Jeg er inne i en ny depressiv periode nå. Svinger veldig og blir gal av meg selv. Nå nærmer det seg endelig min tur til behandling uten medikamenter, og jeg gleder meg samtidig som jeg vet det blir tøft. Har tidligere vært medisinert i kortere perioder og ønsker virkelig ikke det nå.
Denne gangen føles det som det ble utløst av en ma, som varte og rakk i 14 uker. Man vet ikke helt sikkert selvfølgelig, og jeg er nok i risikogruppa for depresjoner likevel. Jeg er en god mor for de to jeg har og vi ønsker oss veldig en til sammen, jeg og min nåværende mann. Tidligere har jeg tenkt og skyldt på hormoner etter aborten som grunnlaget for sinnstemningen jeg er i, men nå holder ikke det lenger.
Er det noen her som har vært igjennom psykologbehandling for depresjon og prøving samtidig?
Jeg regner med svar som "vent til du er frisk" etc, men det er vårt valg. Jeg har både kunnskaper og erfaringer med viktigheten av tidlig kontakt og samspill med barn, og også hvordan barn påvirkes av foreldres sykdom.
Jeg har problemer med tillit, og selvhat. Det er der tankene overstyrer vettet.
Baff.. måtte bare få det ut. Takk
Denne gangen føles det som det ble utløst av en ma, som varte og rakk i 14 uker. Man vet ikke helt sikkert selvfølgelig, og jeg er nok i risikogruppa for depresjoner likevel. Jeg er en god mor for de to jeg har og vi ønsker oss veldig en til sammen, jeg og min nåværende mann. Tidligere har jeg tenkt og skyldt på hormoner etter aborten som grunnlaget for sinnstemningen jeg er i, men nå holder ikke det lenger.
Er det noen her som har vært igjennom psykologbehandling for depresjon og prøving samtidig?
Jeg regner med svar som "vent til du er frisk" etc, men det er vårt valg. Jeg har både kunnskaper og erfaringer med viktigheten av tidlig kontakt og samspill med barn, og også hvordan barn påvirkes av foreldres sykdom.
Jeg har problemer med tillit, og selvhat. Det er der tankene overstyrer vettet.
Baff.. måtte bare få det ut. Takk
