Barnemas

Han maste på meg. ;) Tok 2 mnd fra han nevnte det første gang til eg var gravid. :)
 
Nei, ikke i det hele tatt. Tror faktisk det var mannen som tok det opp[emoji4]
 
Pusesnacks skrev:
Maste du mye på mannen om å få barn?
Hvor lang tid brukte han på å bli klar?
*utålmodig* :p
Klikk for å utvide …

Ja, mer enn jeg kanskje synes er greit.:oops: Vi har vært samboere i en årrekke og alle rundt oss fikk barn samtidig som mannen ble mer og mer negativ. Det var en skikkelig tøff periode, men i løpet av ca 18 måneder gikk han fra nei til ja. Jeg kjenner litt på at jeg har presset han til å bli far, men samtidig tror jeg aldri han hadde blitt "klar" av seg selv. Nå ser han frem til vi får barn:rolleyes:
 
Eskimo28 skrev:
Ja, mer enn jeg kanskje synes er greit.:oops: Vi har vært samboere i en årrekke og alle rundt oss fikk barn samtidig som mannen ble mer og mer negativ. Det var en skikkelig tøff periode, men i løpet av ca 18 måneder gikk han fra nei til ja. Jeg kjenner litt på at jeg har presset han til å bli far, men samtidig tror jeg aldri han hadde blitt "klar" av seg selv. Nå ser han frem til vi får barn:rolleyes:
Klikk for å utvide …

Føler litt på det der selv.
Hadde en provosert abort jan -16 fordi han absolutt ikke var klar. Så lovte han meg at vi skulle begynne senere det året. Men utsatte og utsatte.
Nå har han lovt meg september i år men vet ikke helt om jeg tørr å tro på det :bored:
Jeg er 28 så begynner å kjenne på biologiske klokka veldig. Pluss at han har en sykdom som gjør at vi må til utlandet for genetisk manipulasjon av befruktede egg..og bare søknaden til diverse instanser tar 6 mnd :dead:
 
Han maste på meg i over ett år, jeg ville vente til vi var ferdige å studere og hadde jobbet litt før vi begynte å prøve. Han ville begynne å prøve så snart vi fikk jobb.
 
Ikke i det hele tatt. Han spurte meg om jeg ville ha barn, og ga meg 6 mnd å bestemme meg.
 
Mannen tok det opp med første. Nr 2 kom uventet og med nr 3 maste jeg litt. Ca 1-2 mnd :p
 
Omvendt mas her……. tok et år for meg å venne meg til tanken om barn…selv om jeg innimellom får angst(som du sikkert kan se av mine tidligere innlegg på siden)….Nå tar det litt tid å bli gravid og innimellom tenker jeg at nå får jeg smake min egen medisin :D

Det er ikke alltid ønske eller lyst det går på, innimellom kan så mange og viktige følelser ligge bak. Dere kan forsøke å snakke sammen….spørr litt hvorfor han ønsker å vente og evt hvor lenge han tenker seg å vente.
 
Pusesnacks skrev:
Føler litt på det der selv.
Hadde en provosert abort jan -16 fordi han absolutt ikke var klar. Så lovte han meg at vi skulle begynne senere det året. Men utsatte og utsatte.
Nå har han lovt meg september i år men vet ikke helt om jeg tørr å tro på det :bored:
Jeg er 28 så begynner å kjenne på biologiske klokka veldig. Pluss at han har en sykdom som gjør at vi må til utlandet for genetisk manipulasjon av befruktede egg..og bare søknaden til diverse instanser tar 6 mnd :dead:
Klikk for å utvide …

Det kan jo ha. Og med dette siste avsnittet ditt å gjøre og følelser rundt det?
 
Nei, uplanlagt her. Så var vi veldig enige om å lage nr to ganske kjapt slik at vi kunne bli ferdig med baby.
 
Hadde lyst på barn i tiden vi møttes. Han er noen år yngre enn meg og student så han ville vente og det var greit. Gikk 2-3 år og folk rundt oss begynte å få barn og han var ferdig som student. Han ville jobbe noen år før barn sa han. Da satte jeg foten ned og sa at nå måtte vi begynne å prøve. Det kunne ta tid før jeg ble gravid og ventetiden til babyen kommer er uansett på 9-10 mnd. Han gikk med på å begynne å prøve. Etter 1 år uten at noe skjedde måtte vi begynne å sjekke ut alternativer og satte oss i IVF kø. Ett år etter dette igjen ble jeg gravid med ivf barn. På dette tidspunktet var han nesten mer giret på barn enn meg. Nå har vi snart 2 små, men er glad vi ikke ventet lenger.
Nå håper jeg du blir gravid naturlig, men man vet aldri før man begynner å prøve så ingenting å vente på.
 
smiley :) skrev:
Omvendt mas her……. tok et år for meg å venne meg til tanken om barn…selv om jeg innimellom får angst(som du sikkert kan se av mine tidligere innlegg på siden)….Nå tar det litt tid å bli gravid og innimellom tenker jeg at nå får jeg smake min egen medisin :D

Det er ikke alltid ønske eller lyst det går på, innimellom kan så mange og viktige følelser ligge bak. Dere kan forsøke å snakke sammen….spørr litt hvorfor han ønsker å vente og evt hvor lenge han tenker seg å vente.
Klikk for å utvide …

Vi har satt oss ned med det og han har lovt meg september i år. Bare redd han utsetter det igjen. Som han har gjort 2 ganger allerede.
 
Pusesnacks skrev:
Vi har satt oss ned med det og han har lovt meg september i år. Bare redd han utsetter det igjen. Som han har gjort 2 ganger allerede.
Klikk for å utvide …
Men hvorfor September? Skjer det noe spesielt da som gjør at det er greit eller at det passer bedre da? Eller tenker du at han sier det bare for å kunne gi deg et "tilfredsstillende" svar for å ivareta dine ønsker fordi han elsker deg så høyt, men at når tiden kommer så vil han igjen bli skremt vekk?
 
Pusesnacks skrev:
Føler litt på det der selv.
Hadde en provosert abort jan -16 fordi han absolutt ikke var klar. Så lovte han meg at vi skulle begynne senere det året. Men utsatte og utsatte.
Nå har han lovt meg september i år men vet ikke helt om jeg tørr å tro på det :bored:
Jeg er 28 så begynner å kjenne på biologiske klokka veldig. Pluss at han har en sykdom som gjør at vi må til utlandet for genetisk manipulasjon av befruktede egg..og bare søknaden til diverse instanser tar 6 mnd :dead:
Klikk for å utvide …

Hei,

Du tok en abort i januar 2016? Var dere i utlandet og fikk hjelp da også eller ble dere gravide på naturlig vis?
 
Nei, jeg sa jeg ville ha barn så sa han at han også ville [emoji4] Satte i gang prøvingen og ble gravid på første forsøk [emoji4]
 
Her var det ingen mas. Vi hadde vært sammen litt over to år og jeg fortalte han at jeg har pcos og at dersom man skulle prøve senere så måtte vi gjennomgå ivf. Fra jeg fortalte det til vi fikk første ivf behandling tok det ca 2 mnd. Vi hadde tidligere aldri snakket om barn eller noe slikt. Var nok klare begge to.
 
Back
Topp