Bukett prøver på nr 1 <3

Bukett

Forumet er livet
Assistert-jentene
Septemberhjertene 2018
❤️ Septemberlykke 2020 ❤️
Hei og velkommen til min dagbok. Her kan du følge meg på min vei mot en liten spire.​

Høsten 2015: Tester etter el. Sykluser på 60+ dager, Finner ikke el.
Februar 2016: Starter utredning, gyn mistenker Pcos.
Mars 2016: Alle blodprøver tatt og Pcos bekreftet. Får resept på pergotime.
April 2016 pp1 - Dobbel pergo / tr CD 32
Mai 2016 pp2 - Dobbel pergo / tr CD 32
Juni 2016 pp3 - Dobbel pergo / gravid<3
August 2016 - MA uke 9
Oktober 2016 pp4 - Dobbel pergo / gravid<3
November 2016 - MA uke 9
Januar 2017 pp5 - Dobbel pergo/tr CD 34
Februar 2017- pp6 dobbel pergo /tr CD 34
Mars 2017 pp7 - enkel letrozol / ingen el :( / tr CD 43
Mai 2017 pp8 - dobbel letrozol /tr CD 29
Juni 2017 Pp9 - dobbel letrozol /ingen el :( tr CD 37
Juli 2017- pp10 - dobbel letrozol/ tr CD 29
August 2017 - pp11 - dobbel letrozol/ ingen el :( / tr CD 42
September 2017-Pp12 - dobbel letrozol/ingen el :( / tr CD 39​

August 2017: Henvist til laparoskopi og IVF.
Oktober 2017: laparoskopi
November 2017: forsamtale ivf​
 
Last edited:
Kjære dagbok

For bare noen år siden var tanken på barn fjern. Så fjern at jeg ikke en gang visste om jeg ville ha egne.. Rart å tenke på! For 3 år siden møtte jeg kjæresten min. En fantastisk mann.

Høsten 2015 bestemte vi oss for å starte prøvingen, og gikk til innkjøp av eggløsningstester osv... Jeg hadde veldig uregelmessige sykluser og sjelden mens så det var ikke så lett å finne ut av syklusen..vi prøvde noen måneder, men følte vel at noe ikke stemte.. Eggløsningstesten ble aldri positiv og jeg bestemte meg derfor for å oppsøke gynekolog..

Noe av det første gynekologen sa til meg var at hvis du har syklus på over 40 dager er sjansen stor for at du ikke har eggløsning. Jeg ble ganske paff..han tok så innvendig ultralyd og kunne se masse cyster.. Jeg ble diagnostisert med pcos, og fikk beskjed om å starte på pergotime for å stimulere eggene.

Jeg startet på pergo i april.. Dobbel dose. Pause i mai og ny dobbel dose i juni.. Og tenk i juni satt spiren!! På 3 forsøk med pergo:) vi ble mildt sagt sjokkert da vi hadde sett for oss at det ville ta en stund.. Jeg ble helt babygal fa første sekund og meldte meg inn på babyverden og mars forumet.. Jeg begynte å kikke på inspirasjon og tips til babyrom og handlet inn et par bodyer. I og med at sommerferien nettopp hadde startet hadde jeg litt ekstra tid på hånda. Jeg elsket det.. Tankene svirret og forventningene bygget seg opp.

Men lykken skulle bli kortvarig. Jeg leste om alle som har mistet her på forumet. Jeg så flere som måtte forlate "mars 2017" forumet pga sa/ma og tenkte at de var fryktelig uheldige. "det skjer ikke meg" jeg bestemte meg ihvertfall for å finne ut om ting var okey, og bestilte en tul i uke 9.. Dette var veldig impulsivt og måtte derfor inn til Oslo. I bilen på vei til jordmoren nevnte sambo at han syntes det var så rart at jeg ikke hadde vært noe kvalm, og at han hadde lest at det var større sjangs for å miste hvis kvalmen uteble.. Jeg sa han ikke måtte være så negativ .. Men jeg tenkte jo litt på det selv.

Vel fremme hos jordmor på et mørkt, sterilt lite kontor. Jeg la meg ned på benken og ventet spent. Hun beveget apparatet rundt og rundt på magen min. Jeg vekslet mellom å se på ansiktet hennes og skjermen. "Ser du ikke noe...?" sa jeg.. "Nei" sa hun kort. "Er du sikker på at du er 9 uker på vei?" Panikk. Meg og sambo så fortvilet på hverandre. Faen. "Vi tar innvendig ul, kanskje vi ser mer da" fortsatte hun. Jeg fikk et ørlite håp, men jeg visste inners inne at ting ikke var som de skulle. Dette ble fort bekreftet av innvendig ultralyd da fosteret var altfor lite til å være 9 uker og hun heller ikke fant hjertebank.

