Litt om oss:
Vi har vært sammen i fem år, og har forsøkt å bli gravide i ett og et halvt. Vi oppsøkte lege da det ikke skjedde noe, og fikk etter kort tid svaret på hvorfor vår prøving ikke har ført til graviditet. Det viste seg at min mann har oligozoospermi, som betyr at han har svært nedsatt sædkvalitet. Han har for få sædceller, samt bare 8 % motile spermier. Normalen er 40 %. Da beskjeden kom gikk jeg rett i kjelleren.... Min mann klarte imidlertid å holde positiviteten på at dette skulle gå bra. Da sjokket hadde sunket inn, klarte jeg omsider å tenke at dette skal vi klare, vi skal få hjelp i form av assistert befruktning, og vi SKAL klare å bli gravide!!!
10/4-13:
Vårt første møte med rikshospitalet. Vi var innkalt til undersøkelse og oppstartsamtale. Først måtte mannen levere en ny sædprøve, deretter skulle vi inn til en lege. Dr. Ring het legen, og hun var veldig hyggelig. Det ble tatt innvendig ultralyd av meg, hvor hun så en tykk og fin slimhinne(mensen på vei), og ca 4-5 folikler i hver eggstokk. Alt så fint ut! Deretter spurte hun om div. info om sykluser, høyde, vekt osv. Så var det tid for reseptskriving. Da min fsh er på 9 og min amh på 5 blir jeg satt på litt høyere doser av hormoner. Hun sa at begge hormonprøvene var innenfor normalen, så det var ikke noe problem. Kun litt høyere doser. Det bli altså synarela nesespray x 4 daglig(i ett bor) og puregon, 225 IE. Da vi var ferdige hos legen skulle vi inn til en sykepleier for opplæring i medisinene + litt info. Hun var også veldig hyggelig, og forklarte i vei. Jeg gruer meg til sprøytene, men skal nok klare det. Tilslutt ble det satt opp tidspunkt for 1. icsi forsøk. Oppstart med medisiner blir i juli, og uttak mest sannsynlig i uke 33. YES, nå nærmer det seg!!!!
Dagene går og jeg tenker på forsøket stadig vekk. Det veksler mellom negativitet og redsel for at det ikke skal gå, og positive tanker om at jeg faktisk kan bli gravid. Tenk, tenk om jeg skulle være så heldig at det klaffer på første forsøk... Da blir det en liten maibaby neste sommer! Jeg kikker på terminkalkulator og drømmer i vei. Så kommer negativiteten tilbake og truer med tanker om at jeg kanskje aldri får barn...Det er en karusell av følelser, og berg og dalbanen går høyt opp og langt ned. Alderen min gir ekstra næring til de negative tankene. Hvorfor begynte vi ikke å prøve før? Jeg er nå 36 år, og vet at fruktbarheten statistisk sett synker veldig etter fylte 35 år. Heldigvis handler dette også om gener, og flere kvinner i min familie har blitt gravide i 40 års alder. Det er jo også slik at vi ønsker oss hele to barn, noe som betyr at jeg ved et søskenforsøk er ENDA eldre.... Bah, mange har fått det til før deg innskyter så de positive tankene, og den tanken skal jeg prøve å holde på litt
Heldigvis har jeg nok å drive med, både med jobb og videreutdanning. Dette hjelper meg til å også fokusere på andre ting enn bare forsøket. Jeg har også et prosjekt på gang om å gå ned 10-15 kilo før vi skal i gang. Jeg er langt under riksens bmi-grense, og legen nevnte ingenting om vekten min, men jeg ønsker å gå ned av flere grunner:
1) en normal vekt vil øke sannsynligheten for at jeg blir gravid
2) det er mindre komplikasjoner ved en event graviditet
3) Jeg føler meg så uendelig mye bedre
Shit banditt, her ble det mye skriblerier.. Godt å få det ut gitt! Ikke så mange å snakke med om disse tingene som forstår hva vi går igjennom.
