Dere som mistet for flere år siden..
- Trådstarter Lil-17
- Opprettet
Mista i 2014. Og ja, tenker enda på det. Men ikke direkte som barn. Jeg hadde ganske distansert forhold til at det skulle bli et barn siden jeg var så lite optimistisk i utgangspunktet, men det var traumatisk likevel. Det er ikke uvanlig å enda være preget lenge etter. Hvor langt var du på vei?
Lil-17
Forumet er livet
Assistert-jentene
Desemberlykke2017
Snøfnuggene 2018
Septemberbarna 2019
Oktoberlykke 2019
Jeg hadde knytt meg veldig følelsesmessig til barnet og tanken på å skulle bli mor, og rukket å lagt mange fremtidsplaner. Var ''bare'' 8+3. Ble gravid igjen syklusen etter, der alt gikk bra.
Mistet også en tvilling i apr.17 (5+3), men der var jeg så sjeleglad for at det ble baby i det hele tatt da jeg var innstilt på at jeg hadde mistet da jeg ikke visste at det hadde vært to.
Så føler sorgen er verst med den første jeg mistet.
Var du langt på vei?
Jeg mistet et barn i krybbedød i 2015, og det er jo noe som selvsagt tar opp tiden min og tankene mine i veldig stor grad. Tenker på han hver dag og feirer bursdag og lignende. Men det blir jo langt ifra det samme.
Men jeg har dessverre ingen erfaringer med tiden etter når man har mistet tidlig i svangerskapet, jeg hadde akkurat en MA men vet ikke hvordan det føles om noen år. Men jeg tror ikke det er uvanlig å tenke på hva man skulle hatt innimellom. Jeg personlig klarer ikke å sammenligne MAen min med sønnen jeg mistet, men det kan jo ha noe med at jeg har den erfaringen? Folk er forskjellige og reagerer forskjellig, og ingenting er unormalt og normalt.
Jeg tror at jeg personlig kommer fort over MAen, men det er bare slik jeg er tror jeg. Men selv om jeg i mitt hode ikke mistet et "barn" på samme måte som i 2015, har jeg mistet håpet og drømmen og det som kunne bli et barn. Selv om det for meg er overkommelig, så er det jo veldig kjipt.
Jeg tror (etter mine erfaringer med meg selv) at noen år frem i tid kommer jeg til å tenke lite på barnet jeg mistet i ufrivillig abort. Nå tenker jeg litt på det siden det er nylig, men det er mer sånn "jeg har lyst på en baby, må bli gravid igjen" hvis du skjønner. Når jeg blir gravid igjen og får en baby kommer det kanskje til å streife meg innimellom, men til liten grad.
Men det er MEG, folk er så forskjellige og det finnes ingen fasitsvar.
Det du føler er helt normalt for deg, og alle sørger forskjellig.
Sender deg en styrkeklem. Utrolig trist å høre at du har mistet to ganger
Samtidig godt å høre at du har fått to friske barn.
Men jeg har dessverre ingen erfaringer med tiden etter når man har mistet tidlig i svangerskapet, jeg hadde akkurat en MA men vet ikke hvordan det føles om noen år. Men jeg tror ikke det er uvanlig å tenke på hva man skulle hatt innimellom. Jeg personlig klarer ikke å sammenligne MAen min med sønnen jeg mistet, men det kan jo ha noe med at jeg har den erfaringen? Folk er forskjellige og reagerer forskjellig, og ingenting er unormalt og normalt.
Jeg tror at jeg personlig kommer fort over MAen, men det er bare slik jeg er tror jeg. Men selv om jeg i mitt hode ikke mistet et "barn" på samme måte som i 2015, har jeg mistet håpet og drømmen og det som kunne bli et barn. Selv om det for meg er overkommelig, så er det jo veldig kjipt.
Jeg tror (etter mine erfaringer med meg selv) at noen år frem i tid kommer jeg til å tenke lite på barnet jeg mistet i ufrivillig abort. Nå tenker jeg litt på det siden det er nylig, men det er mer sånn "jeg har lyst på en baby, må bli gravid igjen" hvis du skjønner. Når jeg blir gravid igjen og får en baby kommer det kanskje til å streife meg innimellom, men til liten grad.
Men det er MEG, folk er så forskjellige og det finnes ingen fasitsvar.
Det du føler er helt normalt for deg, og alle sørger forskjellig.