Jeg brøt helt sammen og det var en mildt sagt grusom tur i bil hjem. Heldigvis tok gynekologen å ringte sykehuset for meg og jeg fikk time dagen etter. For at jeg skulle komme meg videre måtte jeg få det ut fortest mulig. Selve medisinske aborten var veldig overkommelig. Lite fysiske smerter. Men psykisk var det en stor belastning. Det er nå 6 uker siden.. Jeg er i en slags venteboble om dagen. Jeg tenker ikke på stort annet en graviditet og barn og sniker på forumet hele tiden.. Desperat. Jeg prøver å tenke at selvom jeg har pcos må ikke det bety at vi vil ha problemer med å bli gravide.. Jeg har jo klart det en gang...

Nå har endelig første tr etter ma vært her, og første ordentlige syklus er i gang. Jeg har begynt på pergotime igjen, kjøpt inn solvipect og concieve plus og krysser fingrene for at spiren vil sitte snart :)
For en sterk historie! Ønsker deg all mulig lykke til!
 
Kjære dagbok

For bare noen år siden var tanken på barn fjern. Så fjern at jeg ikke en gang visste om jeg ville ha egne.. Rart å tenke på! For 3 år siden møtte jeg kjæresten min. En fantastisk mann.

Høsten 2015 bestemte vi oss for å starte prøvingen, og gikk til innkjøp av eggløsningstester osv... Jeg hadde veldig uregelmessige sykluser og sjelden mens så det var ikke så lett å finne ut av syklusen..vi prøvde noen måneder, men følte vel at noe ikke stemte.. Eggløsningstesten ble aldri positiv og jeg bestemte meg derfor for å oppsøke gynekolog..

Noe av det første gynekologen sa til meg var at hvis du har syklus på over 40 dager er sjansen stor for at du ikke har eggløsning. Jeg ble ganske paff..han tok så innvendig ultralyd og kunne se masse cyster.. Jeg ble diagnostisert med pcos, og fikk beskjed om å starte på pergotime for å stimulere eggene.

Jeg startet på pergo i april.. Dobbel dose. Pause i mai og ny dobbel dose i juni.. Og tenk i juni satt spiren!! På 3 forsøk med pergo:) vi ble mildt sagt sjokkert da vi hadde sett for oss at det ville ta en stund.. Jeg ble helt babygal fa første sekund og meldte meg inn på babyverden og mars forumet.. Jeg begynte å kikke på inspirasjon og tips til babyrom og handlet inn et par bodyer. I og med at sommerferien nettopp hadde startet hadde jeg litt ekstra tid på hånda. Jeg elsket det.. Tankene svirret og forventningene bygget seg opp.

Men lykken skulle bli kortvarig. Jeg leste om alle som har mistet her på forumet. Jeg så flere som måtte forlate "mars 2017" forumet pga sa/ma og tenkte at de var fryktelig uheldige. "det skjer ikke meg" jeg bestemte meg ihvertfall for å finne ut om ting var okey, og bestilte en tul i uke 9.. Dette var veldig impulsivt og måtte derfor inn til Oslo. I bilen på vei til jordmoren nevnte sambo at han syntes det var så rart at jeg ikke hadde vært noe kvalm, og at han hadde lest at det var større sjangs for å miste hvis kvalmen uteble.. Jeg sa han ikke måtte være så negativ .. Men jeg tenkte jo litt på det selv.

Vel fremme hos jordmor på et mørkt, sterilt lite kontor. Jeg la meg ned på benken og ventet spent. Hun beveget apparatet rundt og rundt på magen min. Jeg vekslet mellom å se på ansiktet hennes og skjermen. "Ser du ikke noe...?" sa jeg.. "Nei" sa hun kort. "Er du sikker på at du er 9 uker på vei?" Panikk. Meg og sambo så fortvilet på hverandre. Faen. "Vi tar innvendig ul, kanskje vi ser mer da" fortsatte hun. Jeg fikk et ørlite håp, men jeg visste inners inne at ting ikke var som de skulle. Dette ble fort bekreftet av innvendig ultralyd da fosteret var altfor lite til å være 9 uker og hun heller ikke fant hjertebank.