Vi har vært sammen i fem år, og har forsøkt å bli gravide i ett og et halvt. Vi oppsøkte lege da det ikke skjedde noe, og fikk etter kort tid svaret på hvorfor vår prøving ikke har ført til graviditet. Det viste seg at min mann har oligozoospermi, som betyr at han har svært nedsatt sædkvalitet. Han har for få sædceller, samt bare 8 % motile spermier. Normalen er 40 %. Da beskjeden kom gikk jeg rett i kjelleren.... Min mann klarte imidlertid å holde positiviteten på at dette skulle gå bra. Da sjokket hadde sunket inn, klarte jeg omsider å tenke at dette skal vi klare, vi skal få hjelp i form av assistert befruktning, og vi SKAL klare å bli gravide!!!
10/4-13:
Vårt første møte med rikshospitalet. Vi var innkalt til undersøkelse og oppstartsamtale. Først måtte mannen levere en ny sædprøve, deretter skulle vi inn til en lege. Dr. Ring het legen, og hun var veldig hyggelig. Det ble tatt innvendig ultralyd av meg, hvor hun så en tykk og fin slimhinne(mensen på vei), og ca 4-5 folikler i hver eggstokk. Alt så fint ut! Deretter spurte hun om div. info om sykluser, høyde, vekt osv. Så var det tid for reseptskriving. Da min fsh er på 9 og min amh på 5 blir jeg satt på litt høyere doser av hormoner. Hun sa at begge hormonprøvene var innenfor normalen, så det var ikke noe problem. Kun litt høyere doser. Det bli altså synarela nesespray x 4 daglig(i ett bor) og puregon, 225 IE. Da vi var ferdige hos legen skulle vi inn til en sykepleier for opplæring i medisinene + litt info. Hun var også veldig hyggelig, og forklarte i vei. Jeg gruer meg til sprøytene, men skal nok klare det. Tilslutt ble det satt opp tidspunkt for 1. icsi forsøk. Oppstart med medisiner blir i juli, og uttak mest sannsynlig i uke 33. YES, nå nærmer det seg!!!!
Dagene går og jeg tenker på forsøket stadig vekk. Det veksler mellom negativitet og redsel for at det ikke skal gå, og positive tanker om at jeg faktisk kan bli gravid. Tenk, tenk om jeg skulle være så heldig at det klaffer på første forsøk... Da blir det en liten maibaby neste sommer! Jeg kikker på terminkalkulator og drømmer i vei. Så kommer negativiteten tilbake og truer med tanker om at jeg kanskje aldri får barn...Det er en karusell av følelser, og berg og dalbanen går høyt opp og langt ned. Alderen min gir ekstra næring til de negative tankene. Hvorfor begynte vi ikke å prøve før? Jeg er nå 36 år, og vet at fruktbarheten statistisk sett synker veldig etter fylte 35 år. Heldigvis handler dette også om gener, og flere kvinner i min familie har blitt gravide i 40 års alder. Det er jo også slik at vi ønsker oss hele to barn, noe som betyr at jeg ved et søskenforsøk er ENDA eldre.... Bah, mange har fått det til før deg innskyter så de positive tankene, og den tanken skal jeg prøve å holde på litt
Heldigvis har jeg nok å drive med, både med jobb og videreutdanning. Dette hjelper meg til å også fokusere på andre ting enn bare forsøket. Jeg har også et prosjekt på gang om å gå ned 10-15 kilo før vi skal i gang. Jeg er langt under riksens bmi-grense, og legen nevnte ingenting om vekten min, men jeg ønsker å gå ned av flere grunner:
1) en normal vekt vil øke sannsynligheten for at jeg blir gravid
2) det er mindre komplikasjoner ved en event graviditet
3) Jeg føler meg så uendelig mye bedre
Shit banditt, her ble det mye skriblerier.. Godt å få det ut gitt! Ikke så mange å snakke med om disse tingene som forstår hva vi går igjennom.