseldepresjon. Hos meg hjalp det bare å komme til en fortåelsesfull lege og fått sagt hva jeg føler. Jeg fikk morsfølelsen kastet over meg plutselig en kveld mens hu sov på meg. Det er lurt å kontakte noen. Man har lov til å få pratet med en annen lege eller hs hvis man vil det

 

[Romle]

Så bra at du skriver her! Når man får sånne tanker som henger seg opp, så må man få det ut. Men kanskje en psykolog ville vært greia nå? Har to venninner som fikk fødselsdepresjon, de sa de samme tingene som du gjør. Begge fikk det mye bedre så fort de fikk litt hjelp.

Jeg syns du høres ut som en mamma full av kjærlighet, bare følelsene får slippe ut. Håper du får hjelp og at ting blir bedre snart!

 

[Aninee]

Ikke bare tøft av deg, men ved å åpne deg. Hjelper du antagelig fler en du tror


Mamma følelse er ikke noe som dukker opp sekundet etter fødsel. Noen har den der øyeblikket hode stikker ut. Andre kommer seg når stresset og ting roer seg. Andre litt lengre tid.

Jeg er ikke den rette til i sette eller foreslå noen diagnose. Men du er ikke alene å oppleve det.

Det du skriver her kan være en bedre måte å kommunisere med HS, bare slik at de for et overblikk , som ikke er like enkelt å få på noen 15 min kontroll.

Jeg hvet helt sikker at du vil finne frem til kjærligheten. Men ta imot hjelp. [emoji179][emoji178][emoji176][emoji179]

Krysser fingrene

 

[Relatable]

Jeg var ikke glad i sønnen min før det hadde gått et halvt år. Da begynte det så smått å gå seg til for meg. Jeg har hatt dårlige erfaringer med behandlere tidligere, så jeg ville ikke be om hjelp.. Men jeg skulle ønske jeg hadde klart det, da hadde det kanskje gått fortere over. Lykke til til deg, dette kommer til å gå bra

 

[Lillem134243]

Jeg har hatt det veldig likt som deg, og var utrolig skuffet da den umiddelbare morskjærligheten ikke kom. Jeg følte også at jeg var en hvemsomhelst for ungen, ammingen gikk dårlig, jeg syntes synd på babyen som hadde meg til mor, en som ikke klarte å sitte og stirre forelsket inn i øynene på den lille babyen sin, men som sov når babyen sov, lot pappaen bysse og gi flaske og skifte bleie og bade. Jeg følte at jeg ikke gjorde noenting selv med babyen, og overlot gladelig babyen til andre(i familien). Jeg ble sjalu på babyen fordi mannen min dullet sånn med henne og ikke med meg. Følte at ingen i denne familien trengte meg. Men jeg scoret ikke på fødselsdepresjon"testen". Hadde hele tiden i bakhodet at om jeg skulle komme til det punktet at jeg ble redd for å skade eller ignorere babyen så skulle jeg søke hjelp, men det var jo ikke noe sånt - kun det at jeg ikke følte at jeg hadde noen plass i denne familien og at jeg syntes synd på babyen som hadde meg til mor. Samtidig var jeg intenst bekymret for krybbedød og voktet over ungen hver gang hun sov. Nå er hun 9 mnd og jeg har fått et mye sterkere bånd til henne. Nå gir hun meg klemmer, klenger seg fast til meg hvis det er noe som er skummelt og leter etter MEG når hun våkner om natta. Nå føler jeg ikke lenger at jeg er en hvemsomhelst for henne, og nå savner jeg henne når hun er på tur med bestemora, eller når hun sover litt lengre enn hun pleier. Og nå kommer også realiteten av det som skjedde på barsel innover meg. 2 timer etter hun var født, ble vi sendt på barselhotellet. Der tilbød pleierne seg å se etter babyen så jeg og pappaen fikk sovet "en time eller to". Dette tilbudet tok vi imot, men det som skjedde var at jeg våknet FIRE TIMER senere og fikk panikk fordi jeg hadde sovet alt for lenge og hvor var babyen min, liksom? Pleieren kom inn og sa at babyen nok var veldig sulten, fordi hun hadde grått mye og suttet på fingeren hennes, og jeg klarte bare å tenke at dette var MIN feil, at jeg var en dårlig mor allerede fra start. Nå, i ettertid, har jeg lyst til å flå den kjerringa som sa hun skulle komme og vekke oss etter maks 2 timer men lot det gå 4 timer. Jeg er så sint på henne, og de andre på barselhotellet som regelrett saboterte ammingen min med dårlig kompetanse og slett behandling og siste dagen hadde the nerve til å påstå at jeg hadde for lite næring til ungen så jeg måtte gi tillegg. Nå tenker jeg at opplevelsen på barselhotellet og forskjellen mellom fødeavdelingen, der alle roste meg, hjalp meg, sa at jeg var flink, og barselhotellet, der pleierne var inne hos oss maks 2 minutter og med en bekymret rynke hjalp meg å legge ungen til brystet og akket og oiet seg når jeg ble sår fordi de ikke ante hvorfor jeg ble det - uten noen som helst oppfølgning annet enn "det er noe feil med DEG og ungen lider på grunn av det" var en stor grunn til at jeg følte meg som en dårlig mor og ikke klarte å bonde med ungen fra start. Da jeg var kommet hjem, kom barseltårene, og mannen min oppførte seg som om jeg var en dårlig mor som ikke var i stand til å ta vare på ungen fordi jeg gråt. Han sa til og med at hvis jeg gråt, kom det til å gjøre melka mi sur og næringsfattig og at det kunne være skadelig for ungen!!! Ren idioti, og veldig ødeleggende. Vi har snakket om det i ettertid, da.
Jeg håper du føler deg bedre snart, for du er ingen dårlig mor selv om du ikke føler den "umiddelbare og overveldende kjærligheten". Du tar vare på ungen og passer på at ingenting skjer med ham. Det er utrolig mye nytt man skal venne seg til, og det inkluderer masse følelser og hormoner. Men jeg vil anbefale å få til et slags støtteapparat, i form av noen å dele følelsene med, og som gjerne kan være sammen med deg og si til deg alle de bra tingene du gjør og heier litt på deg. Og når babyen blir litt eldre, kommer du også til å se at det er DEG babyen søker trøst og anerkjennelse hos, og det tror jeg kommer til å gi deg et nytt syn på rollen du faktisk spiller for babyen. Lykke til, hilsen ei som har hatt det likt og som heier på deg!