Jeg brøt helt sammen og det var en mildt sagt grusom tur i bil hjem. Heldigvis tok gynekologen å ringte sykehuset for meg og jeg fikk time dagen etter. For at jeg skulle komme meg videre måtte jeg få det ut fortest mulig. Selve medisinske aborten var veldig overkommelig. Lite fysiske smerter. Men psykisk var det en stor belastning. Det er nå 6 uker siden.. Jeg er i en slags venteboble om dagen. Jeg tenker ikke på stort annet en graviditet og barn og sniker på forumet hele tiden.. Desperat. Jeg prøver å tenke at selvom jeg har pcos må ikke det bety at vi vil ha problemer med å bli gravide.. Jeg har jo klart det en gang...

Nå har endelig første tr etter ma vært her, og første ordentlige syklus er i gang. Jeg har begynt på pergotime igjen, kjøpt inn solvipect og concieve plus og krysser fingrene for at spiren vil sitte snart :)

Sender deg en klem❤️ hadde en MA selv i juli. Var 12 uker på vei og hadde termin i januar... Slet mye med spotting til og fra i ukene etter. Ul 7 uker etter viste at jeg snart ville få mensen igjen. Spottet videre i noen uker til, før el plutselig poppet ned i armene på meg. Er 9dpo i dag... Klarer ikke å "få følelsen" om at det klaffet. Kroppen føles bra, men ikke helt i vater. Får jeg to streker kommer jeg til å gråte av glede og overraskelse! Hvis ikke, er jeg forhåpentligvis tilbake i mer normale tilstander. Og det er også helt greit!

Håper spiren sitter for dere snart❤️
 
Sender deg en klem❤️ hadde en MA selv i juli. Var 12 uker på vei og hadde termin i januar... Slet mye med spotting til og fra i ukene etter. Ul 7 uker etter viste at jeg snart ville få mensen igjen. Spottet videre i noen uker til, før el plutselig poppet ned i armene på meg. Er 9dpo i dag... Klarer ikke å "få følelsen" om at det klaffet. Kroppen føles bra, men ikke helt i vater. Får jeg to streker kommer jeg til å gråte av glede og overraskelse! Hvis ikke, er jeg forhåpentligvis tilbake i mer normale tilstander. Og det er også helt greit!

Håper spiren sitter for dere snart❤️


Tusen takk :)
Huff, trist at du og måtte gjennom det! Det eneste man ønsker etter noe sånt er jo å få begynne å prøve igjen så fort som mulig, men det går jo ikke når kroppen ikke er i ubalanse..Dpo går sakte, men er så spennende..! Jeg krysser fingrene for at det klaffet for dere denne prøveperioden!! :)
 
Off, dette var en sterk historie ❤ Brister inni meg. Ord blir fattige i slike situasjoner. Det positive er at dere kan bli gravide, og jeg har all tro på at dere sitter med en ny spire, en som er der for å bli ❤
 
Tusen takk :)
Huff, trist at du og måtte gjennom det! Det eneste man ønsker etter noe sånt er jo å få begynne å prøve igjen så fort som mulig, men det går jo ikke når kroppen ikke er i ubalanse..Dpo går sakte, men er så spennende..! Jeg krysser fingrene for at det klaffet for dere denne prøveperioden!! :)

Ja, jeg ville jo helst begynne med én gang. Men rester la en demper på det. Det drøyde og drøyde... Og til slutt gikk det stresset/jaget over... Jeg ville bli glad uansett hva som kom :)
Ja, I know! Men sååå spennende da. Hvor hver minste ting kan være et hint om at noe er på gang :)
Takk❤️ Skal følge med og heie på deg :D
 
Off, dette var en sterk historie ❤ Brister inni meg. Ord blir fattige i slike situasjoner. Det positive er at dere kan bli gravide, og jeg har all tro på at dere sitter med en ny spire, en som er der for å bli ❤

Ja, det er veldig positivt :) tusen takk!
 
Kjære dagbok

For bare noen år siden var tanken på barn fjern. Så fjern at jeg ikke en gang visste om jeg ville ha egne.. Rart å tenke på! For 3 år siden møtte jeg kjæresten min. En fantastisk mann.

Høsten 2015 bestemte vi oss for å starte prøvingen, og gikk til innkjøp av eggløsningstester osv... Jeg hadde veldig uregelmessige sykluser og sjelden mens så det var ikke så lett å finne ut av syklusen..vi prøvde noen måneder, men følte vel at noe ikke stemte.. Eggløsningstesten ble aldri positiv og jeg bestemte meg derfor for å oppsøke gynekolog..