Sender deg en styrkeklem. Utrolig trist å høre at du har mistet to ganger
Samtidig godt å høre at du har fått to friske barn.
Tigerbaby
Forumet er livet
Tilgangsansvarlig
Assistert-jentene
Himmelbarn
Oktoberlykke 2019
Novemberbarna 19
Jeg mistet i 2016, og nå blir det testdato etter ivf like før den knotten skulle vært to år, det sitter dypt i hjertet altså. Vi fikk gode nyheter ang hcg på det som i 2016 var både valentinsdag og morsdag, så vi feiret at det var vår første "morsdag" siden jeg var gravid. Valentinsdagen er derfor grusom for meg, det er rett og slett ikke kos, for jeg husker lykken og senere sorgen så utrolig godt. Jeg var også helt sikker på at det var en gutt, ingen tvil i sjela.
Har også en venninne som fikk barn akkurat samtidig som vi skulle fått.
Det gjør utrolig vondt og jeg feller mine tårer når temintiden nermer seg. Håper vi lykkes snart slik at det ikke gjør så voldsomt vondt å se andre med deres små. Kommer nok aldri til å klare å legge det helt fra meg, bare sånn jeg er.
Har også en venninne som fikk barn akkurat samtidig som vi skulle fått.
Det gjør utrolig vondt og jeg feller mine tårer når temintiden nermer seg. Håper vi lykkes snart slik at det ikke gjør så voldsomt vondt å se andre med deres små. Kommer nok aldri til å klare å legge det helt fra meg, bare sånn jeg er.
Jeg mistet første gang i 2004. Innimellom rart å tenke på at jeg kunne hatt en tenåring i år. Mistet for fjerde gang i fjor, og det var utrolig vondt. Jeg slet sånn på termindato at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre av meg. Og nå ser det ut til at vi mister for femte gang. Det er visst ikke meningen at det skal gå bra for oss, og jeg sender ofte en tanke til englebarna mine (husker ikke hvem som fortalte meg det begrepet, men jeg synes det er fint) og hva som kunne ha blitt. Tror det er helt normalt.
For meg/oss er det "den som ikke ble", ikke noe vi tenker på ofte. Mye fordi vi likevel fikk det tredje barnet likevel.
Vi hadde altså to fra før da jeg ble gravid med den som skulle blitt født i februar 14. Som jeg mistet i en tidlig sa. Det var tungt, men fokuset ble å bli gravid igjen og få det tredje barnet som dem spiren ikke ble. Hun kom i desember 15 og siden jeg ble gravid siste gang er det bare unntaksvis at jeg tenker på den lille som nå kunne vært drøyt 4 år. Jeg har ei lita på 2,5 som ble den tredje i stedet. Hadde vi ikke fått henne ville det fort kunne blitt annerledes
Vi hadde altså to fra før da jeg ble gravid med den som skulle blitt født i februar 14. Som jeg mistet i en tidlig sa. Det var tungt, men fokuset ble å bli gravid igjen og få det tredje barnet som dem spiren ikke ble. Hun kom i desember 15 og siden jeg ble gravid siste gang er det bare unntaksvis at jeg tenker på den lille som nå kunne vært drøyt 4 år. Jeg har ei lita på 2,5 som ble den tredje i stedet. Hadde vi ikke fått henne ville det fort kunne blitt annerledes
Jeg har mistet 3 ganger mellom første og andre barn (dvs. jeg er i uke 28 med barn nummer to nå, og tror alt skal gå bra).
Den første gangen jeg mistet ble oppdaget som MA i uke 11, rett før vi skulle dele det med omverdenen og etter at vi alt hadde begynt å snakke om utstyr og navn. Det var tungt, og det ble ikke bedre av at det tok 1,5 år å bli gravid med "henne" og ytterligere 1,5 år og to tidlige spontanaborter før jeg ble ordentlig gravid igjen. Termin var 17.05. og det er jo ikke en dato det er så lett å glemme heller...
Men jeg har ikke sørget over "det barnet det skulle ha vært", det har vært mer en sorg over at jeg ikke klarte å bli ordentlig gravid og få et barn. Så den sorgen gikk over rundt den tiden jeg var på TUL med neste barn.