 

[My heart]

Kjære deg
Du er en god mamma for gutten din, det høres ut som du kanskje har fått en fødselsdepresjon. Noe som veldig mange får etter fødsel. Kroppen din har vært gjennom et helt svangerskap, fødsel og du er nå i barseltid. Det kan ta litt tid for kroppen og få hormonene på "plass" igjen. Helsesøster kan være en god samtalepartner, hun kan også henvise deg videre til en psykolog hvis du føler du trenger det. Det er mye forventninger når en får en liten baby, om den store forelskelsen og kjærligheten en føler, og når en ikke kjenner så sterkt på de følelsene tror en ofte at det er noe feil, og da kommer katastrofetankene og følelsen av mislykkethet. Du kommer garantert til å få morsfølelsen og bli glad i gutten din. Prøv å få deg nok hvile og søvn, og snakk med de rundt deg sol du stoler på
Ønsker deg masse lykke til

 

[Oh Dear]

Dette er en fødselsdepresjon, helt klart. Gikk gjennom det samme selv, og kjenner meg så igjen i det du skriver, skamfølelsen og tanken om at det er synd på barnet som fikk meg som mor.

Det er flott at du delte dette! Håper du alt har søkt hjelp, men hvis ikke, så gjør det. Jeg snakket med mamma og mannen da jeg innså hva som feile. Mannen avlastet så mye han kunne, men ting ble bare sakte bedre. Etterhvert kom følelsene for jenta mi litt snikende, men jeg gikk over i en mer generell depresjon, med selvmordstanker og forskjellig. Ble henvist til vop og fikk samtaleterapi. Følelsene kom gradvis, men de kom! Og da lillebror kom nå, var det akkurat som om kranen jo alt var åpnet, så det kom veldig fort med ham. det blir bedre, bare hold ut! Husk at dette er ikke din feil, det er en sykdom. Og du blir frisk

 

[sørlandssnuppa]

Dette er så gjenkjennelig. Fødselsdepresjon, svangerskapsdepresjon, kall det hva du vil. Vil bare si som de andre over; kontakt fastlege og helsestasjon og ikke gi deg før du får hjelp eller henvisning til noen som kan hjelpe deg. Jeg har vært gjennom en utmattelsesdepresjon som utviklet seg gjennom svangerskapet og hele første leveåret til førstemann, og endte med en alvorlig fødselsdepresjon. Send gjerne en PM om du vil vil også si at det går over og sende deg en god klem ! Men du trenger kanskje litt hjelp på veien, og det er det ikke noe galt i.