Noe av det første gynekologen sa til meg var at hvis du har syklus på over 40 dager er sjansen stor for at du ikke har eggløsning. Jeg ble ganske paff..han tok så innvendig ultralyd og kunne se masse cyster.. Jeg ble diagnostisert med pcos, og fikk beskjed om å starte på pergotime for å stimulere eggene.

Jeg startet på pergo i april.. Dobbel dose. Pause i mai og ny dobbel dose i juni.. Og tenk i juni satt spiren!! På 3 forsøk med pergo:) vi ble mildt sagt sjokkert da vi hadde sett for oss at det ville ta en stund.. Jeg ble helt babygal fa første sekund og meldte meg inn på babyverden og mars forumet.. Jeg begynte å kikke på inspirasjon og tips til babyrom og handlet inn et par bodyer. I og med at sommerferien nettopp hadde startet hadde jeg litt ekstra tid på hånda. Jeg elsket det.. Tankene svirret og forventningene bygget seg opp.

Men lykken skulle bli kortvarig. Jeg leste om alle som har mistet her på forumet. Jeg så flere som måtte forlate "mars 2017" forumet pga sa/ma og tenkte at de var fryktelig uheldige. "det skjer ikke meg" jeg bestemte meg ihvertfall for å finne ut om ting var okey, og bestilte en tul i uke 9.. Dette var veldig impulsivt og måtte derfor inn til Oslo. I bilen på vei til jordmoren nevnte sambo at han syntes det var så rart at jeg ikke hadde vært noe kvalm, og at han hadde lest at det var større sjangs for å miste hvis kvalmen uteble.. Jeg sa han ikke måtte være så negativ .. Men jeg tenkte jo litt på det selv.

Vel fremme hos jordmor på et mørkt, sterilt lite kontor. Jeg la meg ned på benken og ventet spent. Hun beveget apparatet rundt og rundt på magen min. Jeg vekslet mellom å se på ansiktet hennes og skjermen. "Ser du ikke noe...?" sa jeg.. "Nei" sa hun kort. "Er du sikker på at du er 9 uker på vei?" Panikk. Meg og sambo så fortvilet på hverandre. Faen. "Vi tar innvendig ul, kanskje vi ser mer da" fortsatte hun. Jeg fikk et ørlite håp, men jeg visste inners inne at ting ikke var som de skulle. Dette ble fort bekreftet av innvendig ultralyd da fosteret var altfor lite til å være 9 uker og hun heller ikke fant hjertebank.

Jeg brøt helt sammen og det var en mildt sagt grusom tur i bil hjem. Heldigvis tok gynekologen å ringte sykehuset for meg og jeg fikk time dagen etter. For at jeg skulle komme meg videre måtte jeg få det ut fortest mulig. Selve medisinske aborten var veldig overkommelig. Lite fysiske smerter. Men psykisk var det en stor belastning. Det er nå 6 uker siden.. Jeg er i en slags venteboble om dagen. Jeg tenker ikke på stort annet en graviditet og barn og sniker på forumet hele tiden.. Desperat. Jeg prøver å tenke at selvom jeg har pcos må ikke det bety at vi vil ha problemer med å bli gravide.. Jeg har jo klart det en gang...

Nå har endelig første tr etter ma vært her, og første ordentlige syklus er i gang. Jeg har begynt på pergotime igjen, kjøpt inn solvipect og concieve plus og krysser fingrene for at spiren vil sitte snart :)

Den historien ja. Kjenner meg virkelig igjen. Hadde selv MA her i august, og den turen fra UL-klinikken i bilen var bare en forferdelig tur.
Og det er virkelig som du sier. Det skjer jo ikke for oss? Det er bare de andre - samme med huset som går opp i flammer. Det skjer jo også bare for naboen, aldri for deg selv - rett inntil det skjer hos deg. Det er rett og slett et sjokk. :(

Men jeg er også i pp1 nå etter å ha hatt den første mensen siden MA, så vi er begge klar for miraklet nå, sant? :)

Sender masse babystøv din vei. :Heartred
 
Den historien ja. Kjenner meg virkelig igjen. Hadde selv MA her i august, og den turen fra UL-klinikken i bilen var bare en forferdelig tur.
Og det er virkelig som du sier. Det skjer jo ikke for oss? Det er bare de andre - samme med huset som går opp i flammer. Det skjer jo også bare for naboen, aldri for deg selv - rett inntil det skjer hos deg. Det er rett og slett et sjokk. :(

Men jeg er også i pp1 nå etter å ha hatt den første mensen siden MA, så vi er begge klar for miraklet nå, sant? :)

Sender masse babystøv din vei. :Heartred


Jeg husker deg godt, du var også i mars gruppa... Vi var ca like langt på vei og hadde MA samme uke! Akkurat som at jeg føler det var så veldig mange som opplevde sa/MA i sommer....
Vi får satse på at siden vi har vært uheldige en gang så går det bedre neste gang! :) endelig tr og man kan begynne å se fremover :) er syklusen din tilbake til normalen?

