Det er lenge siden jeg var her inne nå. Så lenge siden at jeg sikkert må bla ganske langt tilbake for å finne mine gamle dagbok innlegg.
Jeg hadde tidligere et stort ønske om en 3 liten spire. Men siden mannen ikke ville, så slo jeg det fra meg. Jeg har lært meg å leve med tanken på at mine to er mine to siste. Og jeg har som smått begynt å planlegge livet videre også. Alle de gode ting jeg gleder meg til. Ting jeg lengter etter.
Jeg blir 38, så jeg føler ikke at jeg blir yngre akkurat. Men nå, plutselig, så ytrer min mann ønske om at vi får en siste. En siste spire. En siste baby. Og hjertet mitt gjør et stort hopp.
En stor del av meg har veldig lyst til å hoppe på og bare prøve
En annen del av meg er redd. For jeg har alltid, selv med de to jeg har født, hatt stor fødselsangst. Sykehusangst. Hva om ting går galt?
Samtidig er det litt det også at nå har vi snart yngste barnet i skolen, om et år, og det er en terskel vi både gleder og gruer oss til. Det beste OG verste med å ha barn, er å se dem vokse opp, bli store og selvstendige.
Jeg tror vi begge kjenner på det savnet med å holde den bylten med baby i våre hender. Den tiden, som for våre andre barn, er passert.
Like mye, så lengter jeg som mamma også etter fritid og å leve, nå når jeg endelig begynner å føle meg klar til å tørre å leve.
Ville det være dumt å begynne på igjen nå?
Ville det være smart?
Der er nå så mange spørsmål om og men jeg stiller meg selv.
Jeg bestemte allerede navn på 3 barn for lenge siden, fordi jeg hadde da en drøm om at jeg fikk en 3.
Nå, som min mann ønsker det samme, så kjenner jeg meg redd. Nervøs. Spendt.
Skal jeg bare slutte på pillen og se hva som skjer? La det gå sin gang?
Jeg hadde tidligere et stort ønske om en 3 liten spire. Men siden mannen ikke ville, så slo jeg det fra meg. Jeg har lært meg å leve med tanken på at mine to er mine to siste. Og jeg har som smått begynt å planlegge livet videre også. Alle de gode ting jeg gleder meg til. Ting jeg lengter etter.
Jeg blir 38, så jeg føler ikke at jeg blir yngre akkurat. Men nå, plutselig, så ytrer min mann ønske om at vi får en siste. En siste spire. En siste baby. Og hjertet mitt gjør et stort hopp.
En stor del av meg har veldig lyst til å hoppe på og bare prøve
En annen del av meg er redd. For jeg har alltid, selv med de to jeg har født, hatt stor fødselsangst. Sykehusangst. Hva om ting går galt?
Samtidig er det litt det også at nå har vi snart yngste barnet i skolen, om et år, og det er en terskel vi både gleder og gruer oss til. Det beste OG verste med å ha barn, er å se dem vokse opp, bli store og selvstendige.
Jeg tror vi begge kjenner på det savnet med å holde den bylten med baby i våre hender. Den tiden, som for våre andre barn, er passert.
Like mye, så lengter jeg som mamma også etter fritid og å leve, nå når jeg endelig begynner å føle meg klar til å tørre å leve.
Ville det være dumt å begynne på igjen nå?
Ville det være smart?
Der er nå så mange spørsmål om og men jeg stiller meg selv.
Jeg bestemte allerede navn på 3 barn for lenge siden, fordi jeg hadde da en drøm om at jeg fikk en 3.
Nå, som min mann ønsker det samme, så kjenner jeg meg redd. Nervøs. Spendt.
Skal jeg bare slutte på pillen og se hva som skjer? La det gå sin gang?
