Apatisk til morsrollen i 1.trimester...er jeg unormal?

U

Usikkerheten

Andre møte med forumet
Jeg er I uke 10 med mitt første barn. Har mistet en gang før I uke 7. Denne gangen har jeg flere symptomer som kvalme, trøtthet og dårlig matlyst. Jeg tar fremdeles det jeg skal av vitaminer og får I meg nok mat. Jeg merker at etter jeg ble kvalm så har jeg også gått over til å bli veldig apatisk til dette livet I magen. Jeg går bare rundt og drar meg gjennom dagene, og gidder ikke gjøre noe husarbeid, gå tur eller være mye sosial. Jeg kjenner rett og slett ingen glede rundt graviditeten. Er ikke sengeliggende og I full jobb. Er det normalt å ikke Være glad over det spennende som skal skje? Jeg hadde aldri trodd at jeg og samboer skulle ville ha barn men tilslutt ble vi gira. Nå er jeg usikker på om vi har valgt riktig pga av mangelen på følelser jeg har..... noen som har opplevd lignende?
 
Kan legge til at vi har prøvd 6 måneder etter SA og jeg var kjempeglad/bekymret de første ukene før kvalmen kom rundt uke 6...
 
Er enda så tidlig at, det hele er jo ganske abstrakt. For noen kommer det med en gang man er gravid, for andre i løpet av svangerskapet, de fleste kjenner nok noe ved fødsel, mens noen av oss tar det enda lengre tid for før morsfølelsen og morskjærligheten kommer. Det meste er nok normalt.
 
Sender deg en stor klem :Heartred

Har du prøvd å snakke om tankene dine til fastlegen din?
Har du noen rundt deg som du kan være åpen til om disse tankene?
 
Jeg hadde det sånn. Brukte 2 år på å bli gravid etter MA. Hadde det sånn til babyen ble født og litt til. Har nå verdens kuleste unge på 18 mnd [emoji6]

Men jeg klarte ikke å glede meg over svangerskapet før babyen var født. For meg var det vanskelig å forholde seg til, så jeg lot bare være.
 
Tusen takk for tankene deres. Jeg skal ta det opp med jordmor I neste uke. Føler jeg går rundt og bærer på noe som ikke passer for meg. Sikkert fordi jeg har sett på barn som noe uvirkelig for meg så lenge at når jeg først vil ha så henger ikke alltid bevisstheten med I svingene...
 
Tror det er veldig naturlig. Jeg hadde det også slik etter SA, blir som en form for forsvarsmekanisme.. Er nå i uke 20 - etter å ha hørt hjertelyd endret det seg. Senket skuldrene, og begynte å glede meg
 
Er i uke 21. Føler jeg ikke er så glad som jeg burde vært, men jeg hadde også en MA tidligere dette året, så grunnen ligger nok der.. Hatt en MA tidligere også, men det var helt "greit". Forsonet meg da med at noe var feil og kroppen ryddet opp. Denne gangen, tidligere i år, var det ikke mulig å tenke så "positivt". Lykken kom igjen 3 mnd etter MA, men tør ikke helt kjenne på gleden, selv om alt er supert med den lille i magen nå [emoji37][emoji849][emoji4] Forsvarsmekanisme som sagt over meg her tenker jeg også [emoji6][emoji1303]
 
Ja, det gir mening at vi tenker slik. Hjernen går I forsvarsmodus. Denne biologien som jeg ikke har kontroll over tror jeg er det som stresser meg mest. Har ofte tenkt på om det er biologien som lurer meg eller om jeg kom frem til at jeg ville h barn selv. Det er jo ikke noe jeg kan tenke engang men jeg er så sykt redd for å angre av en eller annen grunn. Jeg vil jo dette men samtidig så er jeg redd for at jeg vil angre. Jeg er jo helt syk I hodet.
 