Det er en utfordrende men også veldig spennende tid :) håper spirene våre sitter denne pp!! Sies jo at man er ekstra fruktbar etter sa / MA :)
 
Last edited:
Jeg husker deg godt, du var også i mars gruppa... Vi var ca like langt på vei og hadde MA samme uke! Akkurat som at jeg føler det var så veldig mange som opplevde sa/MA i sommer....
Vi får satse på at siden vi har vært uheldige en gang så går det bedre neste gang! :) endelig tr og man kan begynne å se fremover :) er syklusen din tilbake til normalen?

Det er en utfordrende men også veldig spennende tid :) håper spirene våre sitter denne pp!! Sies jo at man er ekstra fruktbar etter sa / MA :)

Ja, det var samme jeg hørte. Så det må vi satse på, det passer. Jeg surkler solvipect og grapefrukt juice, så jeg tror jeg skal spy. :p Så nå kan egget bare komme an. :hilarious:
 
Kjære dagbok

For bare noen år siden var tanken på barn fjern. Så fjern at jeg ikke en gang visste om jeg ville ha egne.. Rart å tenke på! For 3 år siden møtte jeg kjæresten min. En fantastisk mann.

Høsten 2015 bestemte vi oss for å starte prøvingen, og gikk til innkjøp av eggløsningstester osv... Jeg hadde veldig uregelmessige sykluser og sjelden mens så det var ikke så lett å finne ut av syklusen..vi prøvde noen måneder, men følte vel at noe ikke stemte.. Eggløsningstesten ble aldri positiv og jeg bestemte meg derfor for å oppsøke gynekolog..

Noe av det første gynekologen sa til meg var at hvis du har syklus på over 40 dager er sjansen stor for at du ikke har eggløsning. Jeg ble ganske paff..han tok så innvendig ultralyd og kunne se masse cyster.. Jeg ble diagnostisert med pcos, og fikk beskjed om å starte på pergotime for å stimulere eggene.

Jeg startet på pergo i april.. Dobbel dose. Pause i mai og ny dobbel dose i juni.. Og tenk i juni satt spiren!! På 3 forsøk med pergo:) vi ble mildt sagt sjokkert da vi hadde sett for oss at det ville ta en stund.. Jeg ble helt babygal fa første sekund og meldte meg inn på babyverden og mars forumet.. Jeg begynte å kikke på inspirasjon og tips til babyrom og handlet inn et par bodyer. I og med at sommerferien nettopp hadde startet hadde jeg litt ekstra tid på hånda. Jeg elsket det.. Tankene svirret og forventningene bygget seg opp.

Men lykken skulle bli kortvarig. Jeg leste om alle som har mistet her på forumet. Jeg så flere som måtte forlate "mars 2017" forumet pga sa/ma og tenkte at de var fryktelig uheldige. "det skjer ikke meg" jeg bestemte meg ihvertfall for å finne ut om ting var okey, og bestilte en tul i uke 9.. Dette var veldig impulsivt og måtte derfor inn til Oslo. I bilen på vei til jordmoren nevnte sambo at han syntes det var så rart at jeg ikke hadde vært noe kvalm, og at han hadde lest at det var større sjangs for å miste hvis kvalmen uteble.. Jeg sa han ikke måtte være så negativ .. Men jeg tenkte jo litt på det selv.

Vel fremme hos jordmor på et mørkt, sterilt lite kontor. Jeg la meg ned på benken og ventet spent. Hun beveget apparatet rundt og rundt på magen min. Jeg vekslet mellom å se på ansiktet hennes og skjermen. "Ser du ikke noe...?" sa jeg.. "Nei" sa hun kort. "Er du sikker på at du er 9 uker på vei?" Panikk. Meg og sambo så fortvilet på hverandre. Faen. "Vi tar innvendig ul, kanskje vi ser mer da" fortsatte hun. Jeg fikk et ørlite håp, men jeg visste inners inne at ting ikke var som de skulle. Dette ble fort bekreftet av innvendig ultralyd da fosteret var altfor lite til å være 9 uker og hun heller ikke fant hjertebank.

