Dere som venter barn nummer to.. hvordan føles det?
Jeg er så spent, samtidig som jeg gruer meg forferdelig mye[emoji27] syns barsel og spedbarnstiden var forferdelig. Skjønner heller ikke hvordan jeg skal klare å prioritere. Får helt vondt inni meg om jeg må avvise datteren min fordi baby skriker osv. [emoji85] hjelp! Jeg er ekstremt følsom for om datteren min føler seg avvist av meg/oss, så dette blir en utfordring. Håper nestemann sover bedre og at jeg er mer avslappet neste gang slik at datteren min får fartet rundt på turer selvom en baby har kommet [emoji177] alle tankene på fremtiden.
Samtidig er jeg redd for å ryke på en smell og syns at er like ille som første. DA blir det ingen god stemning i hus [emoji23]
Håper vi overlever[emoji23]
Jeg venter også barn nr.2, og jeg er veldig enig med deg i det første du skriver, om at barseltiden og spedbarnstiden som alle beskriver som fantastisk, var ganske vanskelig og tung!
Jeg følte veldig på det at vi hadde problemer når det gjaldt amming, jeg prøvde i 3 mnd, han ble mer og mer misfornøyd og vi endte opp med å gå over til mme. Han sov veldig lite, var urolig store deler av dagen, tok ikke smokk, tok ikke brystet bra nok til å bli fornøyd alltid, jeg klarte ikke pumpe. Alt dette gjorde at jeg nå ser tilbake på de 3 første mnd. med tårer i øynene og redsel for å havne i det samme en gang til.
Jeg håper og tror at med nr. 2 vil det bli bedre. Ikke nødvendigvis fordi alle disse problemene på magisk vis løser seg, men fordi man har gjort det før. Man lærer seg kanskje bare å godta ting som de er, og ikke prøve så forferdelig hardt for å oppnå den såkalte fantastiske barseltiden. Man lærer deg å stole på seg selv, og bruke tiden hjemme med babyen om det er det som trengs. Ikke farte rundt og ta i mot besøk i hytt og pine.
Nå i ettertid ser jeg at jeg skulle stolt mer på meg selv og hva babyen min prøvde å fortelle meg. Jeg fikk hele tiden høre, både på sykehuset, på helsestasjonen osv at jeg ikke skulle amme mer enn 10 min på hvert bryst, for da ville babyen "bruke meg som smokk". Det endte med at babyen drakk lite fordi han sovnet underveis. Det var ikke rart produksjonen ikke økte nok, eller at lillegutt ble frustrert. Men det er sånn man ser nå i ettertid. Der og da stolte jeg bare på helsepersonell, og håpet at det ville gå bedre etterhvert.
Det med prioriteringer, jeg tror at eldstemann etterhvert vil skjønne at babyen trenger mye mer hjelp fra mammaen sin enn det han/hun selv gjør. Jeg vil nok prøve å være flink til å bruke all ekstra tid med størstegutten. Når babyen sover ( om den sover i det hele tatt[emoji28] ), når pappaen kommer hjem fra jobb kan vi være flinke til å dele oss slik at storebror får den oppmerksomheten han fortjener. Og ellers også vise at storebror er viktig, ikke bare for meg, men for babyen. Hjelpe til med å kle på, bade, mate osv. Håper det går bra for oss begge, og at ikke barseltiden blir helt grusom! [emoji4]
Dette ble visst veldig langt, men jeg kjenner at jeg har så mange tanker rundt dette! [emoji28]