Den første gangen jeg mistet ble oppdaget som MA i uke 11, rett før vi skulle dele det med omverdenen og etter at vi alt hadde begynt å snakke om utstyr og navn. Det var tungt, og det ble ikke bedre av at det tok 1,5 år å bli gravid med "henne" og ytterligere 1,5 år og to tidlige spontanaborter før jeg ble ordentlig gravid igjen. Termin var 17.05. og det er jo ikke en dato det er så lett å glemme heller...
Men jeg har ikke sørget over "det barnet det skulle ha vært", det har vært mer en sorg over at jeg ikke klarte å bli ordentlig gravid og få et barn. Så den sorgen gikk over rundt den tiden jeg var på TUL med neste barn.
Jeg tenker også på det som «barnet som ikke ble». Det var i 2008 og skulle blitt vårt andre. Vi ble gravide igjen raskt og har tilsammen fått fire barn, og selv om det var veldig tungt da det skjedde (12+1), så vet jeg jo at vi ikke ville ha fått de tre barna vi fikk etterpå hvis dette barnet hadde kommet til.
Når det nærmer seg dato for termin så hender det jeg tenker på 2 av de har mistet. Gråter ikke over de og er ikke lei meg over det. Mistet mange ganger.
Hadde vi brukt lang tid på å bli gravid igjen etter vi mistet tidlig, så hadde jeg nok tenkt mer på det tror jeg. I brukte 4år før vi ble gravid første gang, men så har det gått slag i slag (gravid etter 3mnd, og har nå fått 3 barn på 3 år hvorav 2 lever)
Nå var jeg veldig ung og graviditeten var ett one night stand uhell. Jeg var vel 18-19 år. Jeg mistet ikke før i uke 13 så hadde rukket å begynne å glede meg. Men nå i dag tenker jeg på det av og til, men med den tanken at det var like greit siden jeg var så ung den gangen. De siste ma/sa jeg har hatt i løpet av det siste året plager meg heller ikke nevneverdig. Men synes jo det er synd vi ikke har fått til noe ennå selvsagt.
Jeg tenker ikke mye på den jeg mistet 6 uker på vei, men jeg tenker mye på hun jeg mistet 15 uker på vei. Ufrivillig frivillig abort, da babyen ikke var levedyktig. Mange motstridende følelser der, spesielt siden vi ikke hadde hatt lillemor om vi fikk vår engel. Det er 7 år siden.
SoriaMoira
Elsker forumet
Ja, innimellom, men jeg lar det ikke ta så mye plass i hverdagen min, for det orker jeg ikke.
Jeg tenker ikke på hvilket menneske det kunne blitt, eller på barna mine som søsken til det ufødte barnet.
Jeg tenker ikke på hvilket menneske det kunne blitt, eller på barna mine som søsken til det ufødte barnet.
Mistet for snart to år siden. (MA oppdaget i uke 12.) Tenker på det innimellom, nå nettopp fant jeg f.eks en kvittering fra omtrent den dagen fosteret må ha dødd, og da støkk det litt i meg. Men jeg mistet såpass tidlig, og vi har fått et barn etterpå, så jeg føler ikke at vi egentlig har mistet et barn, eller at vi har et barn for lite. Det er mer hele opplevelsen, hvor vondt og tungt det var etterpå, som sitter litt i. Også var det veldig mange venner og bekjente som fikk barn rundt den tiden jeg skulle hatt termin, og det synes jeg faktisk fortsatt er bittelitt surt, at datteren min liksom egentlig skulle vært like gammel som dem. Men så klart, hadde vi ikke mistet, så hadde vi jo ikke fått akkurat henne, og det er selvfølgelig helt utenkelig nå!
Jeg har mistet 3 ganger, to av dem SA i fjor sommer/høst. Tenker ikke noe på dem eller hva det skulle blitt. Nå er det ikke så lenge siden jeg mistet sist, slutten av april. Hadde da en MA, foster døde i uke 8 og ble oppdaget i uke 13. Dette er noe jeg har tatt veldig tungt å tenker og føler på flere ganger om dagen.
Mistet første gang jeg var gravid i 2013. Det var vondt og trist at det skjedde, men tenker ikke så mye på det nå. Jeg ble gravid igjen måneden etterpå og har nå verdens fineste 4åring. Kunne ikke tenkt meg livet uten henne, og tenker som så at dersom den jeg mistet hadde kommet til, hadde jeg aldri fått blitt mamma til henne. Og det er helt utenkelig nå[emoji173]