Jeg brøt helt sammen og det var en mildt sagt grusom tur i bil hjem. Heldigvis tok gynekologen å ringte sykehuset for meg og jeg fikk time dagen etter. For at jeg skulle komme meg videre måtte jeg få det ut fortest mulig. Selve medisinske aborten var veldig overkommelig. Lite fysiske smerter. Men psykisk var det en stor belastning. Det er nå 6 uker siden.. Jeg er i en slags venteboble om dagen. Jeg tenker ikke på stort annet en graviditet og barn og sniker på forumet hele tiden.. Desperat. Jeg prøver å tenke at selvom jeg har pcos må ikke det bety at vi vil ha problemer med å bli gravide.. Jeg har jo klart det en gang...

Nå har endelig første tr etter ma vært her, og første ordentlige syklus er i gang. Jeg har begynt på pergotime igjen, kjøpt inn solvipect og concieve plus og krysser fingrene for at spiren vil sitte snart :)
Hei kjære deg! ❤ Det er veldig vondt å miste. Håpet og planleggingen starter jo allerede dag 1 fra positiv test (og har gjerne allerede vært påtenkt ganske lenge FØR det!). Jeg mista i sommer i uke 20. Det var en stor påkjenning og den psykiske smerten er enda der. Min redning den første tiden var å tenke på ny spire! Det har det vært til helt nylig. Nå er det gått litt tid, og jeg begynner å nyte livet litt etter litt slik som det er nå. Det er veldig godt å ha kommet dit. Håper at det ikke tar sånn tid for dere å bli gravid igjen, men bare vit at den desperasjonen du nok kjenner akutt på nå også er en respons på det triste med å miste. Om det går litt tid så justerer trolig sinnet seg litt mer også, noe som kanskje gjør et nytt svangerskap enklere å takle også. Så det er pluss og minus både med det å bli gravid fort igjen, og det om det tar litt tid. Ønsker deg masse lykke til! ❤
 
Hei kjære deg! ❤ Det er veldig vondt å miste. Håpet og planleggingen starter jo allerede dag 1 fra positiv test (og har gjerne allerede vært påtenkt ganske lenge FØR det!). Jeg mista i sommer i uke 20. Det var en stor påkjenning og den psykiske smerten er enda der. Min redning den første tiden var å tenke på ny spire! Det har det vært til helt nylig. Nå er det gått litt tid, og jeg begynner å nyte livet litt etter litt slik som det er nå. Det er veldig godt å ha kommet dit. Håper at det ikke tar sånn tid for dere å bli gravid igjen, men bare vit at den desperasjonen du nok kjenner akutt på nå også er en respons på det triste med å miste. Om det går litt tid så justerer trolig sinnet seg litt mer også, noe som kanskje gjør et nytt svangerskap enklere å takle også. Så det er pluss og minus både med det å bli gravid fort igjen, og det om det tar litt tid. Ønsker deg masse lykke til! ❤


Hei!
Tusen takk for gode og kloke ord, du har så rett!
Jeg har lest historien din og kan ikke forestille meg hvor tøft det må ha vært... jeg er i første ordentlige pp nå og er fortsatt der at jeg tenker på prøving, tester, spire, baby hele tiden... Jeg innser jo at det ikke er så sunt men vanskelig å la hver.. Er kanskje litt sånn første par pp etter man har mistet...har og vært syk siste dagene, og da har man tid til å tenke og gruble..


Håper det ordner seg for deg snart! <3
 
Ja, det var samme jeg hørte. Så det må vi satse på, det passer. Jeg surkler solvipect og grapefrukt juice, så jeg tror jeg skal spy. :p Så nå kan egget bare komme an. :hilarious:

jeg drikker den hostesaften. Kjeeeeempe god. Haha
Hva skal grapefrukt juice hjelpe for?
 
CD 13

Dag 3 med blinkende smilefjes. Venter spent på fast ;-)
 
Last edited:
CD 14

Dag 4 med blinkende smilefjes. Dette kan stemme med tidligere sykluser hvor el har vært rundt dag 16...syns bare det er så rart for hadde el-slim allerede på cd 10. Men kanskje har det alltid vært sånn, jeg har bare ikke tenkt over det. Eller kanskje er det solvipecten som viser sin virkning?

:)
 
Last edited:
Back
Topp