Tror det er ganske normalt.. når formen har blitt bedre og du begynner å få mage så vil nok ting falle på plass.. mye hormoner som fucker opp hodet også.. snakk med noen hvis det ikke går over..
En forventer liksom at lykken skal slå en overende, og når en ikke opplever det blir en megastresset
 
Jeg hadde det litt sånn denne gangen her. Dette er mitt 7.svangerskap, men har bare 2 barn. Jeg tror det rett og slett er en forsvarsmekanisme, for å beskytte meg selv for å evt gå i kjelleren igjen om jeg skulle miste denne gangen også.
Selv nå, 17 uker på vei, kjenner litt liv og har hatt 5 ul, klarer jeg ennå ikke å senke skuldrene helt. Utrolig slitsomt! Jeg håper det går helt over etterhvert, både hos meg og deg. Men føler du det er «verre» enn hva man kan forvente, så ikke nøl med å få hjelp! Jeg har hatt fødselsdepresjon, og unner ingen det [emoji173]️
 
Jeg har vært sånn med lillebror, og nå med dette svangerskapet. Regner med det er en forsvarsmekanisme rundt det at jeg mistet første jenta. Graviditet er ikke lenger lik baby med hjem.
 
Ja, tror også nå at det må være en forsvarsmekanisme. Får håpe den gir litt mer slipp etterhvert. Jeg får så vondt av dere som har mistet flere ganger og/eller veldig sent:( dere er så tøffe.
 
De følelsene for barnet kommer nok etterhvert skal du se. Jeg er førstegangs mamma å lille er nå 6 mnd å jeg elsker henne den dag idag høyere enn høyest, men i starten av svangerskapet merket jeg jo ikke så mye til henne å hadde ikke de følelsene over den veksende spiren i magen. Men når det begynte å nerme seg 2. Trimester så begynte følelsene å komme sakte men sikkert. Å når hu kom til verden var det den vakreste lille skapningen jeg noen gang har sett å følelsene strømma onkli på!

Jeg har lest litt om at det er normalt å ikke ha noe følelser for barnet i magen under graviditeten å noen går noen dager etter fødselen før de kommer.

Er du sikker på at du ikke er på tur inn i en svangerskaps depresjon..? Isåfall anbefaler jeg at du leser litt om dette på nett.

Masse lykke til! ♡
 
Jeg har også hatt det sånn i første svangerskap og litte granne i dette svangerskapet i begynnelsen.
Det har blitt mer virkelig når magen begynner å komme og mye forandret seg også når jeg kom til den ordinære ultralyden. Da kom det mer lykke over meg.
 
Jeg er førstegangsgravid, i uke 17, og jeg har heller ikke voldsomme følelser for babyen. Jeg klarer ikke helt ta inn over meg at det faktisk er en baby, selv om vi var på TUL i uke 12, og så en definitivt babyformet klump som sprellet omkring, gjorde en 180 graders flipp, veivet med armer og bein, og tilsynelatende suttet på tommelen. Vi vet til og med kjønnet, takket være NIPT-test.

Det er fremdeles ikke synlig ennå at jeg er gravid, men når jeg ligger på ryggen kjenner man en tydelig klump der livmoren er. Jeg har ikke kjent noe liv ennå. Så det er så veldig abstrakt og uvirkelig alt sammen. Kanskje det endrer seg når jeg kjenner spark?

Akkurat det bekymrer meg ikke. Jeg har inntrykk av at det er såpass normalt at det er en ikke-sak. Jeg bekymrer meg for plenty annet, men akkurat det at jeg ikke går rundt med stjerner i øynene av babylykke, plager meg ikke.

Men så har jeg aldri vært verken et følelsesmenneske eller et babymenneske. Jeg gruer meg mer til babytiden enn jeg gleder meg, men gleder meg til jeg får større barn som jeg kan lese harry potter med og sånt :p
 
Jeg er så enig med deg! Har aldri vært en babyperson eller likt barn. Den babytiden tror jeg blir slitsom men selvfølgelig koselig også når det er din egen. Gleder meg mest til å lese Harry Potter ja

Jeg føler meg mindre kvalm så jeg har litt mer positive tanker rundt babyen min nå:) var på ul I forgår og alt virket normalt. Da grein jeg av lettelse.

Nå har jeg bare konstant vondt I hodet
 
Hadde der heelt likt, og det endte i fødselsdepresjon.... tror det kom av at jeg mistet 4 mnd før
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp